Tekst, blogg og sjelegransking

Ida har skrevet en veldig viktig tekst. Den handler både om hvordan en tekst kan være et forsøk (kanskje til og med vellykka) på å bearbeide vonde følelser. Og om at tekster er situasjonsbestemte. Når man publiserer en tekst (enten på trykk eller på nett) bør man tenke på at den kan dukke opp senere. Og likevel kan man være uforberedt. (Her ligger den opprinnelige, like sterke teksten hennes.)

Jeg har skrevet mye her på bloggen som har vært del av min bearbeiding. Så jeg tenkte å redegjøre litt for hvordan de ble forma av den situasjonen.

Jølster

Ida peker på at barn kan ha relativt «gode grunner» til å mobbe noen. Det er selvsagt ikke akseptabel oppførsel, men det er ofte den ubehagelige sannheten. Jeg var et litt arrogant, sosialt klønete og sært barn. Jeg kom seint i puberteten (og da ble det fullstendig kaos), men jeg var tilstrekkelig sær før det. Jeg var en veslevoksen bedreviter som aldri hadde lært å holde kjeft når jeg mente jeg hadde rett (og det mente jeg ofte). Den ungen både liker og misliker jeg i dag. Den er veldig meg.

Jeg aner ikke hvordan de andre oppfatta meg, men det var i alle fall ikke positivt. I Jølster. Jeg har fortsatt et anstrengt forhold til jølstringer. (Den eneste fra ungdomsskoleklassen på vennelista er hun som ble fysisk og har sagt unnskyld.) Hovedårsaken er at de fikk meg til å tvile på min virkelighetsoppfatning: Skjedde det eller var det noe jeg innbilte meg? Så de meg ikke eller bare lot de som? Det var selvsagt bare mulig fordi det dreide seg om utfrysing og ikke fysisk mobbing. Den dag i dag har jeg vanskelig for å skille mellom gamle mareritt og minner, og jeg tror det skyldes at den tryggheten de fleste har, at de kan stole på sansene sine, forsvant da (og kanskje er mareritta mine over gjennomsnittet livaktige og hyppige). Jeg er også overbevist om at ingen så hva som skjedde, selv ikke de som stod for utfrysinga. Altså kan jeg heller ikke få bekrefta minnene hos andre. I løpet av et år eller to forvandla jeg meg fra en bråkjekk, arrogant jævel til en stakkarslig, påtrengende og usikker person. Og den ungen liker jeg ærlig talt enda mindre i dag. Den ikke bare tråkka i salaten den rulla seg i den og smurte seg inn med «thousand island»-dressing.

Rikshospitalet

Da jeg kom dit hadde jeg samla meg sammen til en voksen versjon av meg selv som barn før ungdomsskolen; arrogant, bråkjekk og i tillegg med litt for mange universitetsfag til å ta todelinga av kjønn alvorlig. Etter at jeg kom ut av skapet hadde jeg det bedre enn noen gang. Jeg følte meg usårlig og grunnleggende optimistisk.

Timene med psykiateren (den eneveldige herskeren) brukte jeg til å undersøke holdbarheten i kjønnsforståelsen hennes og teste grenser. Jeg stilte retoriske spørsmål til spørreskjemaet, påpekte logiske brister og må generelt ha vært en prøvelse. Veldig umoden oppførsel fra en på snart 30, men jeg hadde ei ungdomstid å ta igjen og systemet var og er pill råttent. Problemet var bare at jeg tok det ut på de personene som satt med livet mitt i en tynn tråd mellom fingrene. Jeg kan ikke en gang forsvare meg med at jeg ikke foretok en maktanalyse – selvsagt gjorde jeg det og det gjorde meg fandenivoldsk. Hele systemet fant altfor mye gjenklang i den gamle usikkerheten om hvorvidt jeg kunne stole på meg selv, mine egne sanser og opplevelser. Og det var akkurat det de var ute for å teste – ingen «innbilt mann» skulle slippe gjennom nåløyet!

