Utenforlivet

Jeg har vært på nippet til å frasi meg forfattertittelen offentlig. Sannheten er at jeg ikke skriver noe. Hvor lenge kan man kalle seg forfatter uten å skrive? Akkurat nå orker jeg ikke tanken på å skrive heller, og foretrekker visuelle kunstformer. Men jeg antar at dette vil forandre seg igjen, så det er bare tull å utbasunere at jeg ikke er forfatter.

Det handler også om det å være definert som ulønnsom av samfunnet (NAV), ute av stand til å holde liv i seg selv. Som igjen henger sammen med åpenbare problemer med å fungere i selv de enkleste sosiale situasjoner. Jeg er ikke i stand til å delta i det litterære livet med mingling og årsmøter. Ja, strengt tatt er jeg ikke i stand til å delta i livet. Punktum. Og det føles surt.

Jeg har selvsagt tenkt på hva som skal til for å bedre situasjonen. Hva skal til for å minske denne invalidiserende sosiale angsten? Hva er det jeg fungerer til? Jo, jeg fungerer som meg selv på en scene eller foran en mikrofon, foran et publikum. Ikke bare fungerer jeg i slike situasjoner, jeg tror jeg har noe å tilføre.

Desto bitrere er det at man sjelden får en scene å stå på, en mikrofon i hånda eller et publikum å opplyse hvis man aldri deltar i livet ellers. Jeg tar ikke en gang telefonen. Egentlig bare rett og rimelig, ingenting her i verden skal være gratis og det er sikkert andre som fortjener en sjanse, men fra mitt eget helseperspektiv er det altså veldig synd.

Det å stå foran et publikum er en av de få tingene jeg fortsatt kan si at jeg takler og som gir meg ganske udelt glede. Det er ikke mye annet igjen på den lista. Jeg savner det, og vet at sånne situasjoner ofte gir masse energi og inspirasjon, noe jeg egentlig trenger desperat. Og man føler seg nyttig, verdifull. Joda, jeg kan fortelle speilbildet at alle mennesker er verdifulle til jeg blir blå, men det føles ofte ikke sånn.

Motforestillingene mot denne bloggposten er plassert her: Les videre

Metode for lengre prosa

Nå er jeg bortimot halvveis i førsteutkastet til ungdomsromanen jeg skriver på. Så jeg har i alle fall bevist for meg selv at jeg kan skrive lengre prosa. I tilfelle jeg skulle glemme hvordan det gjøres eller noen skulle være interessert, tenkte jeg å beskrive hvordan jeg gjør det:

Les videre

Opplesning

Min gode venninne Mette fortjener en stor takk for å ha fått meg til å bruke skype. Suksessen skyldes ikke minst at hun ga meg et headset med mikrofon.

Dermed kunne jeg gjøre noe jeg har hatt lyst til lenge, nemlig lese inn noen av dikta mine og legge dem ut på hjemmesida mi. Du finner dem her. Nummerne tilsvarer sidetall i den kommende boka.

Jeg håper jeg får mange anledninger til å delta på opplesninger og andre forfatter-arrangementer når boka kommer. Jeg trives med å lese opp og får ofte gode tilbakemeldinger. Det er også interessant å se hvordan diktene forandrer seg når de blir lest opp, at det er andre dikt som gjør mest inntrykk enn når man leser dem.

Det jeg oppdaga var at det å lese dem inn på datamaskinen på en måte er enda et annerledes medium, en mellomting mellom opplesning fra scene og lest tekst. Lest inn på data og lagt ut på hjemmesida har folk anledning til å høre dem om igjen hvis de ikke får det med seg og settinga er gjerne mer intim; mottakeren sitter kanskje hjemme hos seg selv. Dette syntes jeg ga plass for en del mer lavmælte dikt som jeg vanligvis ikke leser opp fra en scene.

Alt dette er altså på sett og vis Mettes fortjeneste. Så Mette: Tusen takk for headsettet!