Å få kritikk på teksten sin

Inspirert (framprovosert) av Merete Morken Andersens Skriveboka.

Mange jeg kjenner synes det er skummelt å få kritikk på noe de har skrevet, enten det er fra venner, fra et forlag eller i avisenes anmeldelser. Noen er så redde for kritikk at de aldri viser det de skriver til noen, andre kan vise det til venner, men tør ikke å sende det inn til noe forlag.

Ofte finnes denne redselen side om side med perfeksjonisme. De tror at det de sender fra seg må være perfekt. Hvis de så endelig tør å sende fra seg en tekst, enten det er til et forlag eller en venn, tåler de ofte ikke å få noen kritiske tilbakemeldinger. Selv konstruktive forslag til forbedringer blir tatt ille opp.

Jeg tror ikke at jeg er i stand til å kurere verken redselen eller perfeksjonismen, siden jeg aldri har opplevd noen av delene. Derimot tenker jeg at noen kanskje vil synes det hjelper litt å vite at det finnes andre måter å forholde seg til egne tekster og kritikk på. Først må jeg likevel gjøre oppmerksom på at jeg representerer den andre ytterligheten.

Diverse-stipend – Faglitterære forfattere

Jeg anser det som et hint fra skjebnen. I fjor høst, før diktsamlinga var antatt, søkte jeg på Statens Kunstnerstipend. Jeg søkte på alt jeg overhodet kunne definere meg innenfor, med en smule velvilje. Jeg hadde nesten glemt det, og overhodet ikke regna med at jeg ville få noe som helst. Så da journalisten fra Nordlys i dag kunne opplyse at jeg var tildelt stipend på 8 000 ble jeg rett og slett ganske sjokkert.

At det er innenfor kategorien for faglitterære forfattere tar jeg som et hint fra skjebnen om at det er på tide å satse fullt ut på fagbok-prosjektet mitt. Likevel kan jeg ikke helt forstå hvorfor akkurat jeg skal være så heldig, men det vil vel vise seg etter hvert.