Nå mener jeg at mye av kritikken min var velbegrunnet, og jeg kan fortsatt stå for så godt som alt. Hvis de hadde vært profesjonelle hadde de selvsagt ikke latt seg affisere. Men jeg kan forstå at jeg var en slitsom pasient.

Og i dag?

Fortsatt blir jeg ganske ofte konfrontert med denne usikkerheten om min opplevelse av virkeligheten. De aller fleste mennesker tror at det bare finnes to kjønn, at disse kan leses ut av en persons kjønnsorganer og at alt annet er innbildning. De mener at folk som avviker fra dette må testes og testes igjen, leve årevis i limbo. Og så lenge det er slik er det også umulig å gjøre seg ferdig med å bearbeide det. Det rippes opp omtrent daglig. Jeg må fortsatt tviholde på at det var slik jeg opplevde det, at min opplevelse er gyldig. Jeg blir sliten av det. Jeg vil for alt i verden ikke miste meg selv igjen slik jeg gjorde i løpet av ungdomsskolen. Jeg vet hvor lett det kan glippe og hvor lang tid det tar å bygge seg opp igjen. Det finnes noen knapper som ikke må røres.

Mens opplevelsene fra ungdomsskolen kan avskrives som innbilning, er noe av det jeg opplevde på Rikshospitalet så grovt at jeg skjønner at det er vanskelig å tro på når man ikke har opplevd det selv. Det var det de satsa på og fikk gjennomslag for da jeg klaga til Helsetilsynet. Det er mest behagelig å tro at de fleste mennesker er snille og at samfunnssystemene fungerer. Å vite det, gjør at man blir redd for å ikke bli trodd. Og det er en fare for at nyansene forsvinner. Jeg hadde det faktisk ganske morro med de teite spørreskjemaene på Riksen, og det fantes lyspunkter i Jølster også.

Den andre faren er den gnagende følelsen av at «kanskje jeg fortjente det». Den tror jeg at jeg har jobba meg bort fra, men det finnes alltids folk som mener at ja, man fikk som fortjent. Enten det gjelder det usympatiske mobbeofferet eller transpersonen som ikke gjør nok for å passe inn i skjemaet. Det tror jeg det er lite å gjøre med, annet enn møysommelig folkeopplysning.

Det jeg har skrevet om Rikshospitalet og Jølster handler like mye om forsvar, forsøk på å tviholde på virkeligheten og meg selv. Jeg orker ikke å miste noen av delene, selv om verken jeg eller virkeligheten er tvers gjennom sympatiske.

(Det er selvsagt legitimt å oppfatte hendelser annerledes enn meg, det inngår i mitt virkelighetsbegrep. Vi er ikke like, har ikke lik synsvinkel. Men jeg forsøkte altfor lenge å leve som om min oppfatning av hendelser var grunnleggende feil, ugyldig, og det var ikke sunt. Den erfaringen unner jeg ingen. )

Mobberne som ikke finnes – om utestenging

Når du spør om noe, får du ikke svar. Når du prøver å ta kontakt, vender de ryggen til. Tyggispakka på rundgang i gjengen kommer aldri fram til deg. Det samme gjentar seg i mange ulike situasjoner over så lang tid at du begynner å lure på om du egentlig finnes. Du står der og tigger om oppmerksomhet, om å bli sett, og det føles ufattelig fornedrende. Min respons var etter hvert omtrent slik: «Hvis dere ikke liker meg, liker jeg ikke dere heller.» Jeg var omtrent 14 da jeg så dette neonlyset. Og slik er det fortsatt. Det handler om verdighet.

