Jubileum: 10 år på antidepressiva

Nei, jeg har ikke tenkt å feire det. Men stadig dukker det opp påstander om at antidepressiva ikke virker, eller at man får samme virkning av placebo eller en tur i skogen. Som en motvekt vil jeg derfor dele min erfaring.

Umiddelbar effekt

Etter først å ha prøvd noen medisiner som ikke virket på meg, fikk jeg våren 2006 Efexor/Venlafaxin. Jeg hadde ikke store forhåpninger. De mest plagsomme symptomene på min depresjon var ønsket om å sove hele døgnet (og misnøye når jeg ikke klarte det) og kverning av negative tanker.

Til min overraskelse opplevde jeg umiddelbar effekt av medisinen (det vanlige er visst en gradvis effekt). Plutselig våknet jeg med overskudd av energi, oppdaget at det finnes lystbetonte aktiviteter og tankene kjørte seg ikke lenger fast i negative spor. Ingen hadde forespeilet meg en sånn mirakuløs bedring. Jeg tror det må føles omtrent sånn å bli «født på ny».

Etter hvert har dosen blitt økt. Jeg har også forsøkt å slutte med medisiner, bare for å oppleve at alle depresjonssymptomene kom tilbake. Etter det har jeg forsont meg med at jeg må fortsette med denne medisinen resten av livet. Selv om jeg skulle ønske at jeg fungerte uten medisiner, må jeg innrømme at det gjør jeg ikke.

Dersom man veier mye og det er noe av det som gjør deg deprimert, kan Venlafaxin være et bra alternativ til medisiner som fører til vektøkning. Min vekt er den samme som for 13 år siden. (Akkurat da jeg begynte med antidepressiva hadde jeg høyt stoffskifte og veide lite til meg å være.)

Bivirkninger

De alvorligste bivirkningene har jeg unnsluppet. Jeg vet om mennesker som har blitt nesten psykotiske av samme medisin. Jeg vil derfor ikke anbefale den til alle og enhver, og det kan være lurt å prøve andre medisiner først og ikke minst samtaleterapi.

Høyt blodtrykk er en kjent bivirkning og mitt er definitivt ikke blitt lavere i løpet av de 10 åra jeg har gått på Venlafaxin. Det gjør at jeg tar enda flere medisiner, men ellers plager det meg ikke. Redusert libido passer meg ganske bra.

Den bivirkningen jeg misliker mest, er redusert uttrykksbehov. For en forfatter/kunstner er det ganske alvorlig. Dette er ikke registrert som en bivirkning, men jeg tviler ikke på at det er en direkte årsakssammenheng. Hvis jeg har glemt å ta medisinen en dag, får jeg trang til å skrive utleverende statusoppdateringer på facebook og lange bloginnlegg, eller får nye ideer til skjønnlitterær skriving. Så lenge jeg husker å ta medisinen opplever jeg ikke noen trang til noe av dette. For meg bidrar det til redusert livskvalitet og inntektsmuligheter.

Andre kognitive funksjoner er også utsatt for bivirkninger. Mens jeg for 11 år siden hadde følelsen av å tenke de samme (negative) tankene igjen og igjen uten å komme videre, har jeg nå ofte følelsen av å tenke helt nye tanker. Dessverre har jeg en mistanke om at denne følelsen skyldes dårlig hukommelse. Kanskje tenker jeg de samme tankene om og om igjen fortsatt, men uten å huske at de har vært tenkt før. Dersom dette skyldes Venlafaxin (og ikke alder eller annet), er det isåfall en langtidsvirkning og ikke noe jeg merket umiddelbart. Det er først de siste par åra at dette har blitt plagsomt.

