Utenforlivet

Jeg har vært på nippet til å frasi meg forfattertittelen offentlig. Sannheten er at jeg ikke skriver noe. Hvor lenge kan man kalle seg forfatter uten å skrive? Akkurat nå orker jeg ikke tanken på å skrive heller, og foretrekker visuelle kunstformer. Men jeg antar at dette vil forandre seg igjen, så det er bare tull å utbasunere at jeg ikke er forfatter.

Det handler også om det å være definert som ulønnsom av samfunnet (NAV), ute av stand til å holde liv i seg selv. Som igjen henger sammen med åpenbare problemer med å fungere i selv de enkleste sosiale situasjoner. Jeg er ikke i stand til å delta i det litterære livet med mingling og årsmøter. Ja, strengt tatt er jeg ikke i stand til å delta i livet. Punktum. Og det føles surt.

Jeg har selvsagt tenkt på hva som skal til for å bedre situasjonen. Hva skal til for å minske denne invalidiserende sosiale angsten? Hva er det jeg fungerer til? Jo, jeg fungerer som meg selv på en scene eller foran en mikrofon, foran et publikum. Ikke bare fungerer jeg i slike situasjoner, jeg tror jeg har noe å tilføre.

Desto bitrere er det at man sjelden får en scene å stå på, en mikrofon i hånda eller et publikum å opplyse hvis man aldri deltar i livet ellers. Jeg tar ikke en gang telefonen. Egentlig bare rett og rimelig, ingenting her i verden skal være gratis og det er sikkert andre som fortjener en sjanse, men fra mitt eget helseperspektiv er det altså veldig synd.

Det å stå foran et publikum er en av de få tingene jeg fortsatt kan si at jeg takler og som gir meg ganske udelt glede. Det er ikke mye annet igjen på den lista. Jeg savner det, og vet at sånne situasjoner ofte gir masse energi og inspirasjon, noe jeg egentlig trenger desperat. Og man føler seg nyttig, verdifull. Joda, jeg kan fortelle speilbildet at alle mennesker er verdifulle til jeg blir blå, men det føles ofte ikke sånn.

Motforestillingene mot denne bloggposten er plassert her:

Ubehaget i skeivheten

Det pipler inn ettersom Europride nærmer seg og nå er i gang: Solveig Horne åpner Pride House, at homofile transmenn overses i alt som handler om homofilt sexliv, de mange programpostene der transfolk er usynlige, regnbue foran USAs ambassade og på minibanker… La oss ta Horne først:

Hva er poenget med en åpningstaler?

Er åpningstaleren en autoritetsperson som kan fungere som pynt? Inviterer man folk til å holde åpningstale som del av et slags voksenopplæringsprogram? Handler det om å smiske seg inn på makta? Ville man invitert Hitler til å holde en åpningstale (også demokratisk valgt)? Har man ingen andre valg enn å invitere en minister? Er åpningstalerens synspunkter helt irrelevante? Kan man se bort fra alt åpningstaleren representerer? Kan man forvente at Pride House føles trygt for lhbt-folk av alle etnisiteter? Også transfolk?

Jeg mener at styret for Pride House lar seg bruke til å rosavaske («pinkwashing») Horne og Frp. I løpet av de siste årene har menneskerettigheter genrelt, og homovennlighet spesielt, blitt sentralt i nordmenns forståelse av hva som skiller oss fra folk fra fattigere deler av verden. Israel har holdt på med dette i flere år, og FrP er blant de mest lærevillige. Holdninger til homofile brukes som unnskyldning for en umenneskelig asyl- og flyktningepolitikk (som selvsagt er ganske lik den som den forrige regjeringen førte). USA følger opp med regnbuefarger foran ambassaden.

Jeg har ikke sett noen hevde at Horne er «homovennlig», men det er ikke langt unna. Hvor lhbt-vennlig kan en norsk minister (uansett partitilhørighet) være så lenge den norske regjering fortsatt håndhever tvangssterilisering av transfolk?

Det ville vært mye mer passende med en åpningstaler fra kongehuset. Det er sånt vi har dem til; pynt. Og jeg er republikaner på min hals. Men når man trenger autoritetspersoner som ikke er ansvarlige for noe som helst, som mener pent lite og som tar seg godt ut internasjonalt, vil jeg påstå at kongefamilien er et trygt valg (for alle parter).

Konklusjon: Jeg ser absolutt ikke noe poeng i en åpningstaler overhodet. Jeg ser heller ikke den helt store forskjellen mellom FrP og Ap, og har på tidligere arrangementer fått omtrent like dårlig smak i munnen av ministre fra Ap. De gangene orka jeg ikke protestere, for jeg visste at jeg ville bli stående mutters alene og jeg orka ikke. Jeg ser heller ikke FrP som særlig mye verre enn den svenske regjeringa (en del av protestene kommer fra svensker). Alt i alt gir hele saken meg en ekstremt ekkel smak i munnen på flere måter. Jeg er ingen fan av festtaler (der alle ubehageligheter feies under teppet) og ville kanskje ikke gått på åpninga uansett.