Jeg sa aldri fra, men jeg begynte å hate Jølster og jølstringene. Slik jeg så det, stod valget mellom å hate meg selv eller dem. Og fordi jeg ikke alltid hadde bodd der, fordi jeg hadde minner fra før-jølstersk tid, fordi foreldrene mine tross alt var gode foreldre, klarte jeg å klamre meg til dette «det er verden som er gal, ikke jeg». Noen mobbeforskere bruker Janoff-Bulmans teori om grunnleggende antagelser for å forstå hva som skjer med en psyke som utsettes for mobbing. Disse antagelsene er: «Verden er god», «Verden er meningsfull» og «Jeg er verdifull». Min erfaring er at man tvinges til å velge bort minst en av disse når man mobbes. Den første ligger på bunnen av Jølstravatnet for min del.

Jeg så for meg at hvis jeg hadde fortalt alt sammen til noen, ville jeg blitt tvunget til å være sammen med disse jevnaldrende som jeg hadde lært å hate for selv å overleve. Kanskje ville jeg få en langt fra oppriktig unnskyldning og forventning om å late som om det aldri hadde skjedd. Da var det bedre å late som om det var mitt valg å sitte alene med nesa i ei bok hvert friminutt, mitt valg å ikke henge med de andre ved butikken (eller hva de nå gjorde, jeg var i alle fall ikke der de var). Jeg så ikke på meg selv som et offer, jeg mente at jeg ikke var typen til det (og på sett og vis hadde jeg litt rett). Hvis jeg skulle fortelle noen voksne hva som foregikk, ville jeg uten tvil bli puttet i offer-båsen. Det ville blitt en påkjenning på toppen av alt annet. Den lille sjansen for at det som foregikk ville bli bagatellisert, var også avskrekkende.

Samtidig ble det absolutt gjort en innsats mot den synlige mobbingen. Og alle som deltok i utestenginga av meg snakka gjerne høyt og lenge om hvor fælt mobbing var og at sånt gjorde ikke de. Noen ganger tok jeg meg i å føle en smule misunnelse når jeg så eller leste om ordentlige mobbeofre – de som ble utsatt for fysisk mobbing. Tenk å ha blåmerker som bevis! Istedet hadde jeg mest en vag følelse av å bli holdt utenfor, at mye foregikk bak ryggen min – sånt man ikke kan peke på og si «se hva de har gjort».

Jeg har skrevet litt generelt om mobbing, skyldfølelse, distriktspolitikk, og kulturkrasj innad i Norge relatert til dette. Poenget med denne teksten handler mer om hvorfor jeg ikke har noe behov for å oppsøke Jølster, men lar det bli stående uimotsagt som selve bildet på helvete på jord. De som stengte meg ute har sannsynligvis forlengst glemt det og la neppe noe særlig i det. Kanskje ble jeg oppfatta som en trussel på en eller annen måte. Annerledes var jeg absolutt, og enda mer annerledes ble jeg.

Det har slått meg at jeg kanskje ikke ville vært det foruten, tross alt. Tenk om jeg motstandsløst hadde glidd inn i den jølsterske kulturen og blitt en del av det jeg fikk se vrangsida på? Kunne jeg levd med meg selv da? Jeg forsøkte jo å passe inn, men omkostningene ble fort for store uten noe håp om å lykkes. Ville jeg blitt forfatter uten Jølster og fremmedgjøringsprosessen der?

Mer åpenbart er det kanskje at hvis ungdomstida mi hadde inneholdt uformell kommunikasjon med jevnaldrende av ikke-nedbrytende karakter og innprenting av en del sosiale koder, ville jeg kanskje ha innsett at jeg var gutt mye tidligere. Som igjen kunne blitt grunnlag for mobbing, hvem vet. Og hvis jeg hadde gått gjennom kverna på Rikshospitalet innen jeg fylte 20 – hvem ville jeg vært da? I alle fall en helt annen, kanskje en svært usympatisk mann i HBRS.

