Å få kritikk på teksten sin

Inspirert (framprovosert) av Merete Morken Andersens Skriveboka.

Mange jeg kjenner synes det er skummelt å få kritikk på noe de har skrevet, enten det er fra venner, fra et forlag eller i avisenes anmeldelser. Noen er så redde for kritikk at de aldri viser det de skriver til noen, andre kan vise det til venner, men tør ikke å sende det inn til noe forlag.

Ofte finnes denne redselen side om side med perfeksjonisme. De tror at det de sender fra seg må være perfekt. Hvis de så endelig tør å sende fra seg en tekst, enten det er til et forlag eller en venn, tåler de ofte ikke å få noen kritiske tilbakemeldinger. Selv konstruktive forslag til forbedringer blir tatt ille opp.

Jeg tror ikke at jeg er i stand til å kurere verken redselen eller perfeksjonismen, siden jeg aldri har opplevd noen av delene. Derimot tenker jeg at noen kanskje vil synes det hjelper litt å vite at det finnes andre måter å forholde seg til egne tekster og kritikk på. Først må jeg likevel gjøre oppmerksom på at jeg representerer den andre ytterligheten.

Klisjéprinsessen

I desember trykka Nordlys den foreløpig siste av mine bokanmeldelser der; min slakt av Camilla Läckbegs Isprinsessen.

Framandkar anmeldt i Utropia

Siri Gaski har vært så snill å legge sin anmeldelse av Framandkar ut på nett. Den står på trykk i denne ukas Utropia, studentavisa ved Universitetet i Tromsø.

Under overskrifta «Solid samling» leverer Gaski en grundig anmeldelse, noe helt annet enn den som stod i Universitas. Jeg tillater meg å sitere fra Gaskis tekst:

Det som kunne endt opp som halvflaue plattheter er heller blitt en god samling dikt. Ikke bare er de gode, de er bunnsolide, med et poetisk innhold som gjør at jeg aller helst vil lese dem i selskap med andre, slik at jeg kan peke ut ekstra fine fraser og fantastiske fornyelser av klisjeer (samt et og annet tiltalende tilfelle av allitterasjon).

Det er en anmeldelse jeg fryder meg over å lese, ikke bare fordi den er overveiende positiv, men fordi den samtidig slakter den sensasjonalistiske måten å lese diktsamlinga på.

Første anmeldelse

Universitas var altså først ute. Og selv om den prøver å være nådeløs i sin slakt, kan jeg ikke si at det rammer særlig hardt. Jeg mistenker anmelderen for å være en spirende skribent selv, etter det blomstrende (evt. stinkende) språket å dømme. Selv er jeg riktignok tilhenger av å skrive korte anmeldelser, og gjerne slakt, men litt bedre bør man kunne gjøre seg forstått, selv på liten plass. Det kan virke som om han har lest Framandkar meget bokstavelig sjølbiografisk, eller kanskje det er forekomsten av tabuord og kroppslighet som får ham til å karakterisere boka som privat?

I grunn er det bare en setning jeg synes er verdt å beholde i anmeldelsen:

Noen dikt treffer, transaksjoner av lengsel, graver ganger i orda ut fra kroppens fengsel.

Forøvrig er jeg selvsagt helt uenig i at dikta er for private, men den bedømmelsen overlater jeg gjerne til leserne. Det blir spennende å se hva andre mener…