Mobberne som ikke finnes – om utestenging

Når du spør om noe, får du ikke svar. Når du prøver å ta kontakt, vender de ryggen til. Tyggispakka på rundgang i gjengen kommer aldri fram til deg. Det samme gjentar seg i mange ulike situasjoner over så lang tid at du begynner å lure på om du egentlig finnes. Du står der og tigger om oppmerksomhet, om å bli sett, og det føles ufattelig fornedrende. Min respons var etter hvert omtrent slik: «Hvis dere ikke liker meg, liker jeg ikke dere heller.» Jeg var omtrent 14 da jeg så dette neonlyset. Og slik er det fortsatt. Det handler om verdighet.

Jeg sa aldri fra, men jeg begynte å hate Jølster og jølstringene. Slik jeg så det, stod valget mellom å hate meg selv eller dem. Og fordi jeg ikke alltid hadde bodd der, fordi jeg hadde minner fra før-jølstersk tid, fordi foreldrene mine tross alt var gode foreldre, klarte jeg å klamre meg til dette «det er verden som er gal, ikke jeg». Noen mobbeforskere bruker Janoff-Bulmans teori om grunnleggende antagelser for å forstå hva som skjer med en psyke som utsettes for mobbing. Disse antagelsene er: «Verden er god», «Verden er meningsfull» og «Jeg er verdifull». Min erfaring er at man tvinges til å velge bort minst en av disse når man mobbes. Den første ligger på bunnen av Jølstravatnet for min del.

Jeg så for meg at hvis jeg hadde fortalt alt sammen til noen, ville jeg blitt tvunget til å være sammen med disse jevnaldrende som jeg hadde lært å hate for selv å overleve. Kanskje ville jeg få en langt fra oppriktig unnskyldning og forventning om å late som om det aldri hadde skjedd. Da var det bedre å late som om det var mitt valg å sitte alene med nesa i ei bok hvert friminutt, mitt valg å ikke henge med de andre ved butikken (eller hva de nå gjorde, jeg var i alle fall ikke der de var). Jeg så ikke på meg selv som et offer, jeg mente at jeg ikke var typen til det (og på sett og vis hadde jeg litt rett). Hvis jeg skulle fortelle noen voksne hva som foregikk, ville jeg uten tvil bli puttet i offer-båsen. Det ville blitt en påkjenning på toppen av alt annet. Den lille sjansen for at det som foregikk ville bli bagatellisert, var også avskrekkende.

Samtidig ble det absolutt gjort en innsats mot den synlige mobbingen. Og alle som deltok i utestenginga av meg snakka gjerne høyt og lenge om hvor fælt mobbing var og at sånt gjorde ikke de. Noen ganger tok jeg meg i å føle en smule misunnelse når jeg så eller leste om ordentlige mobbeofre – de som ble utsatt for fysisk mobbing. Tenk å ha blåmerker som bevis! Istedet hadde jeg mest en vag følelse av å bli holdt utenfor, at mye foregikk bak ryggen min – sånt man ikke kan peke på og si «se hva de har gjort».

Jeg har skrevet litt generelt om mobbing, skyldfølelse, distriktspolitikk, og kulturkrasj innad i Norge relatert til dette. Poenget med denne teksten handler mer om hvorfor jeg ikke har noe behov for å oppsøke Jølster, men lar det bli stående uimotsagt som selve bildet på helvete på jord. De som stengte meg ute har sannsynligvis forlengst glemt det og la neppe noe særlig i det. Kanskje ble jeg oppfatta som en trussel på en eller annen måte. Annerledes var jeg absolutt, og enda mer annerledes ble jeg.

Det har slått meg at jeg kanskje ikke ville vært det foruten, tross alt. Tenk om jeg motstandsløst hadde glidd inn i den jølsterske kulturen og blitt en del av det jeg fikk se vrangsida på? Kunne jeg levd med meg selv da? Jeg forsøkte jo å passe inn, men omkostningene ble fort for store uten noe håp om å lykkes. Ville jeg blitt forfatter uten Jølster og fremmedgjøringsprosessen der?

Mer åpenbart er det kanskje at hvis ungdomstida mi hadde inneholdt uformell kommunikasjon med jevnaldrende av ikke-nedbrytende karakter og innprenting av en del sosiale koder, ville jeg kanskje ha innsett at jeg var gutt mye tidligere. Som igjen kunne blitt grunnlag for mobbing, hvem vet. Og hvis jeg hadde gått gjennom kverna på Rikshospitalet innen jeg fylte 20 – hvem ville jeg vært da? I alle fall en helt annen, kanskje en svært usympatisk mann i HBRS.

Alt i alt må man bare gjøre det beste utav det. Man kan aldri vite sikkert at alternativet hadde vært bedre. Utestenginga gjorde meg på noen måter sikrere på meg selv (men ekstremt mye mer usikker på verden rundt). Jeg er ikke avhengig av andres godkjennelse eller respons for å vite hvem jeg er (selv om det er nyttig). De som stod for utestenginga skal slippe å bli konfrontert med meg, det ville ingen av oss ha godt av tror jeg. Fortsatt vegrer jeg meg for å kalle dem mobbere. De så ikke sånn på seg selv, det er sikkert. Og jeg ville hatt vanskelig for å peke ut enkelte på klassebildet som verre enn andre. Det var summen av mange små og tilsynelatende ubetydelige ting, der de fleste i klassen bidro med sitt. Jeg husker det mer som å møte en organisme med mange hoder, mange rygger. Den organismen har jeg kalt Jølster eller den jølsterske folkesjela. Jeg tror den er en slektning av bygdedyret. Fortsatt husker jeg flyttedagen som en av de mest skjebnesvangre i livet mitt; 20.november 1989.

