Undertrykt poesi

Samtidspoesi ? Klassekampen
Undertrykt poesi
av Tarald Stein

Marte Huke sier mye fornuftig i Klassekampen torsdag 7.juni. Blant annet kritiserer hun oppfatninga av at diktet er en kode som man skal løse, en oppfatning man lærer på skolen. Denne oppfatninga fører ganske riktig til at diktet forblir lukka, og jeg mener at denne oppfatninga har påvirka flere generasjoner lesere til å sky poesien som pesten.

Hukes uttalelser kommer i forbindelse med Bendik Wolds artikkel i Samtiden, hvor han kritiserer samtidspoesien for å sørge for å ikke bli lest. Dette er å plassere skylda feil sted.

La oss gå tilbake til 80-tallet. En av de fremste og sannsynligvis mest leste poetene var Gene Dalby med sine opposisjonelle, punka dikt. Ville en poet med tilsvarende dikt kommet gjennom nåløyet i forlagene i dag? Neppe. Ikke nok med at leserne på skolen lærer at dikt er koder, men forlagene legger også opp til det. De ønsker ikke dikt som har noe å si for en bredere leserskare. I stedet fremmer de dikt som er koder og må løses opp for å gi leseren noe som helst.

Vi beveger oss inn på 90-tallet og ser Øystein S. Ziener debutere. Dikta hans har klare tema som berører en god del mennesker, han skriver ikke i koder han heller. Ville han fått debutere i dag? Neppe. Forlaga ønsker ingen politisk diktning, ingen poesi som har noe å si. I stedet dyrker man poesien som ren form, orda reduseres til språk. Om de en gang hadde et innhold blir det vaska og bleika til det uigjenkjennelige.

Bendik Wold glømmer at det er forlaga som sitter med mye av makta i bok-Norge. Riktignok kan man utgi bøkene sine selv, men det krever høy inntekt og stort organisasjonstalent. Det er vanskelig å bedømme egne tekster og sette i gang hele apparatet selv. Det blir også stadig vanskeligere å bli sett av media og lesere uten et forlag i ryggen.

I løpet av det siste året har jeg vært i kontakt med flere forlag og fått flere konsulentuttalelser. Men når avgjørelsen tas koker det alltid ned til det samme; de ønsker seg dikt som er så lite spesifikke at de kan handle om hva som helst. At tema og budskap ofte er det som tiltrekker lesere synes de å overse.

Når man betrakter den meget begrensa markedsføringa som kommer poesien til del ser man at selv diktsamlinger som handler om noe mer enn seg selv blir framstilt som om de kan handle om hva som helst. I tillegg spilles det mye på forfattere som allerede har et navn blant en liten leserskare.

Grunnen til at samtidspoesien er som den er, er altså først og fremst forlagas posisyn. Forlaga dyrker fram poeter som ikke har noe anna å si enn formen. Vi andre vingestekkes i prosessen til vi mister det vi hadde eller gir opp. Media består, i likhet med forlaga, av folk som har lært at dikt er koder. Dermed prøver man sjelden å snakke om selve poesien, for den er bare form og språk, og dermed uoversettelig. I stedet snakker man rundt den varme grauten slik at poesien oppfattes enda mer verdensfjern enn den er.

Det å ha noe å si, å føle skriving som en nødvendighet, er en romantisk klisjé. Ingen er så redde for klisjéer som poeter. At en beskrivelse blir utslitt skyldes oftest at den er presis. Man kan godt etterstrebe nye måter å beskrive ting på, men likevel innrømme klisjéens kjerne av sannhet. Å skrive bør være en nødvendighet; for samfunnet og den enkelte poet.

I tillegg til å rette kritikken til feil adressat, ser Wold ut til å hevde at poesien bør være hverdagslig og ikke til fest. Den bør være intellektuell. Dette er jeg uenig i. Poesien er pr. definisjon intellektuell, men ikke på den normerte rasjonelle måten, det har han rett i. Poesien tibyr en annen måte å tenke på enn prosa. Den ekte poesiens plass er alltid i opposisjon . Poesi er ikke fravær av tenkning, men en annen form for tenkning. Denne måten å tenke på bindes og knebles av det vi lærer om dikt på skolen og forsøkes begrensa av forlag og media.

Poesien opponerer mot det prosaiske, materialistiske samfunn, protesterer mot rasjonaliteten og nyttetenkningen som preger dagens samfunn. Det er poesiens viktigste oppgave. Den poetiske tenkemåte er for lite utbredt og det er ikke poetenes feil.