Posts Tagged ‘respekt’

Sykehusene har ikke lenger pasienter og NAV mangler klienter. Som om maktfordelinga mellom hjelperne og de hjelpetrengende blir jevnere med ny språkdrakt… Her om dagen møtte jeg en mann som i likhet med meg hadde sett seg lei av ordet «bruker». «Jeg er HIV-positiv og vil ha meg frabedt å kalles bruker! «Brukermedvirkning» er ikke mye verdt når man får et sånt ord tredd nedover hodet.» (Sitert fritt etter hukommelsen.)

Fasadepynting og usynliggjøring

Det ene problemet med «bruker» er at det gjør forskjellene mellom de svært ulike gruppene utydlige. Ved å bruke ett felles ord for HIV-positive, sosialklienter, arbeidsledige, pensjonister, schizofrene, sexarbeidere, transseksuelle, barnevernsbarn, trafikkskadde, narkomane, diabetikere, deprimerte o.s.v., o.s.v. tilsløres forskjellene. Dersom man har som oppgave å hjelpe en gruppe, må man kjenne til de problemene som er spesifikke for gruppa. Når alt samles under ett vagt begrep, vil det være lett å lage en «løsning» for alle problemer. Vi ser allerede at kreftsyke må fylle ut meldekort som om de var jobbsøkere, så hvorfor ikke gi transseksuelle rullestol og diabetikere samtaleterapi?

En del av bakgrunnen er kanskje også et ønske om å ikke støte den gruppa det gjelder. «Bruker» kan virke som et nøytralt begrep, men resultatet av å sause alle sammen under ett begrep er at man støter samtlige. De aller fleste som innser at de har et problem vil bifalle at man kaller en spade for en spade (selvsagt med unntak av HBRS). Ettersom direkte språkbruk forsvinner i større grad kan man møte tårevåt takknemlighet hvis man bruker et mer konkret og virkelighetsnært språk. Slik burde det ikke være. Det burde være en selvfølge at man møtes som det mennesket man er med sine spesifikke problemer, i stedet for et byråkratisk «bruker».

Ordet «bruker» gir også inntrykk av å dekke over et stygt ord. Det gir inntrykk av at det du er, ikke er vberdig å nevnes, ja, at du ikke kan omtales i dannet selskap uten å pynte på sannheten. Og det gir igjen grobunn for enda mer skam. Man bør skamme seg over å være en bruker. Vel, noen av oss nekter plent å skamme oss!

Makt

Et annet problem med «bruker» er at ordet brukes for å dekke over en kjip virkelighet. Det brukes på samme måte og i samme kontekst som man kunne brukt «maktesløs». Men da ville det blitt ramaskrik selvsagt. Både fordi mange maktesløse kjemper hardt for å ta makta over egne liv, ofte i konflikt med den makta de møter i hjelpeapparatet, og fordi maktmennesker ofte ikke liker at man påpeker at de har makt.

Ordet tilslører den enorme forskjellen i makt mellom «brukerne» og «hjelperne». Det er veldig populært med «brukermedvirkning» nå. Tanken bak er nok ofte god. Man vil hjelpe og har innsett at man trenger mer kunnskap om hva «brukerne» trenger. Problemet er at makta hverken analyseres eller forstyrres. Ofte er det de som har makt som bestemmer hva de maktesløse skal spørres om, og spørsmålene er enten svært vage eller spør om ting som oppleves irrelevant.

Jeg har fylt ut noen spørreskjemaer som «bruker» etter hvert, spesielt i NAV-systemet. De spør om man har fått den hjelpa man kan forvente, om alle regler er fulgt o.s.v. Ikke en eneste gang har jeg fått svare på spørsmål om livskvaliteten påvirkes av fattigdommen, om det er mulig å leve for utbetalingene, om tilbudene oppleves relevante el.l. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Selvsagt er det lettere å korte ned saksbehandlingstid (selv om det også krever noen millioner) enn å se på selve grunnlaget for systemet.