Feid under teppet

Nå gjenstår det ei uke der jeg må være forberedt på å bli feid under teppet. Takket være Danmarks endelige farvel til tvangssterilisering denne måneden, vil kanskje transfolk få lov til å synes litt mer enn vanlig. Da helst de velfungerende transfolka uten traumer fra Rikshospitalet som gjør all menneskelig kontakt til en angstfylt affære, de presentable transfolka som hverken er bitre eller feite.

Om transfolk nå skulle synes litt mer dette året enn de foregående, kan du være sikker på at det ikke gjelder når man skal snakke om MSM – menn som har sex med menn. Ikke at jeg har så mye sex at det er verdt å nevne, men det hender at jeg husker at det var en fin ting. Nå for tida orker jeg ikke tanken på å møte homofiles fordommer, bli latterliggjort for kjønnsorganet eller kroppen min generelt, eller i beste fall bruke timesvis på inngående forklaringer om anatomi og verbal dissekering av kjønnsorganer.

Pride er tida da jeg får alt sammen i fleisen, men også tida for å møte venner jeg ser altfor sjelden, mulighet til å lære mer og mulighet til å vise hva vi driver med. Og kanskje små glimt av fellesskapsfølelse (hvis jeg praktiserer tilstrekkelig fortrenging).

Penger i alle regnbuens farger

Ikke bare USAs ambassade pynter seg med regnbuefarger; det gjør også Nordeas minibanker og Google. Regnbuen har vært et opprør, et samlingspunkt for oss avvikere. Men under ekstremkapitalismen er fattige de eneste avvikerne.  Regnbuen (og lesbiske og homofile) er i økende grad blitt intetsigende pynt. At kapitalismen pynter seg med regnbuen er ikke en anerkjennelse av alle menneskers rett til frihet fra diskriminering og undertrykking, men et resultat av at også homofile har penger som kapitalistene vil ha. Og mange homofile er selvsagt kapitalister også, i likhet med flertallet ellers.

Den skeive delen av filleproletariatet blir stadig mindre synlig, mer utstøtt. Heldigvis er deltakelse på Europride i år gratis (slik det har vært under Skeive Dager i Oslo de siste åra, men absolutt ingen selvfølge internasjonalt). Vi vet at transfolk i større grad enn andre under lhbt-paraplyen diskrimineres på jo0bbmarkedet og at mange sliter økonomisk. Da stikker det ekstra i øynene når vårt flagg blir til pynt for kapitalister.

Om engasjement, sykdom, kropp m.m.

Etter å ha forlatt enda ei transgruppe på facebook, formulerte jeg noen frustrasjoner (litt omformulert og utvida her):

Det frustrerende er at ettersom åra går uten at situasjonen bedrer seg i praksis, har jeg blitt mer og mer sliten og uten overskudd til selv dagligdagse ting, langt mindre å forsøke å forklare og forsvare min eksistens (som er den fella jeg stadig snubler i, og som jeg mener at HBRS setter opp). Mer diplomatisk anlagt blir jeg heller ikke. Derfor overlater jeg barrikadene og dialogene til andre.

Jeg er vel ganske desillusjonert etter å ha gjentatt meg selv i over 5 år uten at det har skapt noen som helst forståelse hos HBRS (kanskje tvert imot). Min tro på dialog er etter det på minussida. Jeg har derfor forlatt polemikken og saksframlegga og vier meg i stedet til kunsten, som jeg (i alle fall i gode perioder, enn så lenge) har mer tro på. Men så er jo kunsten min også i høyeste grad politisk.

Jeg er blitt gammal og sjuk og bitter. Skriver jeg etter nøye overveielse, men ser egentlig ingen grunn til å legge skjul på. Det er en risiko som det kan være greit å vite om for andre som engasjerer seg. Og så håper jeg at vi snart ser noen endringer så flere slipper å oppleve det jeg har opplevd.

Jeg er her fortsatt – 35år

For 5 år sia hadde jeg gått ett og et halvt år til utredning på Rikshospitalet og skreiv at det ville bli min siste bursdag hvis jeg blei nekta behandling. Det er med en viss forundring jeg innser at jeg er her fortsatt.

På noen måter har mye skjedd på disse 5 åra:

• Jeg har gitt ut to bøker
• og påbegynt mange fler 😉
• Jeg fikk begynne på testosteron uten Rikshospitalets medvirkning
• og klarte å betale for puppefjerning takka være arv.
• Jeg flytta til Oslo og har bodd her de siste 4 åra
• Jeg fikk mulighet til å starte LLHs transarbeid og gjøre mye som var viktig der.

På andre måter har livet mitt stått litt stille. Jeg sitter her som utgitt forfatter med fullskjegg, men håpet, uskylden og troen på menneskeheten kom aldri tilbake etter trans-utredninga. De blei bytta ut med angst og en bitterhet som jeg ikke lenger klarer å skjule.

Jeg er ufattelig glad for de gode vennene jeg har. Det er dem jeg har å takk for at de dagene som har gått har vært utholdelige. Jeg satser på å være her på 40- og 50-årsdagene mine også i alle fall, for jeg har ennå mange bøker som skal skrives, kamper som skal kjempes (hvis jeg orker), snegler som skal mates og avles, ei datter som jeg vil se vokse opp, mennesker jeg skal møte, dager som skal overleves.

