Å få kritikk på teksten sin

Inspirert (framprovosert) av Merete Morken Andersens Skriveboka.

Mange jeg kjenner synes det er skummelt å få kritikk på noe de har skrevet, enten det er fra venner, fra et forlag eller i avisenes anmeldelser. Noen er så redde for kritikk at de aldri viser det de skriver til noen, andre kan vise det til venner, men tør ikke å sende det inn til noe forlag.

Ofte finnes denne redselen side om side med perfeksjonisme. De tror at det de sender fra seg må være perfekt. Hvis de så endelig tør å sende fra seg en tekst, enten det er til et forlag eller en venn, tåler de ofte ikke å få noen kritiske tilbakemeldinger. Selv konstruktive forslag til forbedringer blir tatt ille opp.

Jeg tror ikke at jeg er i stand til å kurere verken redselen eller perfeksjonismen, siden jeg aldri har opplevd noen av delene. Derimot tenker jeg at noen kanskje vil synes det hjelper litt å vite at det finnes andre måter å forholde seg til egne tekster og kritikk på. Først må jeg likevel gjøre oppmerksom på at jeg representerer den andre ytterligheten. Les videre

To anmeldelser til; VG og Morgenbladet

Ja, det illustrerer veldig godt bredden i oppmerksomheten jeg får (og fikk med Framandkar).

Cornelius Jakhelln skriver i Morgenbladet 11.06.2010:

«Tarald Stein skriver vakre dikt fra den transseksuelle erfaring. (…) Taral­d Stein makter å sette ord p­å kjønnsskiftet, sorgen, tap­et og håp­et som føl­ger med.»

Arne Hugo Stølan skriver i VG 03.05.2010:

«Stein skriver ydmykt, sårt og inderlig om det smertefulle ved å være født inn i en «feil» kropp. Her er mange gode og sterke dikt om hvordan den ytre verdens – og ikke minst psykiatriens – uforstand overfor dikterjegets livsverden er med og skaper en kronisk usikkerhet i forhold til egen kjønnsidentitet.»

Les videre

Salgstall – statusrapport 5 mnd. etter utgivelsen

Jeg så på TV i dag. Det er ganske sjelden jeg gjør det, så det er forsåvidt en nyhet i seg selv. Etter krimmen kom en reprise av «Sarahs fornemmelse for kultur» som handla om suksess og fiasko. Hun nevnte der at en diktsamling kan være en suksess med 200 solgte eksemplarer, og det beit jeg meg selvsagt merke i.

Etterpå forsøkte jeg å finne ut hvor mye en gjennomsnittlig diktsamling selger, men det var slett ikke lett. Til slutt fant jeg svaret i Torgrim Eggens bok Internett for tvilere:

Jeg har en fetter som er lyriker (hvem har ikke det?), og som påstår at han vet hvem hver eneste av leserne hans er. De er nemlig ikke så mange. En gjennomsnittlig norsk diktsamling selger i rundt 150 eksemplarer. Årsaken til dette, vil den jevne lyriker hevde, er for det første at forlaget ikke løfter en finger for å markedsføre dem, og for det andre at avisene ikke er interessert i å omtale eller publisere lyrikk. Det siste er ihvertfall sant.

Dette ble riktignok skrevet i 1996, men det er liten grunn til å tro at lyrikksalget har tatt seg opp etter årtusenskiftet. Jeg tror at det han skriver om forlagene og avisene fortsatt er sant for de fleste lyrikere. Jeg er definitivt blant de heldige og følte at jeg fikk både markedsføring av forlaget og avisoppslag. Riktignok dreide en del av oppmerksomheten seg mer om meg enn om boka, men det var bevisst fra min side. Les videre