Lansering: Framandkar app

Appen er ferdig!

Kjøp her
Sellfy-pris: 5,90€ (ca.50kr)

Framandkar handlar om identitet, kjønn og kropp. Dikta er korte og tilsynelatande enkle. Framandkar er Tarald Steins første diktsamling. Den trykte utgåva kom i 2008 på Tiden forlag, men er no endeleg tilgjengeleg som android-app. Dette er T.S. forlag si andre utgjeving, på under eit halvår.

I tillegg til alle dikta du finn i den trykte utgåva av Framandkar, finn du også 5 dikt frå Frikar og rabatt-link til Sprik.

Tarald Steins forlag
ISBN 978-82-999604-1-0

Appen er utvikla med tanke på telefon, men skal fungere på nettbrett og. For å få installere den må du kanskje godkjenne appar frå ukjende kjelder (du kan slå på sperra igjen så snart installasjonen er gjort).

Så langt har ikkje utviklinga av appen kosta anna enn tid og krefter. Dersom eg skal laste han opp til Google Play, kostar det ca 170kr/år. Kanskje eg gjer det når eg får litt ekstra pengar (noko som knapt skjer). Fjerning av annonsene vil koste 900kr/år, så det er dessverre ikkje noko eg tek meg råd til no. Det er lite sannsynleg at han vil verte tilgjengeleg for iPhone og iPad.

Veien til app

Veien til app

De siste dagene har jeg jobba med å utforme min første diktsamling, Framandkar, som mobil-app. Jeg oppdaga ganske tilfeldig at det finnes en rekke steder på nett hvor man kan lage sin egen app, og noen av dem er til og med gratis. Etter å ha vært innom flere og silt ut dem som har begrensninger på antall sider (jeg ville ha hvert av de 78 dikta på egne sider), koster penger, er kompliserte eller har stygt utseende, endte jeg opp hos Mobincube.com.

Jeg har alltid tenkt at dikta mine passer fint i lommeformat, og jeg har unngått tradisjonelle ebokformater for å kunne ha mest mulig kontroll over linjeskift og mellomrom. Målet er ikke nødvendigvis å tjene mye penger (det ville vært urealistisk), men å gjøre dikta mine tilgjengelig for flere.

Så langt har jeg bare funnet to ulemper ved Mobincube; a) at den er reklamefinansiert og dermed vil besudles av et annonsebanner, og b) at det er umulig å oppgi norsk som språk. Begge disse ulempene tror jeg at jeg kan leve med.

I appen ligger hvert dikt som et eget bilde:

Jeg storkoser meg med å lære noe nytt og lage noe jeg har drømt om lenge, men aldri ville hatt råd til å betale noen andre for å lage. Nå funderer jeg på hvilke ekstrafunksjoner jeg kan legge inn i appen for å gjøre den mer fristende, også for dem som allerede har den trykte boka.

Å fjerne annonsene vil koste ca 80kr i måneden og er ikke noe jeg vil prioritere med det første. Kommende prosjekter: app av Frikar og lydbøker av begge.

Lærte lærerne noe?

Dette er siste og tredje del av min oppsummering av skoleturneen. (Del1, Del2)

Lærerikt – for lærerne

Jeg har stor forståelse for at elevene har varierende kunnskapsnivå. Derimot innvilger jeg ikke lærerne samme slingringsmonn. Det er minst like stor variasjon i lærernes kunnskap om kjønnsidentitet som i elevenes. Noen lærere har fordommer langt utover det jeg har hatt befatning med før, og i motsetning til for elevene, tror jeg ikke det hjalp så mye med et besøk av meg. Så langt det var mulig unngikk jeg å sette dem på plass foran elevene, og etter slike timer hadde jeg ekstra behov for å komme meg fort vekk og fikk ikke tatt det på «kammerset» heller.

Andre lærere har satt stor pris på å snakke med meg, og vi har snakket om både feminisme, facebook og folk de har kjent som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling eller kommet ut av skapet i forhold til kjønn eller seksualitet. Riktignok har jeg ikke sosialisert særlig mye med lærerne, men i en del klasser var det nesten bare læreren som stilte spørsmål.

