Posts Tagged ‘barnevern’

Sykehusene har ikke lenger pasienter og NAV mangler klienter. Som om maktfordelinga mellom hjelperne og de hjelpetrengende blir jevnere med ny språkdrakt… Her om dagen møtte jeg en mann som i likhet med meg hadde sett seg lei av ordet «bruker». «Jeg er HIV-positiv og vil ha meg frabedt å kalles bruker! «Brukermedvirkning» er ikke mye verdt når man får et sånt ord tredd nedover hodet.» (Sitert fritt etter hukommelsen.)

Fasadepynting og usynliggjøring

Det ene problemet med «bruker» er at det gjør forskjellene mellom de svært ulike gruppene utydlige. Ved å bruke ett felles ord for HIV-positive, sosialklienter, arbeidsledige, pensjonister, schizofrene, sexarbeidere, transseksuelle, barnevernsbarn, trafikkskadde, narkomane, diabetikere, deprimerte o.s.v., o.s.v. tilsløres forskjellene. Dersom man har som oppgave å hjelpe en gruppe, må man kjenne til de problemene som er spesifikke for gruppa. Når alt samles under ett vagt begrep, vil det være lett å lage en «løsning» for alle problemer. Vi ser allerede at kreftsyke må fylle ut meldekort som om de var jobbsøkere, så hvorfor ikke gi transseksuelle rullestol og diabetikere samtaleterapi?

En del av bakgrunnen er kanskje også et ønske om å ikke støte den gruppa det gjelder. «Bruker» kan virke som et nøytralt begrep, men resultatet av å sause alle sammen under ett begrep er at man støter samtlige. De aller fleste som innser at de har et problem vil bifalle at man kaller en spade for en spade (selvsagt med unntak av HBRS). Ettersom direkte språkbruk forsvinner i større grad kan man møte tårevåt takknemlighet hvis man bruker et mer konkret og virkelighetsnært språk. Slik burde det ikke være. Det burde være en selvfølge at man møtes som det mennesket man er med sine spesifikke problemer, i stedet for et byråkratisk «bruker».

Ordet «bruker» gir også inntrykk av å dekke over et stygt ord. Det gir inntrykk av at det du er, ikke er vberdig å nevnes, ja, at du ikke kan omtales i dannet selskap uten å pynte på sannheten. Og det gir igjen grobunn for enda mer skam. Man bør skamme seg over å være en bruker. Vel, noen av oss nekter plent å skamme oss!

Makt

Et annet problem med «bruker» er at ordet brukes for å dekke over en kjip virkelighet. Det brukes på samme måte og i samme kontekst som man kunne brukt «maktesløs». Men da ville det blitt ramaskrik selvsagt. Både fordi mange maktesløse kjemper hardt for å ta makta over egne liv, ofte i konflikt med den makta de møter i hjelpeapparatet, og fordi maktmennesker ofte ikke liker at man påpeker at de har makt.

Ordet tilslører den enorme forskjellen i makt mellom «brukerne» og «hjelperne». Det er veldig populært med «brukermedvirkning» nå. Tanken bak er nok ofte god. Man vil hjelpe og har innsett at man trenger mer kunnskap om hva «brukerne» trenger. Problemet er at makta hverken analyseres eller forstyrres. Ofte er det de som har makt som bestemmer hva de maktesløse skal spørres om, og spørsmålene er enten svært vage eller spør om ting som oppleves irrelevant.

Jeg har fylt ut noen spørreskjemaer som «bruker» etter hvert, spesielt i NAV-systemet. De spør om man har fått den hjelpa man kan forvente, om alle regler er fulgt o.s.v. Ikke en eneste gang har jeg fått svare på spørsmål om livskvaliteten påvirkes av fattigdommen, om det er mulig å leve for utbetalingene, om tilbudene oppleves relevante el.l. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Selvsagt er det lettere å korte ned saksbehandlingstid (selv om det også krever noen millioner) enn å se på selve grunnlaget for systemet.

Så har man også de tilfellene der det er stor sannsynlighet for at kritikk vil få negative konsekvenser for den som svarer. Det gjelder enten man foreslår konkrete endringer til sin saksbehandler eller man svarer på undersøkelser som ikke er tilstrekkelig anonyme. Det er ikke uvanlig at foreldre som er avhengige av NAV får beskjed om at de meldes til barnevernet når de påpeker at de ikke kan leve på det eksistensminimumet de får utbetalt.

