Lansering: Framandkar app

Appen er ferdig!

Kjøp her
Sellfy-pris: 5,90€ (ca.50kr)

Framandkar handlar om identitet, kjønn og kropp. Dikta er korte og tilsynelatande enkle. Framandkar er Tarald Steins første diktsamling. Den trykte utgåva kom i 2008 på Tiden forlag, men er no endeleg tilgjengeleg som android-app. Dette er T.S. forlag si andre utgjeving, på under eit halvår.

I tillegg til alle dikta du finn i den trykte utgåva av Framandkar, finn du også 5 dikt frå Frikar og rabatt-link til Sprik.

Tarald Steins forlag
ISBN 978-82-999604-1-0

Appen er utvikla med tanke på telefon, men skal fungere på nettbrett og. For å få installere den må du kanskje godkjenne appar frå ukjende kjelder (du kan slå på sperra igjen så snart installasjonen er gjort).

Så langt har ikkje utviklinga av appen kosta anna enn tid og krefter. Dersom eg skal laste han opp til Google Play, kostar det ca 170kr/år. Kanskje eg gjer det når eg får litt ekstra pengar (noko som knapt skjer). Fjerning av annonsene vil koste 900kr/år, så det er dessverre ikkje noko eg tek meg råd til no. Det er lite sannsynleg at han vil verte tilgjengeleg for iPhone og iPad.

Veien til app

Veien til app

De siste dagene har jeg jobba med å utforme min første diktsamling, Framandkar, som mobil-app. Jeg oppdaga ganske tilfeldig at det finnes en rekke steder på nett hvor man kan lage sin egen app, og noen av dem er til og med gratis. Etter å ha vært innom flere og silt ut dem som har begrensninger på antall sider (jeg ville ha hvert av de 78 dikta på egne sider), koster penger, er kompliserte eller har stygt utseende, endte jeg opp hos Mobincube.com.

Jeg har alltid tenkt at dikta mine passer fint i lommeformat, og jeg har unngått tradisjonelle ebokformater for å kunne ha mest mulig kontroll over linjeskift og mellomrom. Målet er ikke nødvendigvis å tjene mye penger (det ville vært urealistisk), men å gjøre dikta mine tilgjengelig for flere.

Så langt har jeg bare funnet to ulemper ved Mobincube; a) at den er reklamefinansiert og dermed vil besudles av et annonsebanner, og b) at det er umulig å oppgi norsk som språk. Begge disse ulempene tror jeg at jeg kan leve med.

I appen ligger hvert dikt som et eget bilde:

01-aJeg storkoser meg med å lære noe nytt og lage noe jeg har drømt om lenge, men aldri ville hatt råd til å betale noen andre for å lage. Nå funderer jeg på hvilke ekstrafunksjoner jeg kan legge inn i appen for å gjøre den mer fristende, også for dem som allerede har den trykte boka.

Å fjerne annonsene vil koste ca 80kr i måneden og er ikke noe jeg vil prioritere med det første. Kommende prosjekter: app av Frikar og lydbøker av begge.

Utgivelsen nærmer seg!

I dag fikk jeg beskjed fra Tiden (forlaget) om at boka har kommet fra trykkeriet. En del eksemplarer er på vei til meg i posten. Jeg gleder meg voldsomt til å se, ta på den, bla i den, selv om jeg vet hvordan den ser ut både inni og utenpå. Det er fortsatt for godt til å være sant og ganske uvirkelig at jeg får gi ut bok, på ordentlig, endelig!

Tiden har også oppretta ei forfatterside på meg. Og Framandkar ligger ute på forsida med lanseringsdato 7. april. Det nærmer seg nå.

Det er også klart at det blir «før-premiere» for Framandkar lørdag 5. april kl. 20.00 på café Circa her i Tromsø. Det er ikke 100% sikkert, men veldig sannsynlig i alle fall. Jeg kommer selvsagt til å skrive en egen post om det når det er helt i boks.

Neste uke kommer Blikk ut med nytt nummer, som blant anna inneholder et intervju med meg. Det skal bli gøy å se det på trykk. Så jeg oppfordrer alle til å kjøpe april-nummeret av Blikk!

Første dikt-debutant

I løpet av den siste tida har jeg blitt intervjua av to ulike magasiner. Ingen av dem er utprega litterære og i alle fall det ene har neppe hatt noe intervju med en dikt-debutant før, sannsynligvis ikke med noen poet i det hele tatt.

Selv om jeg setter stor pris på litteratur og litterære arrangementer o.s.v., er jeg svært glad for å nå ut over den lille delen av befolkninga som vanligvis leser dikt. At jeg bruker meg selv, mine erfaringer og prøver å formulere meg mindre teoretisk for å oppnå det, ser jeg som ganske selvsagt når målet er at dikta blir lest, boka kjøpt og holdninger endra.

Jeg håper blant anna at boka kan bidra til å øke forståelsen for mangfold på flere felt:

  • Samfunnets inndeling i menn og kvinner, kjønnsroller og stereotypier, hva det vil si å være transkjønna o.s.v.
  • Språklig i forhold til nynorsk. Jeg mener at flere burde beherske begge målformer (i alle fall så lenge vi ikke har samnorsk) og at målformen ikke har/burde ha konsekvenser for salg og popularitet.
  • Litterært i forhold til poesi. Flere burde få øynene opp for at dikt kan være bra lesestoff også for dem som avskyr diktanalyse og tåkeprat.