Jeg mener også at evnen til å holde tråden, skape lange tankerekker og å formidle disse er sterkt redusert. Det påvirker også evnen til å skrive skjønnlitteratur. Dette kan selvsagt skyldes andre forhold enn medisinen, som den underliggende depresjonen, alder, manglende sosial kontakt m.m. Likevel mener jeg å oppleve en sammenheng. Dette bør man være obs på hvis man går i samtaleterapi, siden det kan redusere utbyttet av terapien i stor grad. Hvis jeg skal begynne i terapi igjen, vil jeg mest sannsynlig slutte med medisinen mens det pågår.

Konklusjon

Jeg er sjeleglad for at denne nyere typen antidepressiva er oppfunnet. Uansett hvor meningsløst livet mitt må virke for andre, er det mange hakk bedre enn før jeg fikk medisinen. Jeg vet at alternativet til et visst tap av kognitive funksjoner er å ha dem intakt, viet 100% til å framheve alt negativt som har hendt og kan hende. Det blir ikke mye bra skriving av det heller.

Man blir ikke lykkelig av antidepressiva. Derimot kan man få lov til å oppleve små glimt av glede over små ting. Hvis man får behandling tidlig, er det sannsynlig at man også kan bli frisk og slutte med medisiner. Så heldig var ikke jeg. Og tross medisinen har jeg fortsatt noen symptomer som jeg ikke blir kvitt, som at livet ofte virker meningsløst og jeg har lite energi. Det har jeg lært meg å leve med.

Jeg har gått en del tur og innbilt meg annet som fungerer mot depresjon, men ingenting har hatt så stor (og uventet) effekt som Venlafaxin. Derfor reagerer jeg når det hevdes at antidepressiva ikke virker eller at andre ting virker like bra. Ikke alle medisiner virker på alle (jeg har selv prøvd flere uten effekt), og det meste som virker har også bivirkninger. Man må selv avgjøre om bivirkningene oppveier virkningene.

Fotnoter

  • Det finnes helt klart kritikkverdige forhold i legemiddelindustrien, men oppfinnelsen og tilgjengeligheten av nye antidepressiva er ikke blant dem.
  • For meg hadde også testosteron en antidepressiv virkning, men det anbefales bare for transmenn og andre menn med lavt testosteron. Ellers kan lavt stoffskifte ha symptomer som ligner depresjon, og høyt stoffskifte symptomer som ligner angst.
  • En blodprøve kan vise om man får for høy dose antidepressiva. Min viste at jeg kanskje skulle hatt en høyere dose.
  • Jeg tror ikke egentlig at alder kan forklare noen av bivirkningene mine, siden jeg ikke har fylt 40 ennå.
  • All medisinering må skje i samarbeid med lege.

Utenforlivet

Jeg har vært på nippet til å frasi meg forfattertittelen offentlig. Sannheten er at jeg ikke skriver noe. Hvor lenge kan man kalle seg forfatter uten å skrive? Akkurat nå orker jeg ikke tanken på å skrive heller, og foretrekker visuelle kunstformer. Men jeg antar at dette vil forandre seg igjen, så det er bare tull å utbasunere at jeg ikke er forfatter.

Det handler også om det å være definert som ulønnsom av samfunnet (NAV), ute av stand til å holde liv i seg selv. Som igjen henger sammen med åpenbare problemer med å fungere i selv de enkleste sosiale situasjoner. Jeg er ikke i stand til å delta i det litterære livet med mingling og årsmøter. Ja, strengt tatt er jeg ikke i stand til å delta i livet. Punktum. Og det føles surt.

Jeg har selvsagt tenkt på hva som skal til for å bedre situasjonen. Hva skal til for å minske denne invalidiserende sosiale angsten? Hva er det jeg fungerer til? Jo, jeg fungerer som meg selv på en scene eller foran en mikrofon, foran et publikum. Ikke bare fungerer jeg i slike situasjoner, jeg tror jeg har noe å tilføre.

Desto bitrere er det at man sjelden får en scene å stå på, en mikrofon i hånda eller et publikum å opplyse hvis man aldri deltar i livet ellers. Jeg tar ikke en gang telefonen. Egentlig bare rett og rimelig, ingenting her i verden skal være gratis og det er sikkert andre som fortjener en sjanse, men fra mitt eget helseperspektiv er det altså veldig synd.