I noen klasser møtte jeg også lærere som hadde fritime og overvar opplegget av egen nysgjerrighet, og det lover ekstra bra synes jeg! Jeg ble også konfrontert med det jeg skrev nesten halvveis i skoleturneen – at jeg kommer bedre overens med elevene enn med lærerne. Det stemmer fortsatt, selv om det absolutt finnes unntak. Jeg tror det skyldes at elevene er mer direkte og fordommene er litt lettere å pille av dem, mens lærernes fordommer har grodd fast. Jeg føler at lærerne stiller andre sosiale krav enn elevene, krav jeg har liten innsikt i eller evne til å oppfylle. Det gjelder igrunn de aller fleste voksne. I tillegg har voksne som oftest på seg en veloppdragen maske som gjør at jeg synes det er vanskelig å vite hvor jeg har dem. Det gjør det også vanskelig å bedømme hvor mye de lærte.

Jeg tror at de aller fleste av lærerne satte pris på besøket. Mange av dem lærte sikkert en god del  nytt og fikk i alle fall sett en lys levende transperson. Det er også mulig at opplegget mitt var mer humoristisk enn mange andre forfatteres (selv om ungdomsbokforfattere sikkert slår meg ned i støvlene). Forfattere som tegner kjønnsorganer på tavla og hopper lekende lett fra fakta om klitoris til diktsjangerens overlegenhet er i alle fall ikke hverdagskost.

Både elever og lærere må gjerne legge igjen en kommentar og korrigere meg (eller stille flere spørsmål, gi ris og ros o.s.v.)  hvis de stikker innom!

Ungdommen nå til dags er fantastisk!

Del to av tre i oppsummeringa av skoleturneen. (Del1, Del3)

Lærerikt – for elevene

Det er nok veldig variabelt hva elevene har fått ut av mitt besøk. De som kunne mest om lyrikk og kjønnsidentitet fra før er sannsynligvis de som har lært minst. De som hadde minst kunnskap (og mest fordommer) fra før sitter kanskje bare igjen med forvirring og et ansikt på temaet. Og bare det er betydelig bedre enn ingenting. Dessuten tror jeg en del av klassekameratene gjerne bidrar til videre opplysning ut fra det de lærte av meg.

Opplegget har ikke blitt helt likt i hver klasse, selv om jeg har hatt et manus med stikkord og et ganske fast repertoar av dikt. Dagsformen har variert, og det som har vært ok å snakke om en dag, har jeg unngått den neste. Det har også variert hva jeg har visst om klassene på forhånd, men jeg har ofte forsøkt å tilpasse opplegget etter det lille jeg visste.

Generelt tror jeg de fleste av elevene har et åpnere forhold til både diktsjangeren og transfolk etter mitt besøk. Jeg har tegna spenningskurve og kjønnsorganer. Elevene har fått vite om hormoner, lært minst ett nytt nynorskord (røynda), fått innsikt i andre kulturer (at ikke alle kulturer har bare to kjønn) og blitt konfrontert med sine fordommer (oftest i form av min latterliggjøring av mine egne fordommer) , for å nevne noe.

Både elever og lærere må gjerne legge igjen en kommentar og korrigere meg (eller stille flere spørsmål, gi ris og ros o.s.v.)  hvis de stikker innom!

Til del3

Hva jeg lærte av skoleturneen

Samme dag som jeg feirer fullført skoleturné (mangler en skole, men usikker på om det blir noe av) lanserer Amnesty sin europeiske rapport og norske underskriftsaksjon. I løpet av skoleturneen har jeg mange ganger måttet forklare hvorfor jeg ble nektet behandling, om jeg er registrert som mann nå og en rekke andre spørsmål som direkte berører Norges menneskerettighetsbrudd mot transfolk. Etter hvert skal jeg legge ut flere av spørsmålene jeg har fått med utførlige svar. Men jeg trenger en pause.