Hva slags publikasjoner som har intervjua meg skal forbli en hemmelighet noen dager til.

Pressedekning så langt

Jeg har hatt to oppslag relatert til utgivelsen av Framandkar, begge i Dagbladet.

16. januar presenterte Dagbladet vårens debutanter i et to-siders oppslag. Her er vårens debutanter


Foto: Lars Eivind Bones

I slutten av januar hadde Dagbladet en sak om mangelen på nordnorske forfattere på vårlistene til Aschehoug og Gyldendal, der de ba om min kommentar. Ka farsken! E det ingen som skriv?
Lars Eivind Bones
Foto: Lars Eivind Bones

Undertrykt poesi

Samtidspoesi ? Klassekampen
Undertrykt poesi
av Tarald Stein

Marte Huke sier mye fornuftig i Klassekampen torsdag 7.juni. Blant annet kritiserer hun oppfatninga av at diktet er en kode som man skal løse, en oppfatning man lærer på skolen. Denne oppfatninga fører ganske riktig til at diktet forblir lukka, og jeg mener at denne oppfatninga har påvirka flere generasjoner lesere til å sky poesien som pesten.

Hukes uttalelser kommer i forbindelse med Bendik Wolds artikkel i Samtiden, hvor han kritiserer samtidspoesien for å sørge for å ikke bli lest. Dette er å plassere skylda feil sted.

La oss gå tilbake til 80-tallet. En av de fremste og sannsynligvis mest leste poetene var Gene Dalby med sine opposisjonelle, punka dikt. Ville en poet med tilsvarende dikt kommet gjennom nåløyet i forlagene i dag? Neppe. Ikke nok med at leserne på skolen lærer at dikt er koder, men forlagene legger også opp til det. De ønsker ikke dikt som har noe å si for en bredere leserskare. I stedet fremmer de dikt som er koder og må løses opp for å gi leseren noe som helst.

Vi beveger oss inn på 90-tallet og ser Øystein S. Ziener debutere. Dikta hans har klare tema som berører en god del mennesker, han skriver ikke i koder han heller. Ville han fått debutere i dag? Neppe. Forlaga ønsker ingen politisk diktning, ingen poesi som har noe å si. I stedet dyrker man poesien som ren form, orda reduseres til språk. Om de en gang hadde et innhold blir det vaska og bleika til det uigjenkjennelige.

Bendik Wold glømmer at det er forlaga som sitter med mye av makta i bok-Norge. Riktignok kan man utgi bøkene sine selv, men det krever høy inntekt og stort organisasjonstalent. Det er vanskelig å bedømme egne tekster og sette i gang hele apparatet selv. Det blir også stadig vanskeligere å bli sett av media og lesere uten et forlag i ryggen.

I løpet av det siste året har jeg vært i kontakt med flere forlag og fått flere konsulentuttalelser. Men når avgjørelsen tas koker det alltid ned til det samme; de ønsker seg dikt som er så lite spesifikke at de kan handle om hva som helst. At tema og budskap ofte er det som tiltrekker lesere synes de å overse.

Når man betrakter den meget begrensa markedsføringa som kommer poesien til del ser man at selv diktsamlinger som handler om noe mer enn seg selv blir framstilt som om de kan handle om hva som helst. I tillegg spilles det mye på forfattere som allerede har et navn blant en liten leserskare.

Grunnen til at samtidspoesien er som den er, er altså først og fremst forlagas posisyn. Forlaga dyrker fram poeter som ikke har noe anna å si enn formen. Vi andre vingestekkes i prosessen til vi mister det vi hadde eller gir opp. Media består, i likhet med forlaga, av folk som har lært at dikt er koder. Dermed prøver man sjelden å snakke om selve poesien, for den er bare form og språk, og dermed uoversettelig. I stedet snakker man rundt den varme grauten slik at poesien oppfattes enda mer verdensfjern enn den er.

Det å ha noe å si, å føle skriving som en nødvendighet, er en romantisk klisjé. Ingen er så redde for klisjéer som poeter. At en beskrivelse blir utslitt skyldes oftest at den er presis. Man kan godt etterstrebe nye måter å beskrive ting på, men likevel innrømme klisjéens kjerne av sannhet. Å skrive bør være en nødvendighet; for samfunnet og den enkelte poet.

I tillegg til å rette kritikken til feil adressat, ser Wold ut til å hevde at poesien bør være hverdagslig og ikke til fest. Den bør være intellektuell. Dette er jeg uenig i. Poesien er pr. definisjon intellektuell, men ikke på den normerte rasjonelle måten, det har han rett i. Poesien tibyr en annen måte å tenke på enn prosa. Den ekte poesiens plass er alltid i opposisjon . Poesi er ikke fravær av tenkning, men en annen form for tenkning. Denne måten å tenke på bindes og knebles av det vi lærer om dikt på skolen og forsøkes begrensa av forlag og media.

Poesien opponerer mot det prosaiske, materialistiske samfunn, protesterer mot rasjonaliteten og nyttetenkningen som preger dagens samfunn. Det er poesiens viktigste oppgave. Den poetiske tenkemåte er for lite utbredt og det er ikke poetenes feil.