Det å stå foran et publikum er en av de få tingene jeg fortsatt kan si at jeg takler og som gir meg ganske udelt glede. Det er ikke mye annet igjen på den lista. Jeg savner det, og vet at sånne situasjoner ofte gir masse energi og inspirasjon, noe jeg egentlig trenger desperat. Og man føler seg nyttig, verdifull. Joda, jeg kan fortelle speilbildet at alle mennesker er verdifulle til jeg blir blå, men det føles ofte ikke sånn.

Motforestillingene mot denne bloggposten er plassert her: Les videre

Om engasjement, sykdom, kropp m.m.

Etter å ha forlatt enda ei transgruppe på facebook, formulerte jeg noen frustrasjoner (litt omformulert og utvida her):

Det frustrerende er at ettersom åra går uten at situasjonen bedrer seg i praksis, har jeg blitt mer og mer sliten og uten overskudd til selv dagligdagse ting, langt mindre å forsøke å forklare og forsvare min eksistens (som er den fella jeg stadig snubler i, og som jeg mener at HBRS setter opp). Mer diplomatisk anlagt blir jeg heller ikke. Derfor overlater jeg barrikadene og dialogene til andre.

Jeg er vel ganske desillusjonert etter å ha gjentatt meg selv i over 5 år uten at det har skapt noen som helst forståelse hos HBRS (kanskje tvert imot). Min tro på dialog er etter det på minussida. Jeg har derfor forlatt polemikken og saksframlegga og vier meg i stedet til kunsten, som jeg (i alle fall i gode perioder, enn så lenge) har mer tro på. Men så er jo kunsten min også i høyeste grad politisk.

Jeg er blitt gammal og sjuk og bitter. Skriver jeg etter nøye overveielse, men ser egentlig ingen grunn til å legge skjul på. Det er en risiko som det kan være greit å vite om for andre som engasjerer seg. Og så håper jeg at vi snart ser noen endringer så flere slipper å oppleve det jeg har opplevd. Les videre

Lykkepiller gjør deg lyssky

Du har kanskje, i likhet med meg, glemt det siden i fjor, eller kanskje begynte du på antidepressiva i høst. Derfor byr jeg på en liten påminnelse: En vanlig bivirkning av antidepressiva er at man blir raskere solbrent. Etter et par timer ute i sola midt på dagen var jeg allerede rød i panna.

Så husk høy solfaktor og gjerne hodeplagg med skygge.

Fordelen er at man også blir fortere brun. Tidligere ble jeg sjelden skikkelig brun i løpet av en norsk sommer, men det blir jeg nå.

Med det ønsker jeg sommeren velkommen!

Ikkeeksisterende blogginnlegg

Noen ting skal man bare svelge ned med noen ekstra glass hvitvin og en ekstra stor dose antidepressiva. Man skal i alle fall ikke blogge om det. Alle vet at syting er teit og ikke hjelper for annet enn den mentale helsen. Så derfor overlater jeg plassen her til Anne B. Ragde som uttaler til Dagbladet om Satans Kunstnerstipend:

Det skulle blitt utdelt etter behov.

Jeg har stor respekt for en forfatter som kan balansere egne interesser og solidaritet!

Les også gjerne mine tidligere innlegg om «søknadshelvete» og «poesi på tiltak». «Verdt å nevne» kan også leses i sammenheng med dette, men det prøver jeg å la være.

«Når nakken er bøyd er navlen veldig nær»

Det var en utrolig treffende formulering. Jeg fant den i denne kronikken av Karin Yrvin om bipolar lidelse. Selv er jeg jo «bare» deprimert, men den formuleringen handler nettopp om det.

