Å få kritikk på teksten sin

Inspirert (framprovosert) av Merete Morken Andersens Skriveboka.

Mange jeg kjenner synes det er skummelt å få kritikk på noe de har skrevet, enten det er fra venner, fra et forlag eller i avisenes anmeldelser. Noen er så redde for kritikk at de aldri viser det de skriver til noen, andre kan vise det til venner, men tør ikke å sende det inn til noe forlag.

Ofte finnes denne redselen side om side med perfeksjonisme. De tror at det de sender fra seg må være perfekt. Hvis de så endelig tør å sende fra seg en tekst, enten det er til et forlag eller en venn, tåler de ofte ikke å få noen kritiske tilbakemeldinger. Selv konstruktive forslag til forbedringer blir tatt ille opp.

Jeg tror ikke at jeg er i stand til å kurere verken redselen eller perfeksjonismen, siden jeg aldri har opplevd noen av delene. Derimot tenker jeg at noen kanskje vil synes det hjelper litt å vite at det finnes andre måter å forholde seg til egne tekster og kritikk på. Først må jeg likevel gjøre oppmerksom på at jeg representerer den andre ytterligheten.

Noe av grunnen til min manglende redsel for kritikk, er at tekstene slutter å være en del av meg i det øyeblikket de blir født (d.v.s. skrevet ned). De er fortsatt mine, omtrent på samme måte som et møbel jeg eier og kan male eller fikse på hvis jeg gidder. Å vise fram teksten til andre sier kanskje noe om hvor god tid jeg har eller hvor lite arbeid jeg har lagt i den. Tekstens kvalitet sier ikke særlig mye om meg som person. Jeg har for eksempel skrevet tekster som er mye klokere enn meg. Noen tekster er resultat av knallhard jobbing, andre av flaks.

I tillegg tror jeg bare sjelden at jeg er genial. Mine tekster kan nesten alltid bli bedre ved at jeg lytter til tilbakemeldinger jeg får. Å skape en god tekst er ikke bare overlatt til forfatteren, men også til leserne. De leserne som får tilgang til teksten før den trykkes, har dessuten muligheten til å påvirke teksten og dermed andre leseres opplevelse av den. Selv om det er jeg som er forfatteren, oppfatter jeg det å gjøre en tekst ferdig og best mulig som et kollektivt arbeid.

Ofte leverer jeg fra meg uferdige tekster, eller tekster som jeg selv mistenker er dårlige. En leser kan oppfatte kvaliteter i en tekst som jeg ikke ser selv. Det motsatte er selvsagt også tilfelle. Jeg er avhengig av en forlagsredaktør som klarer å se potensialet i en tekst, selv om jeg har gått meg vill i teksten.

Nå er det ikke slik at jeg følger alle redaktørens forslag eller godtar alt andre test-lesere sier. Ofte synes jeg kritikken er urettferdig, at de har misforstått det jeg har skrevet eller at de rett og slett vil noe annet enn meg med teksten. Det er da jeg spør meg hva som kan være grunnen til det. Finnes det noe i teksten som gjør at den blir misforstått? Har jeg formulert meg upresist noe sted? For meg er kritikk først og fremst en mulighet til å gjøre teksten bedre, spisse den i riktig retning. Det hender også at jeg lar meg overbevise av en annen måte å lese teksten på enn jeg opprinnelig hadde tenkt.

Det hender likevel at noen misliker en tekst fordi den risper i deres egne gamle sår eller går på tvers av forlagets planer. Da ligger ikke problemet nødvendigvis i teksten, men hos leseren, og man må lete etter en leser eller et forlag som takler teksten.

Da jeg hadde skrevet førsteutkastet til Framandkar, den første boka mi, sendte jeg det til omtrent alle norske forlag. Jeg fikk et par konsulentuttalelser, men flest standard-refusjoner. Det ble en ganske tjukk bunke etter hvert. Likvel ble jeg ikke frista til å gi opp. Jeg var overbevist om at det jeg hadde skrevet var verdt å utgi, det var bare et tidsspørsmål. Derfor gikk jeg et par runder med forlagene som hadde gitt meg konsulentuttalelser

En konsulentuttalelse betyr som oftest at det finnes ett eller annet i teksten som vekker en redaktørs interesse, siden de bruker ressurser på å sende den til en konsulent. Selve uttalelsen kan oppleves som en skikkelig slakt, men det er som regel noe der som kan brukes til å forbedre teksten.

De forlagene som ga meg en slik uttalelse i første omgang, bestemte seg senere for ikke å utgi boka, eller jeg ble klar over at de ville ha ei anna bok enn jeg ville skrive. Dermed sendte jeg manuset til alle de andre forlaga en gang til. Heller ikke den gangen fikk jeg napp. Det var da jeg bestemte meg for å oversette diktene fra bokmål til nynorsk. Det var det siste jeg fant på å gjøre med manuset, siden jeg følte at alle andre muligheter var utforska. Og da fikk jeg napp. Min erfaring er altså at det lønner seg å ikke gi seg.

Det har sikkert også hjulpet meg at jeg ikke eier frykt for autoriteter, og heller ikke føler at jeg må bevise noe. Tekstene mine er ikke meg og jeg er ikke dem, uansett hvor selvbiografiske de måtte være.

Så kommer boka ut og etter hvert dukker det opp noen anmeldelser i avisene. Hvis man er heldig. Ikke alle bøker blir anmeldt, og mange bare en eller to ganger. Selv var jeg ekstremt heldig: Jeg fikk mange anmeldelser for begge bøkene mine, og de aller fleste var svært positive. En anmeldelse er en mulighet til å lære til neste gang og for at lesere skal oppdage nettopp din bok. En skikkelig slakt er dessuten ofte mye morsommere å lese, og leses derfor av flere. Faktisk tror jeg at en slakt kan skaffe deg flere lesere enn en fullstendig positiv anmeldelse. Leserne kan ønske å gjøre seg opp sin egen mening om den eller bli provosert av anmeldelsen.