Alt i alt må man bare gjøre det beste utav det. Man kan aldri vite sikkert at alternativet hadde vært bedre. Utestenginga gjorde meg på noen måter sikrere på meg selv (men ekstremt mye mer usikker på verden rundt). Jeg er ikke avhengig av andres godkjennelse eller respons for å vite hvem jeg er (selv om det er nyttig). De som stod for utestenginga skal slippe å bli konfrontert med meg, det ville ingen av oss ha godt av tror jeg. Fortsatt vegrer jeg meg for å kalle dem mobbere. De så ikke sånn på seg selv, det er sikkert. Og jeg ville hatt vanskelig for å peke ut enkelte på klassebildet som verre enn andre. Det var summen av mange små og tilsynelatende ubetydelige ting, der de fleste i klassen bidro med sitt. Jeg husker det mer som å møte en organisme med mange hoder, mange rygger. Den organismen har jeg kalt Jølster eller den jølsterske folkesjela. Jeg tror den er en slektning av bygdedyret. Fortsatt husker jeg flyttedagen som en av de mest skjebnesvangre i livet mitt; 20.november 1989.

(Mens jeg skriver dette sender TV2 HBRS-oppgulpet «Født i feil kropp». Som jeg prøver å ikke tenke på. Da graver jeg meg heller ned i den gledesløse ungdomstida. Det som for alvor satte psyken min ut av spill, alle de «grunnleggende antagelsene», var Rikshospitalet, og nå sendes propagandaen deres i beste sendetid.)

Det paradoksale må også nevnes; at jeg hadde et svært godt forhold til lærerne både på ungdomsskolen og videregående. Kanskje var de delansvarlig for at jeg opprettholdt troen på at verden kan være meningsfull helt fram til Rikshospitalet…

Mobbing – opprettholdelse av normer

Atter en gang engasjeres offentligheten mot mobbing. Det er så fint med saker som alle kan være enige om, som at mobbing må utryddes. Og som vanlig fylles jeg av ambivalente følelser.

«Åtte år og feil kjønn»

TVNorge viste nettopp denne dokumentaren om barn med transseksualisme. Dokumentaren i seg selv var rørende og ganske velbalansert. De norske kommentarene sto i grell kontrast til det som ble vist og det barna og foreldra sa.

At noen jeg er glad i skal plages p.g.a. meg

Dette er sannsynligvis den ene tingen jeg er aller mest redd for. Det absolutte mareritt. Derfor unngår jeg å snakke om det og tenker på det så sjelden som mulig. Jeg berørte det såvidt, uten at jeg tror jeg er synsk, i posten om filmen «Milk«.

Utmeldingsbrevet til LFTS

Tenkte jeg skulle poste selve utmeldingsbrevet mitt her. Det føles utrolig bra å være ute!

Jeg melder meg med dette ut av deres organisasjon, LFTS, siden jeg er uenig politisk og ideologisk, og dessuten er lei av å gang på gang bli stempla som transperson. Jeg opplever det som at lederen, med resten av styret i ryggen, ønsker å definere meg som ikke tilhørende deres gruppe og dermed noe jeg ikke er.

Etter hva jeg leser på forum rundt omkring er det også flere av medlemmene som prøver å påstå at jeg ikke er mann. Det virker mest fornuftig på meg å slutte å ha noe å gjøre med mennesker som ikke respekterer meg, spesielt siden de som gjør det er så mange flere. Forøvrig har jeg ingenting imot transpersoner og skulle nesten ønske jeg var en så jeg slapp hele LFTS-GID-klinikken-mafiaen.

For ikke å bli bitter skal jeg nå tenke på transkjønna jeg kjenner som ikke er slik LFTS vil ha dem og ikke er enige med dem. Og de begynner å bli en del.

Fordommer – Årsmøte i LFTS og utmelding

Det er så langt bare to steder jeg har fått negative tilbakemeldinger, møtt fordommer og direkte vond vilje i forbindelse med at jeg vil være mann og føler at det er det jeg er.