Dette er det første av tre innlegg som oppsummerer skoleturneen. (Del2, Del3)

Lærerikt – for meg

Det har vært veldig interessant å få reise rundt til 9.klasser i Oslo. Jeg har vært innom 8 forskjellige skoler og 25 forskjellige klasser. Jeg har opplevd klasser som jeg måtte presse spørsmålene ut av, og klasser der spørsmålsrunden kunne vart i det uendelige. Turneen har gitt meg innblikk i hvor forskjellige 9.klassinger kan være – fra umodne og litt fordomsfulle til mer reflekterte og fordomsfrie enn de fleste voksne. Hvor mye de kan om lyrikk og kjønnsidentitet fra før ser dessverre ut til å samsvare med hvilken klassebakgrunn de fleste elevene har, men refleksjonsnivå og antall fordommer er ganske jevnt fordelt. Med forbehold om at ingen av skolene var utpregede vestkantskoler. Elevene på Sagene skole var desidert de mest reflekterte. Skøyenåsen hadde hatt besøk av Skeiv Ungdom og viste et spesielt høyt kunnskapsnivå.

Jeg har vært i nye skolebygninger (Oppsal), gamle skolebygninger (Bøler), små klasserom, store klasserom og et auditorium. Jeg har opplevd at en lærer har overlatt timen til en annen lærer fordi hun hadde problemer med temaet. En elev har besvimt (usikkert om det var på grunn av hva jeg sa, men en oppskakende opplevelse likevel). Mange elever har skrytt av humoren min, av at jeg er så åpen og til og med av diktene.  Sånt er ekstra godt å ha med i bagasjen når jeg sannsynligvis snart blir uføretrygda og offisielt ikke duger til noe!

Og jeg har lært hvor lite jeg tåler. Etter to intense uker måtte jeg kaste inn håndkledet. Selv om jeg så gjerne ville fullføre løpet, sa kroppen fra at jeg ikke tålte mer. Nederlaget var surt. Jeg stiller gjerne opp på skolebesøk igjen, men da må det være et mindre intensivt opplegg. Heldigvis fikk jeg mulighet til å fullføre nå på nyåret! En av klassene fikk et ganske så uinspirert besøk av en forfatter med søvnmangel, men selv de fikk forhåpentligvis noe utav det, og jeg lærte at jeg også kan fullføre ting på autopilot en gang i mellom. De fleste vil derimot huske besøket mitt som et friskt pust, tror jeg.

Til del2

«The Transversal», Trondheim 16.november

Jeg ble spurt om å bidra med tekst til dette kunstprosjektet. Det ble en nyskrevet engelsk tekst og en oversatt fra Framandkar.“The Transversal” er en transdisiplinær kunstpublikasjon som tar for seg kjønn som performativitet, performance og transformasjon. Publikasjonen er en del av prosjektet “Art   []   Gender   []    Art”  som er initiert av Amanda Varhaugvik, Hedvig Bergman og Hermann Grøndahl, som er studenter ved Kunstakademiet i Trondheim.

 

Jeg kommer meg ikke til Trondheim til lanseringa, men anbefaler de som befinner seg der å ta turen.

Skoleturné – nesten halvveis

Jeg har vært så heldig å komme med i Den Kulturelle Skolesekken (DKS) for 9.klasse i Oslo. Turnéen begynte forrige mandag og til sammen skal jeg besøke 9 ulike skoler og 27 ulike klasser. Jeg er nå nesten halvveis. Det er veldig gøy og passe utmattende.

Variasjon

Det som slår meg mest er variasjonen. Skolebygningene varierer mye – fra det nesten nye til det ekstremt nedslitte. Oppsal skole fikk meg til å innse hvor lenge det er siden jeg selv gikk på ungdomsskolen, mens Bøler stammer fra en gang lenge før min tid.

Hver klasse ser også ut til å ha sin egen kultur som avgjør om det føles greit å stille spørsmål, hvor urolige de er og hvor lett det er å få dem til å le. Det kan variere stort mellom parallellklasser på samme skole.

Også når det gjelder hvor godt forberedt klassene er, er variasjonen stor. Noen har gått grundig til verks med diktanalyse, andre har måttet ta meg ganske på sparket. En lærer (som jeg vet om) overlot timen til en annen (som til gjengjeld var veldig entusiastisk). Noen lærere ser ikke helt ut å vite hva de går til, andre virker veldig forventningsfulle.

Ikke minst er 9.klassinger forskjellige. Spørsmålene vitner om alt fra spontan, grenseløs nysgjerrighet via genuin refleksjon til pliktoppfyllende spørsmålsproduksjon på forhånd. Noen så ikke ut til å skjønne bæret (0,25%, anslår jeg), mens andre virka veldig engasjerte av det jeg sa. Jeg misunner ikke lærerne som hver dag må tilpasse undervisningen til dette spriket!