 

Idet jeg skrev at jeg er deprimert, innså jeg at det ikke lenger er sant. Medisinene gjør at jeg nå fungerer tilnærmet normalt, eller så normalt som jeg kan håpe på å fungere. Jeg har energi og planer, tiltakslyst og inspirasjon. Det hadde jeg svært sjelden da jeg var deprimert.

Les videre

Lykkepiller

Det heter selvsagt anti-depressiva. Jeg har ikke hørt om noen som har blitt lykkeligere av dem, men mange som blei mindre deprimerte. En del mener at alle piller er skumle, unaturlige greier som hindrer at folk tar ansvar for sitt eget liv. For min del har det virka motsatt. Les videre

Rutiner og planlegging

Det nye året har starta bra for meg. Jeg er godt i gang med å skrive ungdomsroman; over halvveis i førsteutkastet. Jeg blogger bortimot hver dag. Jeg ser nesten ikke på TV, bare krim. Jeg følger med på Twitter og Facebook. Jeg har begynt i kor. Jeg har begynt å svømme. Det er på tide å oppsummere de rutinene som virker og finne ut når jeg egentlig skal ha tid til å skrive. Les videre

Får ikke sove

Det er ikke den første natta på rad. Jeg ligger i senga og kjenner kroppen presse seg ned i senga, som om den vil forsvinne. Det er vel helst tankene mine som er tunge. Som om jeg ligger på tynn plastfolie som strekker seg og strekker seg. Under meg ser jeg avgrunnen komme nærmere. Og jeg lurer på når det ryker, hvor lang tid jeg har igjen før jeg faller.

og når du tror du har sett lyset
er det bare en refleks fra et automatgevær

Her i denne verden henger alle i en tråd
her i denne verden henger alle i en tråd
her i denne verden henger alle i en tråd
her henger alle i en syltynn tråd
og venter på at mannen med saksen
skal komme og banke på
at han skal komme og banke på

Les videre

På tide å roe ned

Jeg drømmer at jeg blir intervjua. I søvne pønsker jeg ut intelligente svar på journalistens spørsmål, anstrenger meg for å gjøre meg forståelig.

Etter fem timers søvn våkner jeg. Sola skinner bak gardina. Kjenner at jeg har lyst til å sove videre. Ser på klokka. Og tenker «nei, dette har jeg ikke tid til gitt».

Det er på tide å roe seg ned, kanskje sove mer enn 7 timer ei natt. Det ville bli den første på ei uke. Hver morgen husker jeg at jeg har drømt noe stressende.

Jeg trenger ikke antidepressiva lenger, det er rimelig klart. Jeg som pleide å sove som en stein, kunne sove nesten uendelig hvis jeg ikke ble tvunget til å stå opp og som sjelden drømte anna enn den klassiske om at tennene faller ut. Det er delvis tablettenes feil at jeg våkner før jeg er ferdig å sove, at jeg drømmer livaktig og stressende. Lenge var det en lav pris å betale for litt energi og pågangsot, men nå har jeg det uansett. Så hvorfor slutter jeg ikke?

Jeg tør ikke. Tablettene er et sikkerhetsnett den dagen jeg får beskjed om at utredninga på Rikshospitalet er ferdig. Og sia de ikke kan si noe om når det blir, tør jeg ikke å trappe ned en gang. Så mens jeg tidligere måtte anstrenge meg for å gjøre noe som helst, må jeg nå anstrenge meg for ikke å gjøre noe. Jeg er jo slett ikke sikker på om «lykkepillene» vil hjelpe meg hvis jeg får nei fra Riksen. Egentlig tror jeg ikke at de vil være sterke nok. Hvis det skulle skje, vil jeg nok trenge full narkose, å bli lagt i koma resten av livet.

Men enn så lenge gleder jeg meg over sola som skinner, snøen som glitrer, boka jeg har skrevet, nye prosjekter, venner, positive tilbakemeldinger, dattera mi – alt det som gjør meg mye lykkeligere enn en tablett daglig. Mens jeg svelger dagens dose mental forsikring.

Vagt inspirert av dette innlegget.