Disse to stedene er de to som i særdeleshet burde sette sin ære i å behandle folk med respekt. Det ene føler jeg meg ikke fri til å omtale ennå, men det andre er LFTS – Landsforeninga for transkjønnete som de kaller seg, enn så lenge. Helt fra første gang jeg tok kontakt med dem har jeg følt meg avfeid som noe annet enn jeg er. Selv om jeg i utgangspunktet var usikker på min identitet da jeg tok kontakt med dem første gang, har jeg siden gjentatte ganger påpekt at jeg har en mannlig identitet og vil omtales med tilhørende pronomen o.s.v.

I dag hadde denne parodiske klubben årsmøte. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at det ble mitt siste og forberedt å si nøyaktig hva jeg mente om måten organisasjonen drives på, dens politikk og forsøk på å stemple enkeltmennesker. Jeg har dem mistenkt for å selv ville bestemme hvem som er transkjønna, «menn eller kvinner som ønsker kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet» eller hva det enn er som er den korrekte termen på målgruppa for øyeblikket…

Selv om jeg viser solidaritet med dem som har identitet som både menn og kvinner og dem som tilhører et tredje kjønn o.s.v. betyr ikke det nødvendigvis at jeg ikke anser meg selv som mann og vil bli behandlet som det. Jeg ville tro at det ikke er så vanskelig å forstå. I andre sammenhenger er det helt ok å vise solidaritet og kjempe for grupper man ikke selv tilhører. Men altså ikke i LFTS.

I dag forsøkte lederen Tone Maria Hansen atter en gang å framstille meg som transperson. I hennes definisjon er dette mennesker som ikke har noe krav på behandling fordi de ikke kan oppvise en kjønnsidentitet som mann eller kvinne. Hun har konsekvent forsøkt å putte meg i den båsen så lenge jeg har vært medlem i LFTS. Og nå er jeg grundig lei. Det er helt åpenbart et forsøk på å avskrive min kritikk av henne som leder og organisasjonen i sin helhet.

Man skulle tro at en slik forening, med så mange fine ord i arbeidsprogram og vedtekter om omsorg, mangfold, støtte o.s.v. skulle  holde seg for god til å  dyrke  ensretting på den måten de gjør. Jeg lar meg ikke mobbe. Til det er jeg ganske riktig for gammel og erfaren. Det Tone Maria og resten av styret har klart er å frata meg troen på organisasjonsliv som arbeidsform for å skape forandring til det bedre. For et organisasjonsmenneske som meg er det faktisk veldig trist å innse at de fleste organisasjoner gjør ting verre der de skulle gjøre det bedre. Jeg har sett på nært hold hvordan personkonflikter i LLH legger etter seg ødelagte nettverk, ødelagte vennskap og ensomme mennesker.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre av lederen i LFTS og hennes lojale tilhengere at GID-klinikken aldri ville eksistert uten dem. Slik som situasjonen er begge steder er jeg nå tilbøyelig til å mene at det hadde vært bedre. Jeg tror ikke alternativet til det nåværende tilbudet er manglende behandling. Det kan etter mitt syn bare bli bedre, ikke verre. Styret i LFTS ligger her 8 år etter utviklinga. Spørsmålet er ikke lenger hvordan vi kan opprettholde et behandlingstilbud, men hvordan vi kan forbedre det.

Og jeg har for lengst skrevet for mye om det andre stedet jeg har møtt fordommer.

Utenom disse to stedene har jeg bare opplevd genuin nysgjerrighet, toleranse og forsøk på å forstå. I likhet med lederen i LLH er jeg ikke så begeistra for ordet toleranse, men det er bedre enn hat og fordommer. Aller helst vil jeg bli respektert som meg selv; en litt annerledes, men like fullt mann. Og det kan jeg åpenbart ikke få i LFTS. Det var på høy til å melde meg ut og jeg føler at jeg fikk sagt i fra om hva jeg mener.