De siste månedene har jeg deltatt på et NAV-tiltak for å få vurdert min arbeidsevne. Jeg har strittet imot det ideologiske språket rundt dette, slitt med å undertrykke fluktrefleks og humoristisk sans. Det var derfor en lettelse da jeg endelig kom i gang med å gjøre noe.
Man kan vel si at jeg har markert verdens poesidag på en svært passende måte. I dag var nemlig oppstarten for tiltaket jeg skal gå på fram til sommeren. NAV har nemlig et håp om at jeg skal skaffe meg en «ordentlig jobb». Det er nesten så man synes litt synd på dem (NAV altså). Les videre
Jeg føler meg ofte veldig heldig. For eksempel når jeg leser på Magnhilds antiblogg om venner. Riktignok kan jeg ikke kalle meg vellykka; jeg har verken kjernefamilie eller (fancy) jobb. Jeg opplever det som en enorm frihet. Jeg er fri til å være ærlig, til å bruke tid på det som interesserer meg og de menneskene jeg bryr meg om. Les videre
Det har vært et begivenhetsrikt år. I større grad enn før, føler jeg at livet mitt er på rett spor og at det går framover.
I løpet av året har jeg oppnådd ting jeg tidligere har trodd var umulige: Les videre
Dette er sannsynligvis den ene tingen jeg er aller mest redd for. Det absolutte mareritt. Derfor unngår jeg å snakke om det og tenker på det så sjelden som mulig. Jeg berørte det såvidt, uten at jeg tror jeg er synsk, i posten om filmen «Milk«. Les videre
Dagens Næringsliv skriver om en undersøkelse som viser at dagens studenter er kravstore og ikke vil bli ledere. Det er ikke så rart at de får slike svar når de bare spør studenter innenfor økonomi, teknologi og IT. Dette er studenter som har fått høre gjennom hele utdannelsen at de er sikra jobb og kan stille massevis av krav – arbeidsgiverne kommer til å sloss om dem.
Bildet ville blitt helt annerledes hvis man spurte studenter innen homanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Forslag til en slik undersøkelse:
Tror du at du vil få en jobb som er relevant for utdannelsen din i løpet av de neste ti åra? Over 50% ville trolig sagt nei.
Hvilke krav stiller du til en fremtidig arbeidsgiver? 70-100% stilling og tariff-lønn ville nok være godt nok for de fleste.
Alle studenter er altså ikke kravstore. Og det ville vært ganske spesielt om en stor andel hadde svart at de ville bli ledere, før de var ferdig utdanna. Jeg tror man skal være glad for at de fleste vil vente med sånne utfordringer til de vet hva det å jobbe er for noe.
Jeg er likevel ganske a-typisk i denne sammenhengen. En av de få tingene jeg tror jeg vil mestre godt er en lederposisjon. Alle tester jeg har tatt (også en skikkelig test via karrieresenteret på universitetet) viser at jeg har lederegenskaper. Dessverre er det slik at man ikke går rett inn i lederstillinger uten først å ha jobba litt lenger nede i systemet. Og egenskaper for å være arbeidstaker er det verre stilt med her i gården…
Tarald Stein 