Mange undersøkelser er forsvarlig anonymisert, men når det gjelder mindre grupper (som f.eks. transpersoner) er anonymitet umulig. Det er nok å fylle ut bosted, kjønn og alder for at behandlerne på Rikshospitalet kan vite hvem du er, og det er gode grunner til å anta at kritikk vil føre til forsinkelse i utredning eller behandlingsnekt. Selv om de negative konsekvensene ellers sjelden er reelle, er frykten for dem et reellt problem. Når man ber om hjelp, enten det er økonomisk eller medisinsk, er man i en utsatt posisjon. Hvordan du behandles kan være et spørsmål om liv eller død. Når du står på kanten av stupet er et puff bak det siste du trenger.

Så nei, jeg vil heller ikke kalles bruker. Klient, pasient, overkjørt, trengende er alle ord som passer bedre. Ja, selv «sinnssyk» og «fattiglem» vil være bedre enn «bruker» så lenge jeg møtes med respekt og empati.

Advertisements

Jeg har lest denne kronikken, som bare er tull, og bestemte meg for å gjøre det skikkelig: Hei PST, jeg vil overvåkes!

Derimot ønsker jeg ikke å bidra til at vennene mine overvåkes. Jeg ønsker ikke å være med på at politiet og samfunnet sløser ressurser på å overvåke uskyldige, mens vanlig kriminalitet nedprioriteres. Det er mulig at jeg ville vært mer positiv til DLD hvis politiet brukte det de allerede har av verktøy til å bekjempe kriminalitet. Dessverre er det altfor tydelig at de har en lang vei å gå. (mer…)

Jeg får av og til henvendelser som er direkte hjerteskjærende. Her på bloggen har jeg klaga en del over å bli nekta behandling på Rikshospitalet og hvordan de oppførte seg mot meg. Det er ingenting i forhold til mange av historiene jeg får høre, men de fleste har ikke ressurser til å klage i offentligheten. De fleste har nok med å overleve fra dag til dag. Her vil jeg dele en sammenfatning av de problemene jeg får høre om, med forbehold om at historier alltid har flere sider. De sidene jeg blir presentert er likevel de som vanligvis blir fortiet. (mer…)

Det finnes meninger som er så uglesette i vårt samfunn at få tør å stå for dem offentlig. Ideen med ytringsfrihet er ikke det samme som fravær av konsekvenser, men konsekvensene bør etter mitt syn stå i forhold til (språk)handlingen. Og det må gå an å føre en debatt om barnevern, psykisk helse eller narkotikapolitikk uten personangrep. (mer…)

Barnevern=Foreldrekontroll?

Posted: fredag 4 februar, 2011 by Tarald in Politikk
Tags: , ,

Jeg stusser over flere ting i Sunnørspostens artikkel om at det er vanskeligere å være foreldre nå enn før. Det er uansett bra at det tas opp. Det hadde vært fint med en konstruktiv debatt om hvilke krav vi skal sette til foreldre. Resultatet av en slik debatt kan bli at barnevernet får klarere retningslinjer og ikke kan styres av enkeltpersoners personlige moral.

Bør det for eksempel være forbudt for deprimerte mennesker å ha omsorg for barn? Må mødre være kvinner, fedre være menn og alle andre ute av barns liv? Hva mener du diskvalifiserer en forelder?

De seinere åra har vi sett kampanjer som oppfordrer flere til å sende bekymringsmeldinger til barnevernet, og antall bekymringsmeldinger har økt. Er dette en god ting, så lenge vi ikke har noen felles oppfatning av hva en god forelder er? Er barnevernet blitt en instans som straffer foreldre for å være annerledes, i stedet for å fokusere på barnets beste?

Det har nå gått to og et halvt år siden jeg ble meldt til barnevernet , og ett og et halvt siden saken ble avslutta. Siden januar har faren hatt den daglige omsorgen. Jeg føler meg derfor ikke lenger like sårbar og tror tida er moden for å fortelle åpent om mine erfaringer. Jeg vil også prøve å sette mine erfaringer inn i en større sammenheng.

Hver dag tar jeg trikken til og fra jobb. Der henger en plakat for Redd Barnas «Vennligst forstyrr»-kampanje. Den provoserer meg. Ikke fordi jeg ikke tror det finnes barn som har det bedre andre steder enn hos sine foreldre. Barn er både foreldrene og samfunnets ansvar. Kampanjen provoserer meg fordi jeg vet litt om det å være den som blir forstyrra. (mer…)

Nedenfor følger bekymringsmeldingen som barnevernet mottok om meg i fjor i sin helhet:

Xxxx Lenore XXXXXXXX XXXXX bor i Tromsø og er snart tre år. Hun bor med sin mor som er i ferd med å gjennomgå en kjønnsskifte operasjon [sic!].

