Ytringsfrihet

Det finnes meninger som er så uglesette i vårt samfunn at få tør å stå for dem offentlig. Ideen med ytringsfrihet er ikke det samme som fravær av konsekvenser, men konsekvensene bør etter mitt syn stå i forhold til (språk)handlingen. Og det må gå an å føre en debatt om barnevern, psykisk helse eller narkotikapolitikk uten personangrep.

Hvis man er kritisk til barnevernet blir det tatt for gitt at du er en dårlig forelder og hva enn barnevernet måtte foreta seg er det helt på sin plass.

Snakker man om psykisk helse fra et pasientperspektiv, blir alt du sier tatt med et lastebillass salt. Er man kritisk og har opplevd psykiatrien som overgripere, er det for allmennheten det samme som at man lider av forfølgelsesvannvidd og er psykotisk.

Tar man til orde for en narkotikapolitikk som er realitetsorientert, er man en fare for seg selv og andre. Tillitsverv kan inndras, barnevernet kan kontaktes, politiet kan tipses. Å ville legalisere cannabis blir plutselig det samme som å selge heroin til småunger.

Dette er hersketeknikker som funker. Hva skjedde med nyansene? Hvor ble det av evnen til prinsipiell debatt? Vi går alle i fella med jevne mellomrom og setter likhetstegn mellom sak og person. Hvis alle lovte å forsøke å føre en nyansert, prinsipiell debatt ville samfunnet nå et høyere utviklingsnivå.

Den andre sida av saken er at prinsipielle argumenter ikke blir lytta til. Ikke av media, ikke av befolkninga og sjelden av politikere. Prinsipielle argumenter oppfattes som kjedelige og tørre. Det er de personlige historiene som selger aviser, vinner velgere, selger bøker og overbeviser politikere. Og vi som jobber for å påvirke bruker det for alt det er verdt. Jeg også. Mea culpa. Hvordan havna vi her?