Posts Tagged ‘Klassekampen’

Du trodde kanskje at Klassekampen var ei avis som var på parti med de som stiller svakest i samfunnet. Kanskje trodde du at Klassekampen var avisa som ville tale makta imot og forsvare dem som utsettes for diskriminering og trakassering? Det er lenge siden det.

Nå for tida er Klassekampen avisa som setter sin ære i å la alt grums komme på trykk. Det du kaller trakassering av utsatte grupper kaller sjefsredaktøren ytringsfrihet. Å hevde at noen ikke finnes er i hans øyne helt legitimt. All ære til dem som tar kampen opp for rettferdighet, men selv blir jeg bare matt av avmakt.

Nå sist er det Nina Karin Monsens tvillingsøster som får boltre seg i spaltene ved å hevde at transfolk ikke fins og i alle fall ikke trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er mitt ordvalg, hennes får jeg meg ikke til å gjenta. Det er selvsagt ikke første gangen noen mener at jeg ikke fins eller ikke burde finnes. Og bare for å klargjøre: Uten testosteron ville jeg ikke sittet her i dag. Kanskje ville det vært det beste for alle parter, men enn så lenge insisterer jeg på å eksistere. For hver gang noen mener at jeg ikke finnes eller burde finnes blir jeg mattere, litt mindre full av liv, litt mer engstelig for å gå ut i den verdenen der slike folk fins.

Egentlig oppsummerte jeg det bra i dette diktet (Framandkar, 2008):

Du er ikkje deg
det du seier gjev oss inga
meining
Difor erklærer vi:
løgn
lukkar øyremuslingen
Det du seier kan ikkje seiast
Det du er kan ikkje vere

Jeg forsøkte å ta til motmæle mot Klassekampentrollet etter hennes først innlegg, men kom aldri på trykk. Ettersom avisa slapp gjennom enda et innlegg av trollet, føler jeg behov for å poste mitt første svar her.

I hvilken grad kan man «være kvinne»?

Å «være kvinne» er en statlig assistert lemlestelse av intellektet – et assistert intellektuelt selvmord. Resultatet er ikke et foredlet følelsesliv, men en utradering av evnen til logisk tenkning. En liten anatomisk forskjell leder mange til den feilslutning at mennesket består av to vesensforskjellige og gjensidig utelukkende «arter». Hjernen fungerer på samme måte hos «jenter» og «gutter» helt til de oppfatter at de befinner seg i en av disse to båsene og godtar det. Deretter ser vi at «kvinners» intellekt lammes, noe som viser seg blant annet i skoleresultatene i matematikk og Klassekampens debattsider.
Saken er at det ikke er mulig å «være kvinne», det er en vrangforestilling, en tvangstanke, og burde behandles av psykiatrien som nettopp det. Mennesket består ikke av to vesensforskjellige arter, men kun en, med et mangfold av variasjoner. Dessverre har vår kultur gjennom århundrer belønnet denne vrangforestillingen, blant annet gjennom tvangssterilisering av transfolk, en praksis som foregår den dag i dag.
Å «være kvinne», og dermed godta alle begrensninger som samfunnet legger på «kvinner», kan vanskelig oppfattes som annet enn sjelelig og intellektuell selvskading. Bak et slikt ønske om å «være kvinne» må det ligge et ufattelig hat mot egen evne til logisk tenkning og mot den frie vilje. Det å «være kvinne» får også store sosiale konsekvenser, inkludert kroppslige symptomer som vansker med å få orgasme.
Vally Vegge illustrerer dette på glimrende måte i Klassekampen 29.mai. Etter å ha lest debattinnlegget må det stå klart for alle at evnen til logisk tenkning er uforenelig med å «være kvinne». Fraværet av denne evnen fører til en ukontrollert oppblomstring av fordommer og hat som samfunnet ikke er tjent med. Det er på tide at vi våkner og avskaffer «kvinner»!

Det jeg gjorde var å ta utgangspunkt i Vally Vegge (ja, det er trollets navn) sin tekst og bytte ut trans med kvinner og spinne videre på det. Omtrent 5% av ovenstående tekst representerer mine meninger, resten er et forsøk på å matche trollets manglende logiske sammenheng og svake retoriske evner. Målet var egentlig å gjøre det tydelig for flere hvor urimelig og nedsettende trollets innlegg var, men det ble skrevet i affekt og ville sikkert uansett ikke hatt noen effekt. Jeg har ikke orka å lese trollets innlegg i dagens avis – så selvdestruktiv er selv ikke jeg.

For å klargjøre mener jeg at det finnes grenser for hva som fortjener trykksverte. Jeg skjønner at det er vanskelig å drive avis for tida, men jeg tror ikke at det å konkurrere med nettavisenes kommentarfelt er veien å gå. Jeg regner ikke med å få gjennomslag. Hittil har jeg protestert mot regjeringas ønsker om å legge ned mesteparten av avisene i Norge, men nå vil jeg be dem pent om å legge ned Klassekampen. Dersom sjefsredaktøren hadde et minimum av respekt for språket ville han i alle fall omdøpe avisa til Dagens Grums (for eksempel). Tenk at det fantes en tid da redaktøransvar faktisk innbar ansvar, et ansvar som ble tatt alvorlig.

(Overskriften her er mitt forslag til nytt slagord for avisa og representerer ikke et direkte sitat, bare et tenkt.)