(Mens jeg skriver dette sender TV2 HBRS-oppgulpet «Født i feil kropp». Som jeg prøver å ikke tenke på. Da graver jeg meg heller ned i den gledesløse ungdomstida. Det som for alvor satte psyken min ut av spill, alle de «grunnleggende antagelsene», var Rikshospitalet, og nå sendes propagandaen deres i beste sendetid.)

Det paradoksale må også nevnes; at jeg hadde et svært godt forhold til lærerne både på ungdomsskolen og videregående. Kanskje var de delansvarlig for at jeg opprettholdt troen på at verden kan være meningsfull helt fram til Rikshospitalet…

Kvinnedagen

I år vil jeg se framover på kvinnedagen. Ikke fokusere på det negative, slik jeg gjorde i fjor, men heller undersøke hvilken betydning kvinnedagen kan ha for en transmann.

8. mars er ikke lenger min dag, var det vel aldri heller, selv om jeg forsøkte. Derfor må kvinnedagen i framtida representere solidaritet med kvinner, også transkvinner. Jeg kan ivre for likelønn og bedre tilrettelegging i arbeidslivet for småbarnsforeldre. Jeg er for at alle skal ha like muligheter. Men jeg kommer aldri til å kjempe for kvinners rett til å velge tradisjonelt og en del kvinners insistering på å forbli uopplyste. Jeg skal prøve å ikke bli en aktiv motstander heller.

Kvinnedagen representerer også en utfordring til meg selv om ikke å bli kvinnefiendtlig. Selv om jeg føler at brikkene endelig har falt på plass og det ofte gir meg et pluss i protokollen å distansere meg fra alt kvinnelig, må jeg klare å heve meg over det. Ja, jeg opplevde en del typisk kvinnelige ting som nedverdigende og fremmedgjørende, gjerne saker som kvinner opplever som helt normalt. Det gir meg ingen rett til å generalisere om kvinner som føler seg komfortable med kvinneligheten. Jeg trenger å minne meg selv på at ingen lenger prøver å tvinge kvinnelighet på meg, at jeg er fri og rett og slett kan la være å bry meg.

Men kvinnedagen er fortsatt litt min, i den forstand at jeg fortsatt har en kvinnelig kropp og en kvinnelig historie. I den grad jeg skal involvere meg i kvinnedagen og feminisme generelt, må det handle om frihet fra biologisk determinisme. Du skal ikke ha lavere lønn, leve i frykt for voldtekt eller oppleve at handlingsrommet ditt blir begrensa fordi du har en kvinnekropp. Det tror jeg må være basis for min trans-feminisme.

Så derfor:
HURRA for 8. mars! Og gratulerer til alle kvinner!

«Så deg i Dagbladet»

Noen dager etter at jeg hadde kommentert mangelen på nordnorske forfattere i Dagbladet var jeg innom Narvesen. «Så deg i Dagbladet», sa fyren bak disken og la til noe om at det var kult at noen av deres kunder var kjente. Nåvel. Jeg nikka, smilte og rødma, antar jeg.
Jeg tror ikke jeg har opplevd det før; at fremmede gjenkjenner meg fra avisa. I alle fall ikke at de kommenterer det. De turde vel ikke sist, siden saken den gang var så personlig. Dette er vel neppe siste gang, sjøl om jeg ikke tror jeg blir noen A-kjendis, kanskje ikke i lille Tromsø en gang. Jeg ser heller ikke på det som et mål.
Og i dag fikk jeg spørsmål fra en Oslo-journalist om jeg ikke var ganske kjent i Tromsø. «Ikke foreløpig», måtte jeg svare. Og så begynte jeg å tenke. Hvis det faktisk blir sånn at folk kjenner meg igjen, veit hvem jeg er; hva vil jeg synes om det? Vil jeg synes at det frarøver meg bevegelsesfrihet, at jeg ikke lenger kan gjøre hva jeg vil? Tromsø er, tross sine storby-nykker, en liten by.
Jeg tror ikke det vil få så stor betydning. På et tidspunkt tror jeg alle med litt vyer føler at Tromsø blir for liten. Det kan selvsagt være at følelsen av å miste anonymitet vil framskynde den prosessen, men ikke voldsomt.

Frivillig kastraksjon – selvsagt på TVNorge

Joda, en typisk sosialpornografisk «dokumentar» på TV Norge i kveld som jeg selvsagt måtte få med meg. Hvis man klarer å se bort fra omtale av ei transkjønna dame som evenukk (ikke en av hovedpersonene heldigvis – det frykta jeg i utgangspunktet) og oversettelse av «intersex» til «tvekjønnet», var det et tankevekkende program.

Det mest overraskende var at tre av fire hadde en kjønnsidentitet som verken mann eller kvinne. Det var også det beste med programmet.

Det mest åpenbare for meg var at disse menneskene fortjener like grundig utredning og hjelp som det jeg får. De problemene som omtales tror jeg langt på vei kunne vært forhindra hvis de fikk gjennomgå en skikkelig utredning i forkant. Faktisk skulle jeg likt å vist dokumentaren til alle i LFTS og på GID-klinikken og så bedt dem se meg inn i øynene og si at mennesker som ikke ser seg selv som menn eller kvinner ikke fortjener behandling som transkjønna.

