Utenforlivet

Posted: onsdag 10 juni, 2015 by Tarald in Avreagering, Depresjon, Litteratur
Tags: , , , , , , , , ,

Jeg har vært på nippet til å frasi meg forfattertittelen offentlig. Sannheten er at jeg ikke skriver noe. Hvor lenge kan man kalle seg forfatter uten å skrive? Akkurat nå orker jeg ikke tanken på å skrive heller, og foretrekker visuelle kunstformer. Men jeg antar at dette vil forandre seg igjen, så det er bare tull å utbasunere at jeg ikke er forfatter.

Det handler også om det å være definert som ulønnsom av samfunnet (NAV), ute av stand til å holde liv i seg selv. Som igjen henger sammen med åpenbare problemer med å fungere i selv de enkleste sosiale situasjoner. Jeg er ikke i stand til å delta i det litterære livet med mingling og årsmøter. Ja, strengt tatt er jeg ikke i stand til å delta i livet. Punktum. Og det føles surt.

Jeg har selvsagt tenkt på hva som skal til for å bedre situasjonen. Hva skal til for å minske denne invalidiserende sosiale angsten? Hva er det jeg fungerer til? Jo, jeg fungerer som meg selv på en scene eller foran en mikrofon, foran et publikum. Ikke bare fungerer jeg i slike situasjoner, jeg tror jeg har noe å tilføre.

Desto bitrere er det at man sjelden får en scene å stå på, en mikrofon i hånda eller et publikum å opplyse hvis man aldri deltar i livet ellers. Jeg tar ikke en gang telefonen. Egentlig bare rett og rimelig, ingenting her i verden skal være gratis og det er sikkert andre som fortjener en sjanse, men fra mitt eget helseperspektiv er det altså veldig synd.

Det å stå foran et publikum er en av de få tingene jeg fortsatt kan si at jeg takler og som gir meg ganske udelt glede. Det er ikke mye annet igjen på den lista. Jeg savner det, og vet at sånne situasjoner ofte gir masse energi og inspirasjon, noe jeg egentlig trenger desperat. Og man føler seg nyttig, verdifull. Joda, jeg kan fortelle speilbildet at alle mennesker er verdifulle til jeg blir blå, men det føles ofte ikke sånn.

Motforestillingene mot denne bloggposten er plassert her:Jeg vil slett ikke innvilges tid i rampelyset som veldedighet. Det ville sannsynligvis ha motsatt helseeffekt.

Jeg høres mer sutrete ut enn jeg egentlig føler meg (bare akkurat i dag). Stort sett trives jeg egentlig godt med min huleboertilværelse der jeg leker pensjonist med slektsforskning, strikking og facebook-engasjement. Takket være antidepressiva er livet mitt slett ikke så grått og trist som det sikkert kan se ut utenfra. Stort sett tenker jeg positivt (men snakke til speilet gidder jeg ikke).

Selvsagt finnes det også et par andre ting som gir meg glede.

Man kan som nevnt ikke forvente å få ting servert på et fat. Jeg er tilhenger av å skape muligheter selv. Det var det jeg gjorde den gangen jeg skrev den aller første prosjektbeskrivelsen for LLHs Kjønnsmangfold, den som satte i gang transarbeidet der for alvor. Eller da jeg var med og starta Tromsø Tekstklubb. Eller alle de andre tinga jeg har satt i gang opp gjennom åra (hvorav flesteparten har rent ut i sanden så snart jeg ikke orka mer). Så jeg forventer ikke at mulighetene kommer rekende på fjøl etter fjøl. Tvert imot mistenker jeg (i mine mindre lyse stunder, før nevnte medisiner slår inn) at jeg har fått mine muligheter, gjort mitt og overlatt stafettpinnen til folk med større utholdenhet. Og det burde være helt greit, men det føles litt trist å komme til den konklusjonen før man fyller 40.

Og det er altså bare i dag selvmedlidenheten flommer over. Beklager. (Men jeg synes det hører med, så jeg unngår å skjønnmale ting her.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s