Under poesislammen på Lillehammer skjedde det igjen. Jeg ble introdusert med pronomenet «hun». Og som vanlig spøkte jeg det bort og fikk etterpå unnskyldninger og ros for hvordan jeg takla det. Det skulle bare mangle; det er tross alt ikke første gang og dessuten noe av det jeg ligger våken og pønsker ut hvordan jeg skal takle. For man vil jo ikke oppfattes som hårsår og lettstøtt. Og for å presisere; «hun» og «hin» er begge feil pronomen. Mennesker med et mannlig kjønnsuttrykk og mannlig kjønnsidentitet omtaler man som «han».
Samtidig føler jeg for å understreke at det faktisk spiller en rolle hvilket pronomen du bruker om meg. Et barn sa til meg at noen voksne mente det ikke var så viktig hvilket pronomen man brukte om meg. Og da bestemte jeg meg selvsagt for å bruke feil pronomen om dem. Ettersom det var de som mente det ikke var viktig. Jeg, derimot, synes faktisk det er viktig. Spesielt overfor andre mennesker fordi det er et signal om respekt. Og da ville det være ganske rart å ikke kreve den samme respekten tilbake.
At jeg har blitt tråkka på med det lille ordet før, rettferdiggjør ikke at du gjør det samme. Immanuel har skrevet om språklig feilkjønning i anledning Caster Semenya.
De fleste jeg omgår bruker feil pron0men bare unntaksvis og er flinke til å be om unnskyldning. Men likevel fungerer det hver eneste gang som et ballespark. Selv om jeg er for høflig til å forklare det for deg der og da med tilskuere, er det likevel sant. Det er en sånn ting som gir transpersoner sosial fobi.
Tarald Stein 
På finsk har de faktisk ikke «han» og «hun». Ofte tenker jeg at det hadde vært enklere å ha det sånn – ett ord uansett kjønn. Da kunne man heller ikke komme i skade for å bruke feil pronomen ved et uhell.
Fy fader så plagsomt.
Jeg opplevde det der hele tia på Buatreffet, men der visste de jo ikke egentlig hvilket kjønn jeg var. Det var visst mange som hadde spurt om det. Stine [venn] fortalte meg at noen hadde sagt «hvem er han?» andre hadde sagt «er det jente eller gutt» og ei trodde jeg var en MTF. Det var utrolig lettende, da jeg forklarte dette for menneskene, at de faktisk ikke feilkjønna meg så innmari mye, men når folk insisterer med «ja men du har jo kvinnlige skuldre man ser jo det, så da er du jo jente foreløpig,» så gjør det jævlig vondt, og de mener egentlgi ikke noe vondt med det, så hadde de visst hvordan det kjentes ut, så hadde de ikke gjort det. Dessverre går det ikke an å forklare slike ting for alle.
du skriver at du har et barn. Hvor er barnet i hele denne kønnsskifteprosessen? Får også barn til foreldre som skifter køn psykologbevillinger?
Min datter bor hos sin far, som mener hun ikke trenger psykolog. Jeg tenker på psykolog som en sikkerhetsforanstaltning i tilfelle man får problemer. Min datter har visst at jeg er mann så lenge hun kan huske og virker i følge alle fagfolk som om hun takler det fint. En del tror også at min spesielle situasjon kan være delårsak til at hun er mer reflektert og viser mer avansert empati enn sine jevnaldrende.
På Rikshospitalets GID-klinikk har de en barnepsykiater i deltidsstilling, Trond Diseth. Han kjemper for fortsatt kjønnslemlestelse av intersex-barn og ansees som ekspert på området. Min datter har hatt en konsultasjon med ham, hvorpå han konkluderte med at hun var en helt normal jente. Dersom jeg hadde fått behandling der, kunne jeg bedt om at min datter ble fulgt opp av Diseth. Men ettersom det å ha barn var en del av avslagsgrunnlaget ble det ikke aktuelt. Jeg fikk beskjed om at jeg burde oppfatte fødselen som en voldtekt av meg selv for å få behandling, noe jeg nektet fordi jeg mente det ville være skadelig for mitt forhold til mitt barn.