Slik jeg ser det er alle som opplever en uoverensstemmelse mellom kjønnsidentitet og kropp transkjønna. Det burde ikke spille noen rolle om man er mann, kvinne eller noe annet. Og føler de behov for å opprette et samsvar mellom kropp og identitet så burde de ha mulighet til det, på samme måte som oss andre (som i alle fall har en teoretisk mulighet).

Nederlagene – på lørdag fyller jeg 30 år

I to år har jeg håpa at jeg ville innta min første dose testosteron innen fylte 30. Nå har jeg visst ei stund at det ikke kommer til å skje og det er på tide å skrive om det, selv om det er vanskelig.

Å fylle 30 burde ikke være noen katastrofe. Man er slett ikke gammel. Men man er ikke ung lenger heller. Jeg kommer til å være prepubertal på min 30års-dag. Ikke noe skjegg, ikke en liten puslete bart en gang. Fortsatt like lys stemme (selv om den er mørk til å tilhøre et biologisk kvinnemenneske).

Det føles definitivt som et nederlag. Egentlig burde jeg være glad for at jeg faktisk fyller 30. Det har ikke alltid vært like selvsagt at jeg skulle leve så lenge. Slett ikke alle transkjønna overlever 30 år uten behandling. Jeg er av de heldige. På veldig mange måter.
Les videre

Nåde den som elsker! – en fantastisk opplevelse

Jeg var med på å arrangere gudstjeneste og vake i Tromsø i anledning kirkemøtet i 2007, med tittelen «Nåde den som elsker!»:

Nåde den som elsker! ble en suksess! Det ble rapportert om ca 100 personer i fakkeltoget og enda flere, kanskje dobbelt så mange, i kirka. Tilbakemeldingene har vært at det var ei utrolig vakker gudstjeneste – en bevegende opplevelse. Kirka var pynta med silke og ballonger i alle regnbuens farger. Jeg hadde ansvar for lesing av «klagesangene» – stemmer fra homofile om hvordan de har opplevd kirka, tekstlesning (her er ikke slave eller fri, mann eller kvinne) fra Bibelen og forbønn.

Det ble ei gjennomtenkt og vakker gudstjeneste. Jeg hadde også inntrykk av at mange fikk mye åndelig ut av liturgien. Ultima Thules «Kyrie» ga meg virkelig gåsehud. At så mange møtte opp i kirka for å vise sin støtte opplevdes veldig sterkt. Jeg la merke til at i alle fall to par ble velsigna og lysglobene var fulle av brennende lys. Det ble virkelig den feiringa av kjærligheten som vi hadde sett for oss.

Etter kirkekaffen begynte vaken. De kulturelle innslagene var virkelig flotte! Hver time sang vi «Noen må våke» og ba ei bønn. Kl. 5 hadde vi igjen nattverd. Som ventet tyntes det i rekkene etter hvert. Rundt midnatt var det på det mest livlige, med samtaler om tro og tvil og teologi. Veldig spennende! Vi var fem stykker som ble værende hele natta.

Det var en sterk opplevelse å se hvordan folk som har følt seg utstøtt av kirka og ikke lenger tør å kalle seg kristne opplevde kirka på en ny måte og kanskje fikk tilbake sitt gudsforhold. Jeg vet at noen mottok nattverden for første gang. Jeg syns ikke de konservative skal få ha monopol på vekkelse, men har vel ikke tenkt så mye over det før nå. Føler meg ydmyk over å ha fått være med på å skape noe så vakkert og … hellig!

Opplevelsen kan egentlig ikke beskrives. Jeg syns oppriktig synd på alle som gikk glipp av det, men håper vi skal få til lignende ting i framtida! Enda mer synd synes jeg på dem som påstår at dette ikke er av Gud. Hvordan kan noen være så blinde og døve for den hellige ånd?

I forkant av arrangementet:

I dag braker det løs! Gleder meg voldsomt! Responsen har vært overveldende, både fra presse og folk jeg har prata med. Jeg har virkelig følelsen av å være med på noe stort fordi denne markeringa betyr veldig mye for folk. De føler seg sett, respektert og verdsatt av kirka. For en gangs skyld. Det er stort å være med på å kanskje reparere folks forhold til Gud.

Et par presseklipp:
http://www.nordlys.no/web-tv/article3124089.ece
http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=12598

Saken kom helt til riksdekkende media, men jeg har bare funnet klipp fra Nordlys og Gaysir.

Diktsamlinga er antatt!

Endelig! I dag snakka jeg med redaktøren i Tiden forlag. «Har du lyst til å gi ut bok», var det første han spurte om. Jeg kom rett fra vake i Domkirka og kjente at den uvirkelige følelsen tiltok etter hvert som han prata om utgivelse i april, layout og foto til coveret. Men det var virkelig, det er endelig sant! Jeg skal få gi ut bok! Framandkar planlegges utgitt i april neste år, om bare 5 måneder! Jeg er så glad!
I morra kveld skal jeg feire med vennene mine. Det er ikke bare jeg som har venta på dette, selv om jeg naturlig nok har venta mest og lengst.
Det har vært en fantastisk dag. Jeg må være verdens lykkeligste. Selvsagt er ikke alle aspekter av livet mitt perfekt, men akkurat nå betyr ingen av problemene noe, de virker som bagateller.

