Dette er siste og tredje del av min oppsummering av skoleturneen. (Del1, Del2)
Lærerikt – for lærerne
Jeg har stor forståelse for at elevene har varierende kunnskapsnivå. Derimot innvilger jeg ikke lærerne samme slingringsmonn. Det er minst like stor variasjon i lærernes kunnskap om kjønnsidentitet som i elevenes. Noen lærere har fordommer langt utover det jeg har hatt befatning med før, og i motsetning til for elevene, tror jeg ikke det hjalp så mye med et besøk av meg. Så langt det var mulig unngikk jeg å sette dem på plass foran elevene, og etter slike timer hadde jeg ekstra behov for å komme meg fort vekk og fikk ikke tatt det på «kammerset» heller.
Andre lærere har satt stor pris på å snakke med meg, og vi har snakket om både feminisme, facebook og folk de har kjent som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling eller kommet ut av skapet i forhold til kjønn eller seksualitet. Riktignok har jeg ikke sosialisert særlig mye med lærerne, men i en del klasser var det nesten bare læreren som stilte spørsmål.
I noen klasser møtte jeg også lærere som hadde fritime og overvar opplegget av egen nysgjerrighet, og det lover ekstra bra synes jeg! Jeg ble også konfrontert med det jeg skrev nesten halvveis i skoleturneen – at jeg kommer bedre overens med elevene enn med lærerne. Det stemmer fortsatt, selv om det absolutt finnes unntak. Jeg tror det skyldes at elevene er mer direkte og fordommene er litt lettere å pille av dem, mens lærernes fordommer har grodd fast. Jeg føler at lærerne stiller andre sosiale krav enn elevene, krav jeg har liten innsikt i eller evne til å oppfylle. Det gjelder igrunn de aller fleste voksne. I tillegg har voksne som oftest på seg en veloppdragen maske som gjør at jeg synes det er vanskelig å vite hvor jeg har dem. Det gjør det også vanskelig å bedømme hvor mye de lærte.
Jeg tror at de aller fleste av lærerne satte pris på besøket. Mange av dem lærte sikkert en god del nytt og fikk i alle fall sett en lys levende transperson. Det er også mulig at opplegget mitt var mer humoristisk enn mange andre forfatteres (selv om ungdomsbokforfattere sikkert slår meg ned i støvlene). Forfattere som tegner kjønnsorganer på tavla og hopper lekende lett fra fakta om klitoris til diktsjangerens overlegenhet er i alle fall ikke hverdagskost.
Både elever og lærere må gjerne legge igjen en kommentar og korrigere meg (eller stille flere spørsmål, gi ris og ros o.s.v.) hvis de stikker innom!
Tilbaketråkk: Hva jeg lærte av skoleturneen | Tarald Steins
Tilbaketråkk: Ungdommen nå til dags er fantastisk! | Tarald Steins
Skal begynne vurdering på Rikshospitalet om mindre enn en måned… kommer i hvert fall ikke til å ha noen mangel på frykt, jeg da. Allikevel er jeg glad noen av innleggene dine har forberedt meg litt. Vet ikke om du leser disse kommentarene, men om du, eller noen andre, har noen råd til en ung og nervøs trans tenåringsgutt som skal møte Ira og teamet hennes for første gang 4. Mars, hadde jeg satt stor pris på det.
Kan hende alt allerede er kjørt for meg, siden jeg i møte med BUPA (som alle unge transfolk må innom før Rikshospitalet) var litt for dønn ærlig, ettersom jeg ikke ennå visste at jeg måte være en perfekt karikatur av en skikkelig macho mannemann, en rapport som er blitt sendt til Rikshospitalet uten mitt fullstendige samtykke. Allikevel har de sagt ja til å vurdere meg, så kanskje ikke alt er kjørt. Hvem vet. Hadde uansett satt pris på alt av råd 😦
Jeg tviler på at du trenger å være veldig redd. Det er mye lettere å komme gjennom nåløyet når du er så ung. Samtidig vil du sannsynligvis bli frustrert over at de bruker så lang tid og at du kanskje får høre at du er for ung til ditt og for ung til datt. Tålmodighet er veldig viktig.
Jeg vil også råde deg til å ha en uavhengig psykolog som du kan få ut frustrasjonen hos, slik at den ikke bobler over på Riksen og for å ivareta helsa di. Jeg mener utredningen ofte er direkte skadelig for den psykiske helsa.
Du kommer helt sikkert til å oppleve at de fokuserer veldig på skolegang/jobb. Det nytter ikke å si at man har for store problemer p.g.a. kjønnsidentiteten. Jeg vet jo ikke om du har slike problemer, men jeg kjenner flere som opplever det. Riksen forventer at man skal være en mønsterborger selv før man får hormoner.
Når dette er sagt må jeg føye til at en del har forandra seg etter at jeg var til utredning. Vi har for første gang fått en lov som beskytter oss mot diskriminering. Og det kan virke som om praksis er endra slik at man kan få hormoner selv om man ikke får operasjoner.
Ønsker virkelig at du er heldigere enn meg! Lykke til!