Feilkjønning

Under poesislammen på Lillehammer skjedde det igjen. Jeg ble introdusert med pronomenet «hun». Og som vanlig spøkte jeg det bort og fikk etterpå unnskyldninger og ros for hvordan jeg takla det. Det skulle bare mangle; det er tross alt ikke første gang og dessuten noe av det jeg ligger våken og pønsker ut hvordan jeg skal takle. For man vil jo ikke oppfattes som hårsår og lettstøtt. Og for å presisere; «hun» og «hin» er begge feil pronomen. Mennesker med et mannlig kjønnsuttrykk og mannlig kjønnsidentitet omtaler man som «han».

Trans-etikette for media

I de aller fleste tilfellene er dette så enkelt som å spørre intervjuobjektet om hvilket pronomen de foretrekker, hvilket navn de bruker og hvordan de definerer seg selv.

Her har jeg satt opp en veiledning for de tilfellene der det ikke er mulig:

Å være transvestitt er ingen legning eller seksuell orientering. Derimot handler det om å ønske eller ha behov for et annet kjønnsuttrykk (klær, frisyre, kroppsspråk o.s.v.) enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. Det vanligste er at en heterofil mann ifører seg dameklær.

Å være transseksuell (av diagnosen transseksualisme, også kjent som gender identity disorder eller kjønnsidentitetsforstyrrelse) har også veldig lite med seksualitet å gjøre. Derimot betyr det å ha en annen kjønnsidentitet enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. En del mennesker i denne kategorien trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er veldig vanskelig å få i Norge, noe jeg har skrevet ganske mye om her på bloggen.

Mellom disse to gruppene finnes en mengde andre kjønnsvariasjoner. Jeg bruker derfor begrepet transpersoner som et samlebegrep i offentlig/politisk sammenheng.

Generelt gjelder regelen om at personer iført sminke, såkalte «kvinneklær», feminine smykker o.s.v. skal omtales med pronomenet «hun». I mange sammenhenger vil en slik person omtales om transkvinne eller mtf (=male to female).

På samme måte skal personer med et mannlig kjønnsuttrykk omtales med mannlig pronomen. Bruk det navnet som personen presenterer seg med. Det kan gi en pekepinn om hva som er riktig pronomen.

Når det gjelder transpersoner som er foreldre kan det virke forvirrende på mange at noen kan ha en mor som er mann eller en far som er kvinne. Årsaken til at en del transpersoner ikke ønsker å skifte foreldre-benevnelse er som oftest et ønske om å redusere tapsfølelsen hos barnet eller barna. Dette bør media respektere.

Til slutt: Det er lov å bruke hodet og sunt vett. Vær gjerne kritisk til enkelte transpersoner som prøver å definere andre transpersoner med nedsettende ordvalg.

P.S. Kom gjerne med forslag til hva som bør med i denne oversikten!

Grunner til å være deprimert denne uka

Det er to saker som har engasjert meg den siste uka, delvis mot min vilje. Den ene er saken om Steven og Tiwonge i Malawi som arrangerte en forlovelsesseremoni og ble arrestert for homofili. Denne uka ble de idømt 14 års fengsel.

Etter dommen har saken nådd norske medier. Hele veien omtales de som et homofilt par. Det gjelder ikke bare norske medier – selv underskriftskampanjene som protesterer mot dommen omtaler dem som homofile menn. Ingen i Norge vet jo at Tiwonge er et kvinnenavn. Tiwonge er nemlig transkvinne. Å omtale henne som mann og med mannlig pronomen blir derfor enda et overgrep. Kanskje virker det ikke så alvorlig i forhold til en fengselsstraff på 14 år. Jeg tror likevel det nettopp kan være dråpen som får begeret til å flyte over. Når selv dem som utgir seg for å støtte deg ignorerer hvem du er, vil det være lett å miste siste rest av håp om rettferdighet.

Samtidig setter Carl I. Hagen i gang en svertekampanje mot sin datters eks, Lise Lindalen. Lise er i likhet med Tiwonge transkvinne. Og jeg som trodde at vi endelig begynte å få en viss klarhet i begrepene får lyst til å legge meg ned og gråte. Lise omtales som «han», å være transperson er en legning og sammenlignes med å reise over det amerikanske kontinent på motorsykkel. Det påstås på den ene siden at Lise burde fortalt sin kone at hun var kvinne (noe hun ikke en gang ville innømme for seg selv) med det samme de møttes , og på den andre siden at hun burde fortsette å leve som mann til barna var voksne. Som om det var et reelt valg.

Svært mange transpersoner forsøker i det lengste å leve opp til omgivelsenes forventninger om hvilket kjønn vi skal uttrykke. For mange blir det på et tidspunkt så umulig at vi har valget mellom å ta livet av oss eller la hvem vi er vises utenpå. Jeg vil påstå at barn har bedre av en levende far i dameklær eller en levende mor med skjegg og slips, enn av å oppleve at hin tar livet av seg. Det mange ikke forstår er at dette i svært mange tilfeller er de reelle alternativene. Og jeg prøver å ikke lytte til dem som mener at transforeldre bør ta livet av seg av hensyn til sine barn.

Anmeldelser så langt – en oppsummering

Da Framandkar kom ut, skrev jeg omtaler av hver enkelt anmeldelse. Det hadde jeg planer om nå også, men det har ikke blitt gjort. Derfor lager jeg en oppsummering.