Sjokkerende bestialiteter

Jeg lar meg ikke sjokkere av at homser blir piska til døde og hengt i iran. Opprørt? Ja, men ikke sjokkert. Det er liksom ikke annet å vente. Skildringer av konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig sjokkerer meg heller ikke, selv om jeg blir opprørt.
Det som virkelig sjokkerer meg er når regimer eller mennesker man bør kunne forvente mer av, behandler folk på umenneskelige måter. USAs bruk av dødsstraff er et eksempel. Drapet på Brandon Teena et annet.
Her om dagen leste jeg litt homohistorie fra 2.verdenskrig. Som kjent ble homser internert i konsentrasjonsleire i Tyskland. Dette visste jeg fra før. I tillegg stod de nederst på rangstigen og hadde størst dødelighet av alle fangegruppene. Det sjokkerende var opplysningen om at en del av disse ble putta i fengsel etter krigen for å «sone ferdig straffa».
Mens jøder og politiske fanger fikk stor sympati og oppreisning etter krigen, fortsatte homoseksuelle handlinger å være forbudt. Homser kunne dermed risikere å sitte i konsentrasjonsleir under krigen, bare for å bli videreført til vanlige fengsler etterpå, hvis de overlevde. Noen mulighet til å klage hadde de ikke, siden de etter loven var kriminelle.
For meg er dette blitt et bevis på verdens vannvittige ondskap. Jeg tenker på det hver gang jeg synes jeg har det fælt. Jeg kunne hatt det verre, tenker jeg da, mye verre. En kompis kommenterte at dette måtte være et kroneksempel på hvordan man kan frata mennesker all tro på samfunnet.
Ondskap finnes i alle samfunn, ikke bare i diktaturer og under tyranner som Hitler og Stalin. Det er grunn til å være på vakt uansett hvor demokratisk og åpent et samfunn er. Jeg vil oppmuntre mennesker til å tenke selv og ikke bare godta urett fordi loven sier at det er rett.

Arbeidssøkende

Vi lever i et samfunn som bare ser svart og hvitt. Jeg driver som kjent og søker jobb og innser at det finnes to oppfatninger om arbeidsledige:

  1. Den arbeidsledige er desperat etter jobb og tar hva som helst, uavhengig av personlighet og preferanser, utdanning og tidligere erfaringer. Den arbeidsledige er «tabula rasa» som bare venter på at NAV og arbeidsgiver skal forme hin til den perfekte arbeidstaker. Den arbeidsledige har ikke noe liv. Når folk ikke har arbeid sitter de og stirrer i veggen. Arbeid er det høyeste godet i samfunnet. Dette er det sosialdemokratiske synet som preger regjeringas tiltak og NAV, samt de fleste offentlige etater.
  2. Den arbeidsledige prøver bare å snike seg unna den sure plikta det er å jobbe. Hin er en latsabb som bare kan kureres ved å sultes ut i jobb ved å skjære ned på arbeidsledighetstrygd, sosialstønad og andre støtteordninger. Dette er FrP-synet.

Ofte eksisterer disse oppfatningene paradoksalt side om side. Jeg kan ikke se at noen av dem passer på meg eller noen jeg kjenner. FrP-synet virker likevel nærmest virkeligheten.

  • Å jobbe er noe man må gjøre for å skaffe penger og overleve i et kapitalistisk samfunn. Å underslå dette faktumet fører bare til at folk som meg får for store forventninger til arbeidslivet.
  • Arbeidsledige kan faktisk ha et aktivt sosialt liv og bidra til samfunnet på måter som ikke er lønnsomme for den enkelte arbeidsledige. Man kan for eksempel sitte i organisasjonsstyrer og gjøre viktig frivillig arbeid. Dersom folk lærer at det eneste som gir livet mening er arbeid, blir resultatet at folk forventer at jobben skal fylle både åndelige og sosiale behov, noe de færreste jobber kan leve opp til.
  • Den arbeidsledige har som oftest ressurser som det bør være mulig å omsette i lønn. Dette burde være NAVs hovedoppgave.

Er det rart man blir en smule desillusjonert?

Politisk retorikk i kulturlivet

I løpet av den tida jeg har vært aktiv i kulturorganisasjoner har det skjedd en drastisk dreining. Denne er knytta til to ting:

  1. Prosjekter. Tidligere var det slik at organisasjoner søkte driftstilskudd. Nå er det aller meste knytta til prosjekter. Dette betyr for det første mer papirarbeid. Man må fordele alle faste utgifter som leie av lokaler, ansatte og kontormateriell på de enkelte prosjektenes budsjett. Hvert prosjekt må ha en egen søknad. Mens man tidligere forholdt seg til ett budsjett og skrev en søknad, må man nå skrive et utall søknader med like mange budsjett.
    Målet med denne vinklinga er visstnok å få større fokus på aktiviteten i organisasjonene, men resultatet er ofte at aktiviten reduseres fordi tida må brukes på papirarbeid i stedet for aktivitet. I tillegg har muligheten for å improvisere og benytte seg av nye ideer blitt redusert. Hver aktivitet krever betydelig mer planlegging.
    I tillegg blir det vanskeligere å få seg arbeid i kulturorganisasjonene, og hvis man klarer det finnes det bare prosjektstillinger. Arbeidstakere i kulturlivet er dermed frarøvet muligeheten for fast ansettelse og dermed forutsigbarhet. Dette gjelder selvsagt på flere områder i samfunnet, men kulturfeltet er etter mitt syn spesielt sårbart.
  2. Frivillighet. Dette har blitt et honnør-ord som nevnes stadig oftere i festtaler. Og det høres jo bra ut. Folk bør berømmes for at de ønsker å bidra til saker som engasjerer dem uten å få noen økonomisk kompensasjon. «Uten frivillighet stopper Norge» har jeg hørt, og det stemmer nok.
    Medaljens bakside er at det blir vanskeligere å få penger for å gi frivillige kompensasjon. Det er nærmest vedtatt politisk at alt organisasjonsarbeid skal gjøres uten økonomisk vinning. Dermed blir det vanskeligere å ansette folk eller gi honorar for styrearbeid. Det er plutselig blitt politisk ukorrekt. Hvis man foreslår honorar for styrearbeid blir det tolka som et utslag av griskhet og i strid med frivillighetstanken.