Etter et oppslag om denne operasjonen i VG ble vi oppmerksom på morens hjemmeside girlfag.weblogg.no hvor jeg har kikket innom i ny og ne.

Der blir hennes mentale helse diskutert og skildret. Det er urovekkende å lese mye av det som står der.

Det har stått noe om at hun er i kontakt med helsepersonell i Oslo (i forbindelse med utredningen av kjønnsoperasjonen) – og at de snakker om barnets situasjon. Jeg erlikevel [sic] ikke trygg på at barnets daglige behov blir tilstrekkelig ivaretatt.

Dessuten beskriver moren sine depressjoner, og stadige humørsvingninger kommer til uttrykk på hjemmesiden.

Dette kan umulig være et godt oppvekstvilkår for et barn.

Årsaken til denne bekymringsmeldingen til barnevernet er i hovedsak at jeg er urolig for om barnet har det godt midt i denne prosessen som moren går gjennom.

Jeg har møtt moren ved et par anledninger og da er det som mann hun både er kledd og presenterer seg. Navnet er da Tarald Stein. Han har et veldig sterkt fokus på seg selv og det nye livet som mann. Jeg opplever at morsrollen kommer i bakgrunnen av denne prosessen.

Anmoder at dere ser på saken og forsøker å finne en bedre løsning for ungen.

Hilsen «Bekymret»

Jeg merker at jeg fortsatt blir provosert. Hva hadde jeg gjort denne personen? Hadde det vært bedre om jeg blottstilte dattera mi på bloggen (dere kan se innleggene det er snakk om på den gamle bloggen)? Blir alle deprimerte foreldre meldt til barnevernet? Burde de det?

De første dagene visste jeg ikke hva det dreide seg om. Jeg fikk brev en fredag om at det var kommet en anonym bekymringsmelding på meg. Flaks at dattera mi var hos sin far! Jeg lå mesteparten av helga i fosterstilling i senga og grein og skalv, mens alle mulige forklaringer for gjennom hodet ustoppelig. Det er det verste jeg har vært med på.

En gang i løpet av helga ringte jeg eksen min og ba ham overta ansvaret for dattera vår sporenstreks og spurte om han kunne være så snill å følge meg på møtet med barnevernet.

Etter hvert anstrengte jeg meg for å ikke spekulere på hvem som hadde sendt meldinga. Jeg hadde uansett ingen mulighet til å finne det ut, og merka paranoiaen som en skygge i bakgrunnen, klar til å kaste seg over meg i et ubevokta øyeblikk. Jeg aner fortsatt ikke hvem som ønska å knekke meg når jeg endelig begynte å kjenne fast grunn under føttene.

Jeg tror jeg lo da jeg leste brevet første gang. «Dette kan de da ikke ta seriøst», tenkte jeg. Men, joda. Jeg burde vel fått en anelse om hvor landet lå da de viste åpenbar overraskelse over at jeg hadde tatt med meg eksen. Alenemødre pleier nok ikke det når de klages inn for barnevernet. Han oppførte seg eksemplarisk og sa alt jeg hadde lyst til å si, men ikke turde.

Man kan ikke utrydde transofobe mennesker. Det finnes ingen vaksine mot dumhet eller ondskap. Derfor er det ikke brevskriveren jeg er mest forbanna på, men barnevernet. Burde alle deprimerte foreldre meldes til barnevernet? Og skal det virkelig være bedre å ikke søke hjelp for sine mentale problemer? Ville de tatt det alvorlig dersom noen meldte folk til barevernet fordi de hadde en annen hudfarge enn hvit?

Hendelsen fikk meg til å bli mindre privat på bloggen, men samtidig viste den med all mulig tydelighet at vi har et stykke igjen på flere områder i dette samfunnet, bl.a. når det gjelder transfobi og mentale lidelser. Anonyme meldinger som åpenbart er basert på fordommer bør ikke tas alvorlig. Det irriterer meg at jeg ikke tør å legge dette innlegget ut uten passord, men jeg tør ikke annet.

Saken ble endelig avslutta i mai i år, over ett år for seint.

Tidligere relaterte innlegg:

Ingen grunn til bekymring

Bloggen – en del av samfunnet (en smule bitter)

Gammelt blogginnlegg om dattera mi

Om GID og depresjon

Barn på GID-klinikken

Følgende mennesker fortjener en stor takk for støtten de ga meg i den vanskelige situasjonen:

Johanne
Thomas
Ingebjørg
Mamma
Fastlegen
Psykologen