Jeg har lest denne kronikken, som bare er tull, og bestemte meg for å gjøre det skikkelig: Hei PST, jeg vil overvåkes!
Derimot ønsker jeg ikke å bidra til at vennene mine overvåkes. Jeg ønsker ikke å være med på at politiet og samfunnet sløser ressurser på å overvåke uskyldige, mens vanlig kriminalitet nedprioriteres. Det er mulig at jeg ville vært mer positiv til DLD hvis politiet brukte det de allerede har av verktøy til å bekjempe kriminalitet. Dessverre er det altfor tydelig at de har en lang vei å gå.
Jeg kjenner svært få mennesker som er så åpne som jeg. For meg er frihet en konsekvens av åpenhet, men åpenheten skyldes også at jeg allerede har frigjort meg fra de negative konsekvensene av åpenhet. Jeg har ikke lenger så mye å miste. Jeg har ikke daglig omsorg for barn, jeg har ingen jobb, jeg har ingen velpolert fasade.
I motsetning til Kathrine Aspaas har jeg personlig erfaring med å bli overvåka. I 2007 ble det sendt en anonym bekymringsmelding til barnevernet om meg. Den gangen hadde jeg daglig omsorg for barn. Jeg var på nippet til å fullføre utdannelsen min. Fortsatt levde jeg i håp om å få behandling på Rikshospitalet. Jeg hadde altså ganske mye å tape.
«Noen» hadde møtt meg et par ganger. «Noen» hadde lest en avissak om meg og fulgt med på bloggen min. «Noen» syntes ikke at transpersoner burde ha omsorg for barn. Å opplyse om sitt eget navn, mente denne «noen» at var ganske unødvendig. Det er det nærmeste jeg har vært alvorlig paranoia, før jeg overtalte meg selv til å ikke fundere på hvem «noen» kunne være.
I møtene med barnevernet ble det fokusert en god del på bloggen min. De printa ut depressive innlegg fra flere år tilbake og forsøkte å bruke dem som grunnlag for en sak. Det ga meg en real vekker i forhold til hva man deler på nett og hva det kan brukes til. Slett ikke alle som leser det du skriver på nett er vennlig innstilt eller lar tvilen komme deg til gode.
Jeg valgte å fortsette å være åpen på nett, og ellers, og å redusere risikoen. Ikke alt har vært bevisste valg eller avgjørelser jeg har kunnet påvirke. I dag føler jeg meg likevel veldig priviligert som har så lite å tape på å være åpen. De aller fleste har mer enn meg å tape på åpenhet og overvåking. Man kan miste jobb, barn og framtid når sensitiv informasjon kommer på avveie, noe slik informasjon har det med å gjøre stadig vekk.
Samtidig som barnevernet sløste vekk ressurser på meg, dukka en alvorlig barneverssak opp i lokalmedia: En gutt på alder med dattera mi hadde helt åpenbart blitt utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Barnevernet hadde satt i gang mindre tiltak som tydeligvis ikke var nok. Og som vanlig unnskyldte de seg med ressursmangel, slik også politiet gjør. Det gjorde meg veldig vondt å lese om den stakkars gutten, men i tillegg fikk jeg en veldig vond smak i munnen. Jeg kunne ikke la være å tenke at de ressursene som ble brukt på en grunnløs sak mot meg, burde vært brukt på å gi ham et bedre liv.
Jeg tror ikke DLD vil føre til større oppklaringsprosent hos politiet. I stedet vil ressurser bli brukt på uhorvelige mengder informasjon om ikke-kriminelle. Og noe av denne informasjonen vil bli misbrukt eller havne i feil hender. Det er en kalkulert risiko. Den risikoen er for høy.
Dattera mi har nylig fått egen telefon. Hun både ringer og sender meg meldinger. Jeg vil ikke at hun skal overvåkes. Jeg vil at hun skal kunne si og mene akkurat hva hun vil, uten at det skal kunne trekkes fram som del av en sak i framtida. Jeg vil at hun skal kunne gjøre de feila hun kommer til å lære av uten at staten skal blande seg borti det.
Og så er det slik at jeg slett ikke er enig i alle lovene vi har i dette landet. For eksempel mener jeg det er feil å kriminalisere sex-kjøp og narkotika. DLD kan fort føre til at folk kvier seg enda mer for å si hva de mener. I ytterste konsekvens er DLD en trussel mot ytringsfriheten.
Tarald Stein 