Snegledikt

Jeg kom over noen haiku-dikt av den japanske haiku-mesteren Issa:

little snail
inch by inch, climb
Mount Fuji!

 

the spring breeze
whistles through…
pond snail shells

Snegleinteressen min har også resultert i noen dikt. Her er fire dikt fra Framandkar (Tiden, 2008):

Pennen over papiret
snirklar seg i snigelskrift
let etter seg
skinande
slim

 

Under tunge steinar
ord eg ikkje kunne lyfte
kryp snigelen fram
med skal så tynt
som luft
som meg
framfor deg

 

Eg har sniglar i hendene
mjuke kroppar med egg og sperm
i eitt skal
slik eg har to kjønn i kraniet
eitt for fortid
eitt for framtid

 

I ei verd der to kjønn
får plass i eitt sniglehus
krølla saman i spiral
kryp eg ut og vert hann

 

Utfordring til Venstre

(Også lagt ut på Liberal.no)

Jeg regner med at dette spørsmålet blir gjenstand for en grundig debatt i Venstre, og at det ikke er gjort i en fei å komme fram til noen konklusjon. Noe av bakgrunnen for at jeg tok sjansen på å melde meg inn i Venstre, var mine erfaringer som transkjønna mann uten tilgang til behandling. Jeg har kjent konsekvensene av å sette et system foran enkeltmennesker på kroppen. Derfor har jeg veldig sans for slagordet “Folk først”.

Du tror kanskje at tvangssterilisering av minoriteter hører fortida til? Eller at abortkampen ga alle nordmenn rett til å bestemme over sin egen kropp? Les videre!

Dikt for sorg

Dikta nedenfor er ment å brukes. Jeg ber likevel om at copyright respekteres, slik at diktene ikke siteres uten forfatterens navn (Tarald Stein).

 

Var dette
alt
Lat meg sjå lika
Eg vil identifisere
dei døde som meg sjølv

 

Tida kjem ikkje
Blomane vert plast
samlar støv
Natt vert ikkje
skild frå dag
Dagane strekkjer seg
ut av kalenderen

 

Gå langsomt gjennom orda
Gå langs setningene
uten hastverk
Gå med bare føtter
over mjuke bokstaver
over disse broene
mellom oss

 

Jeg legger dette diktet
som kompress mot håndleddet ditt
legger det som plaster
på alle sårene som ikke syns

Her er et glass vann
legg orda mine på tunga
og svelg
så holder du ut litt til

Med pennen vil jeg tråkle huden din
og håpet ditt
sammen

Mainatt

Lyset er ei langsom elv
som pløyer Storgata og feier oss i hus
Nå fylles gatene av glupske fugler
skinnende, forgylt av sola
De hakker løs med kvasse nebb
på det som mørket ikke lenger verner om
alt ødelagt og skjørt
alt skadelig og mørkt
Langs gatene går dunkle skikkelser forbi
de bleike, svartkledde og rå
mens skarpe stråler gjennomborer dem
og farger alle ting oransje

Denne teksten skrev jeg mens jeg bodde i Tromsø og skildrer følelsen av å gå hjem fra byen i sol om natta. I 2003 stod den på trykk på plakater under de Nord-Norske festspilla i Harstad, et prosjekt i regi av Nordnorsk Forfatterlag.

Spennende opplesning på onsdag!

Onsdag 11.mai, altså om to dager, er jeg en av ganske mange som leser opp på Litteraturhuset (Wergeland) kl. 19.00. «Lusking på loftet – fortellinger fra fjerde etasje» presenterer noe av det som skrives på Litteraturhusets skriveloft i fjerde etasje.

Dette blir veldig spennende! Jeg vet faktisk ennå ikke hva jeg skal lese opp, men har lovet at det blir fra ett av mine nye prosjekter – altså dikt som såvidt har festa seg på papiret. I morra skal jeg snakke med redaktøren min om de to veldig forskjellige bunkene med dikt jeg har sendt ham. Etter det avgjør jeg hvilket av prosjektene jeg skal lese fra, og nøyaktig hvilke tekster.