Jeg er her fortsatt og jeg gir meg ikke så lett!

Bitterfitte

Det hender jeg leser om eller snakker med folk som har blitt godkjent av Rikshospitalet og som likevel ikke er fornøyde. Oftest dreier det seg om for lang ventetid før operasjon eller at resultatene ikke blir gode nok på Riksen. De er gjerne en god del yngre enn meg og klager over at de må vente opptil et par år.

Det er da jeg kjenner at empatien min er borte vekk. Jeg leiter etter den der jeg hadde den sist uten å se snurten av den. Derimot bobler bitterheten fram, svart og jævlig. Jeg får lyst til å be dem holde kjeft, fortelle dem hvor heldige de er som faktisk er garantert å få den behandlinga de trenger, sjøl om det vil ta tid.

For her sitter jeg, snart 34 år, med fitte og eggstokker som råtner på rot, uten noe håp om å få det fiksa. Ever! Og som om ikke det var ille nok, er jeg i tillegg i ferd med å bli skikkelig sur og bitter.

Selvsagt er det ikke disse snørrungenes feil at jeg ikke får behandling. Selvsagt har de rett til å oppleve ventetida som uutholdelig. Jeg kan la være å lytte, tenke på noe annet mens de snakker, la være å lese bloggene og facebookoppdateringene deres. Fornuften min forteller meg at Rikshospitalet riktignok bestemmer over kroppen min, men at jeg selv bestemmer over sjela og derfor bør bestemme at den ikke skal forpestes av bitterhet. Men det er faenmeg lettere sagt enn gjort

Bitterhet

Her om dagen leste jeg på facebook at bitterhet ble sammenligna med å drikke gift i håp om å forgifte noen andre. Det er ganske godt sagt. Bitterhet er usympatisk og det motsatte av å tenke positivt.

Av og til kan det likevel være lurt og stoppe litt opp. Kanskje spørre seg selv hvorfor en person er bitter. Det er nemlig ikke sånn at alle liv er like enkle. Livet er faktisk ikke rettferdig. Og når man møter urettferdighet, opplever å være maktesløs (ja, for tenk, livet består ikke bare av ting som enkeltindividet kan forandre), gjerne gang på gang, da er det lett å bli bitter.

Hvis folk som slengte ut av seg visdomsord om bitterhetens idioti samtidig kunne tilby en kur mot uønsket bitterhet, skulle jeg ikke sagt noe. Men etter å ha lest en god del psykologi og populærpsykologi har jeg ennå ikke sett noen troverdig oppskrift på å bli kvitt bitterhet.

Jeg tror det er flere enn meg som daglig kjemper hardt for å ikke bli bitre. Vi vet at bitterhet ikke hjelper, men det er det ingenting annet som gjør heller.

«Beklager at du føler det sånn»

Jeg leser på psykiskbloggen om manipulering i terapi og får et lite flashback. Etter at det blei avgjort at Rikshospitalet ikke ville gi meg den behandlinga jeg trengte, klaga jeg til helsetilsynet. Hele greia tok omtrent et år fordi Rikshospitalet ikke svarte på henvendelsene før etter et par purringer.

Det de til slutt svarte kan kokes ned til «beklager at du føler det sånn». Jeg hadde bl.a. klaga på uttalelser om at jeg burde oppfatte fødselen som en voldtekt av min egen kropp og krav om at jeg skulle ha sex med ei dame. «Beklager at du føler det sånn».

Gratulerer med framtida, Immanuel!

Immanuel (som på grunn av den forstokka svenske navneloven ikke får lov til å hete Immanuel ennå) har fått framtida si innvilga: Han har fått diagnosen transseksualisme etter et halvt års utredning. Jeg er veldig glad på hans vegne! Det er godt å vite at vennen min har ei framtid. Jeg unner ingen å gå gjennom det jeg har gjort; å gå to år til diagnostisering og få avslag.

En ekte lidelse

Immanuel skriver om bitterheten og paranoiaen mange transseksuelle har. Han har så rett, så rett. Riktignok er det på overflata mindre ekstremt i Norge; sånne holdninger blir aldri uttrykt direkte, bare indirekte. Et lite sitat:

Jag vet hur det är att mötas av sånt när en tar de första stapplande knapptryckningarna på vad som då var yahoo eller altavista med naiva sökord som “könsbyte” och “transsexualitet”. Många av de sidorna jag hittade då finns inte kvar. Diskussionen om hur en bäst fejkar menstruation inför en pojkvän är borta. Inte heller den texten som förklarade att Pride är bögarnas komplott mot de transsexuella går att hitta. Tackolov.

Men det var då jag lärde mig bitterheten. Att vara transsexuell ska vara en plåga. Du måste lida, och du måste kunna bevisa att du lider. Att lida är ett skydd mot omvärlden och en nyckel till vården. Det är också ett sätt att täppa till truten på meningsmotståndare. För den som är sjukast, den som lider mest, har vunnit. Trasat sönder sitt liv, men gjort det på det mest genuint transsexuella sättet som går.