Disse to momentene gjør det svært vanskelig for oss som ønsker å leve av engasjementet vårt. Organisasjonsarbeid har aldri vært spesielt lønnsomt. Lønna stillinger er ofte underbetalt og det forventes at man arbeider langt mer enn stillingsprosenten skulle tilsi. Likevel er det verdt det for sånne som meg. Honorarer er oftest svært symbolske summer som langt fra gjenspeiler det arbeidet man legger ned i organisasjonen. Det er også ok. Det er prisen man må betale for å få leve av sitt engasjement.
Dersom hver av landets frivillige fikk ei krone for hver gang ordet frivillig ble brukt i en festtale, ville vi fått ganske bra betalt. Uten en viss kompensasjon for det arbeidet man legger ned tappes engasjementet over tid. Mangel på faste stillinger gjør at styremedlemmer blir overarbeida og det blir vanskeligere å få folk til å stille opp.
Saken om nedlegginga av Nordnorsk Kulturråd er et eksempel på en drastisk endring fra driftstilskudd til prosjektstøtte. Det skitne politiske spillet innad i Arbeiderpartiet og fylkeskommunene har resultert i at kunstnerorganisasjonene i nord har mista siste rest av driftstilskudd. Så vidt jeg vet er det ennå ikke kommet noe alternativ, men ryktene sier at alt fra nå av må baseres på prosjekter. I mellomtida må organisasjonene søke prosjektmidler fra hver enkelt av de tre fylkeskommunene. Dette betyr enda mer papirarbeid, enda mindre sjanse for ansettelser, mindre forutsigbarhet og enda mer overarbeida styremedlemmer.
Og det sies at verden går framover?

Jobbsøknad vs.5684

Jeg søker med dette jobben som mr. perfekt kassadame. Jeg er selvstendig, utadvent, serviceorientert, samarbeidsvillig, nøyaktig, effektiv, punktlig, trives med et umenneskelig arbeidstempo, elsker lyden av varer som passerer kassa, elsker kunder (spesielt i kø-form), leveres uten unødvendig hjernekapasitet.

I alle mine 30 år har det vært min høyeste drøm å få arbeide i kassa på en matbutikk. Det er selvsagt derfor jeg har studert i 10 år og nå holder på med mitt 11. Jeg har nå opparbeida meg den livserfaring, kunnskap og dannelse som jeg føler trengs til en så viktig jobb. Jeg ønsker av hele mitt hjerte å fylle en slik viktig samfunnsposisjon. Hva skulle man gjort uten de ansatte i dagligvare-bransjen?


Jepp, jeg er en smule frustrert. Jeg vet godt hvilke jobber jeg egner meg til, og hvilke jeg ikke passer til, men tvinges til å se bort fra det. De fleste utlysningstekster har dessuten svært lite med virkeligheten å gjøre, er fulle av klisjeer og skjønnmaling. Hvis jeg skulle skrevet utlysningsteksten til en del av de jobbene jeg har søkt på, ville det blitt omtrent sånn:

  • Uerfaren 19-åring søkes til underbetalt butikkjobb. Må utføre ordre som en robot.
  • Sekretærjobb i arrogant universitetsmiljø. Kunnskap om hva vi driver med er bortkasta, spesielt universitetsgrad.

Verdens beste unge!

Jeg pleier ikke skrive om dattra mi, men nå må jeg gjøre et unntak. Jeg er en av verdens to heldigste foreldre. Dattra mi fylte tre år i sommer og er skjønn, snill og utrolig selvstendig. Dette tror jeg er iboende egenskaper som jeg tror hun har fått utvikle mye takket være meg. Hun har alltid vært veldig sosial og omgjengelig. Hun er opptatt av å fungere i samspill med andre mennesker og klarer det. Hun viser omsorg/beskyttelsestrang overfor både voksne og barn, og er kreativ.

Dette er vel ting som de fleste foreldre ville si om sine barn, og jeg påstår da heller ikke at jeg er nøytral i denne saken. Jeg elsker henne over alt på jord! Det rare er at alt dette bekreftes av folk rundt henne. I dag har jeg hatt en smule dårlig samvittighet for at hun har hatt barnevakt to dager på rad – to ulike barnevakter. Det er over et halvt år siden sist hun hadde barnevakt utenom familien, så hun er ikke vant til det. Likevel har det gått utrolig fint.

Jeg tror noe av årsaken er at jeg forklarer ting og forbereder henne på hva som skjer. Syns hun forstår mye til å være bare tre år, av og til nesten for mye. Hun føler seg også åpenbart sikker på at jeg kommer hjem igjen og klarer fint å sette egne grenser sammen med fremmede. For eksempel sa hun klart i fra både i går og i dag når hun ville legge seg, at hun ville sove alene og at lyset skulle slåes av.