Under en måned etter utgivelse har boka blitt anmeldt i Bergens Tidende, Klassekampen, Adresseavisen og Nordlys. Ingen av anmeldelsene ligger på nett. Her følger utdrag:

Hadle Oftedal Andersen skriver om Frikar i Klassekampen 10.04.2010:

Tarald Stein opnar dører, men er først og fremst eit stort poetisk talent
Nokre er så heldige at det ikkje kjem ei einaste formulering ut av dei som ikkje er boren oppe av ein tydeleg, og samstundes naturleg diksjon. Tarald Stein er ein slik forfattar. Alle dikta sit, rett og slett. Kvart einaste eitt av dei 61 korte dikta i «Frikar» er som eit lite smykke av presist handverk og kontrollert utbygging av det poetiske resonnementet.

Jeg rødmer og bukker.

Sindre Ekrheim skriver om Frikar i Bergens Tidende 29.03.2010:

Kjønnsskifte som språkleg og poetisk ressurs
I «Framandkar» (2008) tematiserte Tarald Stein det transseksuelle tilveret. Hans andre diktbok, «Frikar», er eit framhald av den kjønnsvekslande skrifta. Dette er ein type kroppsmodernisme som fokuserer på kroppserfaringa og erkjenninga, men først av alt problematiserer dikta kjønnskroppen. (…) Det krysseksuelle feltet synest å levere eit rikt stoff. Det er krevjande å meddele fordi språkstrukturane våre, grammatikken, er låst i kjønna kategoriar. Dikta eig tydeleg kvaliteten til ei poetisk undersøking, her er ei varsam språkleg forming.

Interessant å se at boka kan leses på flere måter, og gi stort utbytte uansett.

Linda Kaspersen skriver om Frikar i Nordlys 13.04.2010:

Med Framandkar og Frikar har Stein lagt anslaget til det som har potensial til å bli et spennende forfatterskap, både lyrisk og litteraturhistorisk.
Stein gir stemme og rydder rom for erfaringer som faller utenfor den binære mann/kvinne-tekningen. Kombinasjonen av Steins erfaringer, hins evne til å identifisere ørsmå bevegelser både i og utenfor seg selv, og hins poetiske erfaringshorisont, gjør Stein til en forfatter som er med på å utvide og vri vår måte å tenke kjønn og identitet på – både i og utenfor litteraturen.

Nå foretrekker jeg å omtales med pronomenet «han», men ofrer det gjerne for god omtale av boka og større utbredelse av pronomenet «hin».

Fartein Horgar skriver om Frikar i Adressaevisen 12.04.2010:

Kjærlighetsdiktet som følger er også et av de vakreste erotiske diktene skrevet etter 1970 her til lands, uansett seksuell orientering: «Dette er det vakraste: / Vi opphevar kvarandre / Dei ukjønna kroppane våre / inni kvarandre sine kjønn // Vi flyt saman / kvinnemann / mannekvinne / fyller ut kvarandre / sine holer / tettar sprekkane / med kyss.

Da kan jeg leve med at resten av anmeldelsen er rimelig negativ. Det er jo foreløpig den eneste som ikke lovpriser boka.

Bastard! En sannferdig roman om kjønnsskifte i Norge

er skrevet av Bernt Eggen om Eddie Espelid, den første FTM som fikk testosteron i Norge. Den kom ut på Aschehoug i 1979. Som jeg skrev i går, ble jeg tipsa om den, endelig, og fant den på UB. I dag ble jeg ferdig med å lese den.

Jeg mener fortsatt at den er et viktig historisk dokument, men den svarte nok ikke helt til forventningene. Den er først og fremst en skildring av en vanskelig oppvekst på 1940- og -50-tallet. Det er først helt på slutten at hovedpersonen faktisk får utredning og behandling.

Baksideteksten:

Historien om Eddie Espelids liv er en sannferdig beretning om kjønnsskifte – det første skifte fra kvinne til mann i Norge. Hovedpersonen i denne dokumentarromanen er født i 1940 og fikk en vanskelig oppvekst, dels fordi det var problemer i hjemmet, dels fordi hun selv sterkt mislikte å være jente. Hun ble tvangssendt til en institusjon, men fikk ingen hjelp for sin interseksualitet før i 18-års alderen. Fra 1961 fikk hun hormoninjeksjoner, og det ble foretatt operative inngrep. Etter disse behandlingene er hun blitt til mannen Eddie, og han lever nå i ekteskap.
Mange rystende opplevelser og mye uforstand og intoleranse har møtt hovedpersonen underveis, og boka om Eddie er blitt et til dels skremmende sosialpolitisk dokument om forhold man ikke skulle tro eksisterte i Norge i vår tid. Bernt Eggen har ført Eddies beretning i pennen, og hans framstilling er lettlest og rik på miljøskildring.

Jeg hadde nok forventa at den medisinske delen; kampen for behandling og for å bli trodd av de som hadde (og har) makta ville være lagt mer vekt på, i og med at den skal handle om et «kjønnsskifte». I tillegg opplevde jeg nok sider ved romanen som litt lite respektfull (spesielt det å omtale Eddie som «hun» helt til nest siste kapittel), men det må nok settes på kontoen for tida den er skrevet i. Uansett gjør det meg veldig takknemlig over at jeg er i stand til å formulere min egen historie skriftlig. Boka framstiller ham i alle fall ikke som gal eller spesielt rar.

Jeg skulle gjerne visst litt om hvilke reaksjoner boka og Eddie møtte i etterkant, samt om utredninga og det medisinske på den tida. Jeg håper tross alt at noe har gått framover, selv om jeg har mine tvil.

Google er en fin ting, og selv om jeg ikke fant noen henvisning til Eddie Espelid, var ikke forfatteren vanskelig å finne. Så nå har jeg sendt ham en mail.