Advertisements

Bjørgulv Braanen har gjort det igjen; avslørt sin manglende forståelse i en leder i avisa Klassekampen. Denne gangen handler det om Twitter.

Nå er nok ikke jeg i Braanens målgruppe, ettersom jeg allerede har kommet ut som del av kultureliten (som forøvrig i skremmende stor grad leser Klassekampen). Likevel skal jeg avsløre et par punkter hvor han tar feil, i tro på at det som gjelder meg også gjelder flere. (mer…)

Det er blitt første mai og jeg skulle for lengst vært i seng. I stedet vil jeg skrive mine tanker om arbeidernes dag. I morra skal jeg gå i tog under parolen «Kirka må si: JA til felles ekteskapslov». Den tilhører selvsagt Tromsø Kristelige Studentforbund, der jeg som kjent er leder.

Så, hvilket forhold har jeg til 1. mai?

(mer…)

Samtidspoesi ? Klassekampen
Undertrykt poesi
av Tarald Stein

Marte Huke sier mye fornuftig i Klassekampen torsdag 7.juni. Blant annet kritiserer hun oppfatninga av at diktet er en kode som man skal løse, en oppfatning man lærer på skolen. Denne oppfatninga fører ganske riktig til at diktet forblir lukka, og jeg mener at denne oppfatninga har påvirka flere generasjoner lesere til å sky poesien som pesten.

Hukes uttalelser kommer i forbindelse med Bendik Wolds artikkel i Samtiden, hvor han kritiserer samtidspoesien for å sørge for å ikke bli lest. Dette er å plassere skylda feil sted.

La oss gå tilbake til 80-tallet. En av de fremste og sannsynligvis mest leste poetene var Gene Dalby med sine opposisjonelle, punka dikt. Ville en poet med tilsvarende dikt kommet gjennom nåløyet i forlagene i dag? Neppe. Ikke nok med at leserne på skolen lærer at dikt er koder, men forlagene legger også opp til det. De ønsker ikke dikt som har noe å si for en bredere leserskare. I stedet fremmer de dikt som er koder og må løses opp for å gi leseren noe som helst.

Vi beveger oss inn på 90-tallet og ser Øystein S. Ziener debutere. Dikta hans har klare tema som berører en god del mennesker, han skriver ikke i koder han heller. Ville han fått debutere i dag? Neppe. Forlaga ønsker ingen politisk diktning, ingen poesi som har noe å si. I stedet dyrker man poesien som ren form, orda reduseres til språk. Om de en gang hadde et innhold blir det vaska og bleika til det uigjenkjennelige.

Bendik Wold glømmer at det er forlaga som sitter med mye av makta i bok-Norge. Riktignok kan man utgi bøkene sine selv, men det krever høy inntekt og stort organisasjonstalent. Det er vanskelig å bedømme egne tekster og sette i gang hele apparatet selv. Det blir også stadig vanskeligere å bli sett av media og lesere uten et forlag i ryggen.

I løpet av det siste året har jeg vært i kontakt med flere forlag og fått flere konsulentuttalelser. Men når avgjørelsen tas koker det alltid ned til det samme; de ønsker seg dikt som er så lite spesifikke at de kan handle om hva som helst. At tema og budskap ofte er det som tiltrekker lesere synes de å overse.

Når man betrakter den meget begrensa markedsføringa som kommer poesien til del ser man at selv diktsamlinger som handler om noe mer enn seg selv blir framstilt som om de kan handle om hva som helst. I tillegg spilles det mye på forfattere som allerede har et navn blant en liten leserskare.

Grunnen til at samtidspoesien er som den er, er altså først og fremst forlagas posisyn. Forlaga dyrker fram poeter som ikke har noe anna å si enn formen. Vi andre vingestekkes i prosessen til vi mister det vi hadde eller gir opp. Media består, i likhet med forlaga, av folk som har lært at dikt er koder. Dermed prøver man sjelden å snakke om selve poesien, for den er bare form og språk, og dermed uoversettelig. I stedet snakker man rundt den varme grauten slik at poesien oppfattes enda mer verdensfjern enn den er.

Det å ha noe å si, å føle skriving som en nødvendighet, er en romantisk klisjé. Ingen er så redde for klisjéer som poeter. At en beskrivelse blir utslitt skyldes oftest at den er presis. Man kan godt etterstrebe nye måter å beskrive ting på, men likevel innrømme klisjéens kjerne av sannhet. Å skrive bør være en nødvendighet; for samfunnet og den enkelte poet.

I tillegg til å rette kritikken til feil adressat, ser Wold ut til å hevde at poesien bør være hverdagslig og ikke til fest. Den bør være intellektuell. Dette er jeg uenig i. Poesien er pr. definisjon intellektuell, men ikke på den normerte rasjonelle måten, det har han rett i. Poesien tibyr en annen måte å tenke på enn prosa. Den ekte poesiens plass er alltid i opposisjon . Poesi er ikke fravær av tenkning, men en annen form for tenkning. Denne måten å tenke på bindes og knebles av det vi lærer om dikt på skolen og forsøkes begrensa av forlag og media.

Poesien opponerer mot det prosaiske, materialistiske samfunn, protesterer mot rasjonaliteten og nyttetenkningen som preger dagens samfunn. Det er poesiens viktigste oppgave. Den poetiske tenkemåte er for lite utbredt og det er ikke poetenes feil.