Hun har en flott humor og en lysende logikk som kan få hvem som helst til å se ting på nye måter. Det er utrolig fascinerende hvordan hun pusler sammen virkeligheten til et forståelig bilde. Jeg blir voldsomt imponert! Nå er hun ingen engel alltid, og hun har for lengst forstått hvordan man kan manipulere andre mennesker, både voksne og barn. Men jeg tror at med rett oppdragelse vil det bare være nyttig for henne. Verden er ikke paradis.

Jeg er så stolt av den ungen! Det kan bli noe stort av henne. Rettelse: Hun kommer til å få stor, positiv betydning på folk uansett hva hun gjør med livet sitt. Som forelder er det deilig å vite at ungen din har alle forutsetninger for å lykkes. Jeg er utrolig heldig!

Skriv nynorsk!

Det er ikkje til å kome bort frå. Eg har i lengre tid freista å tru vel om i alle fall den litterære delen av menneskeheita. Eg har ikkje villa tru at eit fleirtal av danna menneske meiner at nynorsk er meir poetisk enn bokmål, trass i at eg ofte har høyrt denne falske påstanden.

No ser eg meg nøydd til å slå retrett. Etter at diktsamlinga mi vart blankt refusert fra så godt som samtlege norske forlag i bokmåls-skrud, oversette eg henne til nynorsk og sende henne inn på ny, utan det heilt store håpet. Så langt har eg ikkje fått ein einaste blank refusjon, men tre ganske grundige konsulentfråsegner. Rett nok vurderer ingen samlinga som verd å utgje slik den er, men to oppfordrar til å sende nye utkast, den eine sterkare enn den andre.

Eg gler meg over å få konsulentfråsegner! Det er utruleg interessant å sjå kor ulikt røynde lesarar kan vurdere eit enkelt dikt, for ikkje å snakke om ei helt diktsamling. Det er også svært nyttig å få ulike syn på kva som kan gjerast betre, og i kva samanhang lesarane set henne.

Likevel tykkjer eg det er trist at nynorsk vert sedd som ei meir poetisk målform. Alle fråsegnene og breva frå redaktørane er skrivne på bokmål. Ein byrjar å lure på om Mållaget har klart å få bokmålsfolket til å kjenne seg underlegne reint språkleg og litterært, utan å få dei til å verte nynorskbrukarar sjølve. Det ville vere utruleg trist. Eg føretrekkjer bokmål. Det stemmer best med min identitet og historie. I sum er eg ein samnorskmann med heller dårlege føresetnader (konservativt bokmål frå Bergen + konservativt nynorsk frå Jølster). Eg tykkjer bokmål har betre/fleire ord for nett det eg vil skildre og at det stemmer betre med kvardagen min.

På sett og vis er eg altså priviligert som kan skrive begge delar. Ikkje alle norske poetar utan forlagskontrakt kan omsetje dikta sine til nynorsk i løpet av ei veke. Eg må dessutan få takke Olaug Nilssen som las gjennom samlinga på under eit døgn og korrigerte ein del skrivefeil og inkonsistent språkbruk. Takk! Ein skal vel heller ikkje sjå bort frå at namnet hennar kan ha medverka til at eg fekk konsulentfråsegner (eg nemnde det i ei bisetning). Om eit kjend namn skulle vere orsaka, er det korkje betre eller verre enn om det var målforma.

Så alle uutgjevne poetar der ute: Skriv nynorsk og driv aktiv namedropping, så kjem de i alle fall litt lengre. Diverre.

Stockholm Pride 2007 – bilder og kort rapport

Parolen
Her er parolen jeg gikk under, XX Boys. Jeg går helt til venstre.
Foto: Fredrik A. Stillerud

19765-32
Tøffingen klar for parade, «vår egen läder-bøg», som Fredrik kalte meg.
Foto: Immanuel Brändemo

blonder
Men jeg har strengt tatt aldri sett en lærhomse med blondehansker
Foto: Immanuel Brändemo

Regnbue
I paraden.
Foto: Immanuel Brändemo

image35
Et annet sprøtt innslag.
Foto: Fredrik A. Stillerud

Og hvis noen skulle være i tvil: Det var utrolig gøy!

Mesteparten av tida mi i Stockholm ble tilbrakt på bl.a. workshop for transaktivister, møte med homsene bak boka Bøgjävlar, bokshopping, foredrag om utredning og behandling av transkjønna, paneldebatt om diagnoser, sexworkshop for kjønnsoverskridere, foredrag om hvordan man snakker med barn om kropp og sex, foredrag om transofobi og mye mer.

I tillegg bidro jeg selv med spontan diktopplesning under Tupilaks arrangement og ikke minst foredraget om å være trans og forelder. 30 mennesker i de fleste kategorier kom for å høre på og jeg tror de forstod mesteparten av min svorsk, for de lo av vitsene mine og stilte intelligente spørsmål etterpå. Det var ganske overveldende og en god erfaring. Hvis jeg får hjelp, kan jeg forsøke å legge ut opptak av mesteparten av foredraget. Dessverre ble lyden så lav at det ikke er mulig å høre noe sånn som opptaket er nå.

Livet mitt

Jeg fyller dagene mine, livet mitt som går forbi mens jeg venter. Akkurat nå er livet mitt skrivinga (diktsamling, barnebok), dattera mi (selv om jeg ikke ser henne de to neste ukene), studier (selv om jeg har forsovet meg de siste to dagene), trening, LLH-engasjement, planene om nordnorsk homohistorie, jobbsøking (endelig søkt på en jobb jeg faktisk vil ha), forsøk på å ikke krysse minusgrensa på kontoen, venner og et generelt engasjement. Så mye at jeg her om dagen tok meg i å lure på om jeg var blitt manisk. Men jeg er ikke det, bare frustrert.