Heldigvis skal jeg lese først. Da får jeg også med meg resten av programmet uten å ha noier for min egen opplesning.

Inngang kr. 90,-

Bokelsker

Etter en tids tvil er jeg nå blitt medlem på bokelskere.no. Jeg har lagt til titler ganske på måfå, men mønsteret ble fort tydelig:

God illustrasjon av mitt lesemønster

De fleste i kategorien «Romaner og diverse» er det i gjennomsnitt ca ti år sia jeg leste. Og en del av bøkene i kategorien «Fag og debatt» er bøker jeg har hatt på pensum.

Totalt har jeg registrert at jeg har lest 388 bøker, men tallet er minst det dobbelte. En del bøker har jeg glemt at jeg har lest, og noen er ikke lagt inn på bokelskere enda.

Jeg vet ikke hvor mye jeg kommer til å bruke det. Vi får se. Den grafiske gjengivelsen av hva jeg har lest var i alle fall veldig illustrerende.

Revolusjonær poesi

Utviklinga i Midt-Østen er til å bli inspirert av. I gatene ropes poesien ut mot makthaverne. Poesien forener folket, oppildner det til kamp. Jeg kan ikke unngå å være en smule misunnelig på akkurat det. Her følger noen dikt jeg har skrevet i det som kanskje kan kalle den revolusjonære sjanger:

Kjærlighetsdikt fra Frikar

I anledning valentinsdagen vil jeg dele noen dikt fra den siste diktsamlinga mi, Frikar. Som en del vil vite består hele den tredje delen av kjærlighetsdikt, så dette blir bare et utvalg. Bruk dem gjerne, men husk å nevne at de er skrevet av meg.

Visuell poesi

Et av dikta fra Frikar satt inn i Prezi

og et til.

 

Lytt til Frikar!

Nå har jeg lagt ut noen dikt fra Frikar på SoundClick. Fra før finnes flere dikt fra Framandkar samme sted.

Hva kan jeg gjøre for DEG, lærer?

Jeg pleier å si at i skolesammenheng er jeg en sånn «ta to betal for en»-pakke. Det betyr at jeg både kan snakke om LHBT (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner), med utgangspunkt som homse og transperson, og om litteratur og skriving.

I disse dager skriver jeg søknad om å delta i den kulturelle skolesekken for første gang. Lenge trodde jeg at oppdrag i skoleverket var noe som kom dalende ned fra en høyere instans uten søknadsfrist, skjemaer og andre mindre hyggelige ting. Sånn er det selvsagt ikke. For skoleåret 2011/2012 skriver jeg en søknad og så får jeg utvide etter hvert som jeg får taket på det. Det skal likevel være mulig å hyre meg inn med midler som disponeres av hver enkelt skole (såvidt jeg har skjønt), så ta gjerne kontakt! En del av tilbudene er sannsynligvis mer aktuelle i arbeidet med lærernes og elevenes arbeidsmiljø, samfunnsfag m.m. enn som del av den kulturelle skolesekken (DKS).

Hva har jeg å tilby?

Steinar Opstad: Eva

I nyere tid er det p­å norsk skrevet vakre dikt fra den transseksuel­l­e erfaring, um det so kan kal­l­ast. Steinar Opstad beskriver i diktet «Eva» (fra Avhymni­nger, 2009) den motsatte veien, den fra mann til­ kvinne, p­å en måte som gir frysninger:

«Det var jeg som sminket ham
knyttet sjal­et om hal­sen
og festet p­erl­ene i ørene
før jeg kysset kvinnen han var bl­itt
p­å kinnet og sa farvel­.»

Dette skreiv Cornelius Jakhelln i anmeldelsen sin av Frikar i Morgenbladet og gjorde meg dermed oppmerksom på dette nydelige diktet.

Skriveoppgaver

Skriveverksted består for det meste av skriveoppgaver. En skriveoppgave kan brukes for å komme i gang, som et avbrekk fra et skriveprosjekt som går tungt eller som en del av et større prosjekt. Spesielt kan de være nyttige når man bare sitter og stirrer på den blanke sida og ikke aner hva man skal skrive. Det er ikke vanskelig å lage sine egne oppgaver, men det finnes også gode ressurser på nettet.