Dette er sannsynligvis den ene tingen jeg er aller mest redd for. Det absolutte mareritt. Derfor unngår jeg å snakke om det og tenker på det så sjelden som mulig. Jeg berørte det såvidt, uten at jeg tror jeg er synsk, i posten om filmen «Milk«.Fram til nylig dreide denne frykten seg bare om dattra mi. Jeg slo meg til ro med at det eneste jeg kan gjøre er å bidra til at hun blir sterk nok til å takle eventuell motgang, at jeg skal være der for henne og at det ikke hjelper å ta sorgene på forskudd, selv om alle veit at barn kan være jævlige mot hverandre.
Men alder har åpenbart ingenting med saken å gjøre. Mobbing foregår ikke bare i skolen, men også på arbeidsplasser. Fram til nå har dette vært ganske teoretisk kunnskap for meg. Det er det ikke lenger. Den personen jeg er aller mest glad i ved siden av ungen min, har en kollega fra helvete. Mens andre rundt ham gleder seg over at han har det bra, gjør hun det hun kan for å ødelegge gleden og forelskelsen.
«Avsløringa» av hvem og hva jeg er, har gitt henne ny ammunisjon. Hun prøver å latterliggjøre kjæresten min og det han føler. Hva hun får ut av ondskapen blir bare rein spekulasjon. Men noe må det være. Han har ikke gjort henne noe. Tvert imot har han i det lengste forsøkt å være snill og grei.
Min utkårede er sannsynligvis verdens snilleste fyr, i tillegg til vakker. At noen i det hele tatt kommer på tanken å gjøre ham vondt, er totalt uforståelig og himmelstormende urettferdig.
Det er en grusom følelse å være tilskuer til noe sånt. Jeg får lyst til å troppe opp som hevnende engel og kløyve henne i to med et vikingsverd. Eller lignende. Men det er ikke noe jeg kan gjøre. Alt jeg kommer på ville bare gjøre vondt verre for kjæresten min.
Jeg er veldig dårlig til å gjøre ingenting når jeg er rasende. I tillegg er jeg ikke flink til å holde kjeft. Hjelpeløshet er en følelse jeg virkelig hater.
Tarald Stein 