Jeg har et digert hull der kroppen min og framtida mi skulle være og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det sitter noen folk i Oslo og skal snart (forhåpentligvis) bestemme seg for om de skal la meg leve eller ikke. Jeg prøver febrilsk å glemme, ikke tenke.

Ute holder trærne på å bli gule. Det er kaldt. Det er som om jeg er kald inni meg også. Jeg har lagt meg selv på is og heller vil tenke på alle andre. Og så prøver jeg å fylle dagene med ting å gjøre, prosjekter, så jeg skal slippe å tenke, slippe å føle på det iskalde tomrommet der kroppen min og framtida skulle vært. Og det funker. Og hver kveld når jeg legger meg ber jeg Gud om å la det vare litt til, bare litt til. Jeg trives med alle aktivitetene og prosjektene og akkurat nå er det eneste måten å overleve på. Så la det vare litt til, til de i Oslo har bestemt seg. Nåde den som kommer og spør hvordan jeg egentlig har det! Jeg har et bunnløst hull i meg som jeg fyller med sånt, og jeg vil ha det sånn. Her er ikke rom for sammenbrudd og tårer. Og verst av alt; det ville bevise for GID-monsteret at jeg ikke er stabil nok til å få bli meg selv. Ikke pirk på overflata mi nå!

Og dette forklarer igrunn ganske utfyllende hvorfor jeg har nølt med å oppdatere bloggen; det får meg til å tenke.

Forlagsideologi og lyrikk

Man kan ikke si at debatten raser; det gjør den sjelden når saken gjelder litteratur. Men enkelte har denne sommeren etterlyst forlagenes ideologi; etterlyst sterk profil og sterke meninger om litteratur, ikke bare form-messig. Jeg er enig i at forlagene er for like på dette området og at man savner dem som meningsbærende aktører i samfunnet og litteraturdebatten. Likevel er det ikke den manglende ideologien som peker seg ut som den største mangelen.

Det er påtagelig at stadig færre forlag utgir lyrikk. Dette har skjedd over tid, ved at forlagene som utgir lyrikk har blitt kjøpt opp av større lyrikkutgivende forlag eller har slått seg sammen. Samtidig er det svært få av de nye små-forlagene som utgir lyrikk. Dette er ikke så rart når man ser på hvordan denne bransjen blir stadig mer markedsorientert. Lyrikk er en forlagsøkonomisk utgiftspost som overlates til store forlag med samfunnsansvar. De små forlagene kan slippe unna med å si at de ikke utgir lyrikk fordi de ville knekt nakken på det økonomisk. Fordi det er sant. Og hvem er egentlig interessert i lyrikk uansett?

Lyrikken er den eldste litterære (skriftlige) sjanger vi kjenner, hvis man ser litt stort på det. Derfor tror jeg det vil være riktig å si at dagens nedprioritering av lyrikk vitner om et samfunn i ferd med å bli mer historieløst. I tillegg ser vi at romaner er det eneste saliggjørende, både når det gjelder økonomi og oppmerksomhet. Man vi ha fortellinger, bøker som i mye mindre grad krever kreativitet og med-diktning fra leserens side. Resultatet av dette blir katastrofalt i et markedsstyrt samfunn.

Jeg tror også (som jeg vel har nevnt før) at den manglende lyrikkinteressen skyldes lyrikernes og forlagenes angst for å snakke om lyrikken på forståelige måter. Man tør ikke en gang si hva ei diktsamling handler om, men tyr til svada, akademiske talemåter og generelle betraktninger. Men all lyrikk handler om noe, både på et konkret og mer abstrakt nivå. Om ikke annet er gjerne metaforene konkrete og gjenkjennelige. Vi må tørre å si at et dikt handler om noe som kan interessere leseren. Så enkelt tror jeg det er.

Abortlovsretorikk vs. kjønnsbekreftende behandling

På 70-tallet foregikk det en viktig kamp for å tillate abort tidlig i svangerskapet. På den tida måtte alle som ville få utført abort gjennom nedverdigende nemnder som ofte tok avgjørelser mer basert på egne holdninger og fordommer mot kvinnene det gjaldt, enn på fakta i saken. La meg si det først som sist: Dette er ikke tilstander man ønsker å få tilbake. Jeg vil her se litt på den retorikken som ble brukt (og til dels fortsatt brukes) om abort.

Det ble sagt så lenge embryoet ikke var funksjonsdyktig utenfor livmora måtte det regnes som en del av kvinnas kropp. (Jeg skal her ikke gå inn på debatten om hva som skjer når stadig mindre foster kan overleve utenfor livmora og de implikasjoner dette får for denne retorikken.) Dette var første ledd i argumentasjonen og kanskje det som på den tida var vanskeligst å få gjennomslag for, selv om det ideologiske poenget ligger i del to av argumentasjonen: Kvinna må selv få bestemme over sin kropp.

Og det er her mitt spørsmål kommer inn. Dersom kvinna selv må få råderett over sin egen kropp, også når det hun gjør med den angår folk rundt henne, burde det ikke da være tillatt å få fjerna brystene uten å gå gjennom nemnd-lignende prosesser?

I dag er det slik at for å få fjerna brystene, dersom du er kategorisert som biologisk kvinne, kreves at du kan påvise at det er påkrevd av helsemessige grunner som kreft eller transkjønnethet. Man kan variere størrelsen hos plastiske kirurger uten å måtte gå via psykolog og psykiater, men for å få dem fjerna må du påvise at du er syk.

Dersom du oppfatter alt kvinnelig ved kroppen din som et uttrykk for sykdom eller misdannelse, og da spesielt disse abnorme svulstene av kjertler og fett på brystkassa, må du altså få godkjenning fra psykolog og psykiater ved GID-klinikken. Det tar minimum ett år. Deretter kommer du etter ei stund på ei venteliste som bokstavelig talt er lang som et vondt år. Å få innvilga abort er en rutinesak og du trenger ikke å godta å bli stempla som syk.

I vårt samfunn er det altså større aksept for å fjerne et foster enn for å fjerne melkekjertler og fett. Er dette logisk? Er det ikke på tide å kjempe for at ikke bare kvinner kan bestemme over sin egen kropp, men også vi andre?

Klar for Stockholm Pride

I morra tidlig drar jeg til Stockholm. Jeg er kjempespent og gleder meg vilt! Skal prøve å skrive en utførlig rapport når jeg kommer hjem, men det kommer til å skje så mye. Det er så mange foredrag, seminarer, workshops, utstillinger og happenings jeg vil få med meg! Håper å komme hjem med ideer til Homsø og nye noveller bl.a.
Dessuten er jeg veldig spent på om svenskene er sånn som jeg tror. Det virker som om de er mer åpne for nye ting, men også at det finnes klarere konfliktlinjer der. Bare se på feministene og anti-feministene. Her i Norge har man knapt noen av delene. Nordmenn er så opptatte av å være enige, være moderate, aldri mene noe eller være noe unikt. Jeg begynner å bli lei av det. Det blir nok hardt å komme hjem igjen. Samtidig trives jeg jo med å være en eksentrisk anarkist blant normale nordmenn. Hvordan skal det gå med meg som en del av mengden i Sverige? Nei, jeg får avholde meg fra å emigrere, i alle fall noen år.

GID-klinikken skaper angst og depresjon

Jeg sitter og leser dagens Klassekampen (23/7-07) og kom over en artikkel om psykolog Ole Johan Hovlands artikkel i Norsk Psykologforenings tidsskrift. Bakgrunnen er teorien om at angst og depresjon forårsakes av bestemte tankemønstre. Dette er også bakgrunnen for kognitiv adferdsterapi, slik jeg kom i kontakt med det ved et par tilfeller på Åsgård her i Tromsø.

Hovland identifiserer en del tankemønstre som er typiske for personer med angst og depreson. Eksemplene som trekkes fram i Klassekampen er overbevisninger knytta til manglende tilhørighet, svekka selvstendighet og overdrevne standarder.

Jeg tror han har rett i at det er en sammenheng. Samtidig antydes det at disse forestillingene ikke er reelle. Det stemmer med det jeg opplevde i kognitiv adferdsterapi, der man skulle lære seg å tenke på andre måter ved å handle annerledes. Problemet for meg var nok, og er fortsatt, at disse forestillingene er ganske reelle.

Som transkjønna mangler man tilhørighet i det sosiale kjønnet man tilhører. Hver dag møter man mennesker som omtaler en med feil pronomen. Så lenge man fortsatt har f.eks. pupper blir man stadig lest som kvinne i samfunnet. Det finnes altså en reell mangel på tilhørighet hos mange transkjønna. «De som sliter med manglende tilhørighet er overbevist om at behovet for trygghet og respekt ikke vil bli imøtekommet på en forutsigbar måte» skriver Klassekampen. Veldig gjenkjennelig! Det er i følge Hovland dette som sterkest indikerer depresjonsnivået.

Overbevisning om at man ikke kan fungere uten andre, svekket autonomi, og at man må leve opp til ugjennomførbart høye standarder tilsier på samme måte høyt angstnivå. Dette hadde jeg ganske liten erfaring med før jeg møtte GID-klinikken.

Et av kravene for å få diagnose og behandling er at man skal leve et normalt liv. Dette tolker de ulike fagpersonene der ganske ulikt. Samtidig henger det igjen forestillinger fra tidligere tider om at transkjønna må være heterofile og ikke ha barn. Dette er også forskjellig fra behandler til behandler. Man møter altså en rekke høye standarder som er umulige å leve opp til (i alle fall for noen av oss), samtidig som disse ikke er konstante eller klart definerte. Dette framkaller sannsynligvis angst for mange, samtidig som mangelen på tilhørighet og trygghet forsterkes, noe som sannsynligvis øker depresjonen.

Jeg vil derfor advare mot at man forsøker å kurere transkjønnas angst og depresjon med kognitiv adferdsterapi. Tankens kraft er stor, men kan sjelden forandre den fysiske virkeligheten, innbefatta GID-klinikkens rutiner og de ansattes holdninger.

Dette er selvsagt ganske enkelt skissert. Håpet om behandlig og framtidig tilhørighet kan selvsagt dempe både angst og depresjon. Likevel virker det ikke som om GID-klinikkens ansatte er tilstrekkelig oppmerksomme på at de gjennom sine utsagn og handlemåter kan gjøre allerede deprimerte mennesker enda mer ustabile. Jeg håper at de ikke er klar over det, for det andre alternativet er at de med vitende vilje påfører mennesker ekstra psykisk lidelse.