Så har man også de tilfellene der det er stor sannsynlighet for at kritikk vil få negative konsekvenser for den som svarer. Det gjelder enten man foreslår konkrete endringer til sin saksbehandler eller man svarer på undersøkelser som ikke er tilstrekkelig anonyme. Det er ikke uvanlig at foreldre som er avhengige av NAV får beskjed om at de meldes til barnevernet når de påpeker at de ikke kan leve på det eksistensminimumet de får utbetalt.

Mange undersøkelser er forsvarlig anonymisert, men når det gjelder mindre grupper (som f.eks. transpersoner) er anonymitet umulig. Det er nok å fylle ut bosted, kjønn og alder for at behandlerne på Rikshospitalet kan vite hvem du er, og det er gode grunner til å anta at kritikk vil føre til forsinkelse i utredning eller behandlingsnekt. Selv om de negative konsekvensene ellers sjelden er reelle, er frykten for dem et reellt problem. Når man ber om hjelp, enten det er økonomisk eller medisinsk, er man i en utsatt posisjon. Hvordan du behandles kan være et spørsmål om liv eller død. Når du står på kanten av stupet er et puff bak det siste du trenger.

Så nei, jeg vil heller ikke kalles bruker. Klient, pasient, overkjørt, trengende er alle ord som passer bedre. Ja, selv «sinnssyk» og «fattiglem» vil være bedre enn «bruker» så lenge jeg møtes med respekt og empati.

Advertisements

Åpenhet og komplikasjoner

Posted: onsdag 19 september, 2012 by Tarald in frigjøring, Politikk, Trans
Tags: , , , , ,

Jeg har valgt å være 100% (og vel så det) åpen om at jeg er trans. Hovedårsaken er at jeg ville hatt store problemer med å skille mellom hvem som visste og hvem som ikke visste. Det ville blitt for komplisert å leve skjult. For meg er åpenheten så naturlig at jeg ofte glemmer at andre kan ha gode grunner til å leve skjult.

Nå har jeg gjort det igjen. På Facebook. I en kommentar til et bilde dukka det opp et transord. Sånt har skjedd før, og jeg er rimelig sikker på at det vil skje igjen. Dessverre. Jeg har valgt å gjøre mitt liv enklere, og har heller ingen gode grunner for å komplisere det ved å leve skjult. Men jeg kan ikke velge å gjøre andres liv «enklere» på min måte.

Egentlig kan det sammenlignes med ikke-transfolks forhold til transfolk: Vi kompliserer dette med kjønn. Noen kompliserer det lite, d.v.s. identifiserer oss som kvinner eller menn, mens andre lager større komplikasjoner ved å insistere på flere enn to kjønn, eller ingen i det hele tatt.

Jeg velger ofte å leve som om verden var perfekt fordi alternativet er deprimerende og angsskapende. Da må jeg også respektere at andre lever tettere på virkeligheten enn det jeg gjør.

Uansett må vi godta at andre er ulike oss og innretter liva sine på måter som gjør det bittelitt komplisert for oss. At vi tenker oss om en ekstra gang før vi kommenterer på facebook eller forteller noe til felles kjente, burde være selvsagt. Og ellers får vi be om unnskyldning så godt vi kan og jobbe for at virkeligheten en dag blir i stand til å takle 100% åpenhet.

Jeg prøver å godta folk som de er, og synes at jeg klarer det relativt bra. Det er mye lettere nå når jeg i større grad aksepterer meg selv. Det hjelper også at jeg stort sett omgås med folk som aksepterer seg selv og også prøver å godta andre som de er. Aksept flyter lettest når det går begge veier. (mer…)

Matt Kailey har et glimrende innlegg (som vanlig) om forskjellen mellom disse tre konseptene. Bakgrunnen er et spørsmål om hvor langt man skal gå for å prøve å få folk til å forstå hva transseksualisme innebærer og hvorfor behandling (for noen) er nødvendig.

Når jeg får sånne spørsmål forklarer jeg ofte at jeg ikke forstår at noen ønsker å være kvinner, uansett opprinnelig fysisk kjønn. Jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen. Det at jeg ikke forstår det, betyr ikke at jeg ikke aksepterer det. Selvsagt skal folk få identifisere seg som kvinner selv om jeg ikke skjønner greia. (mer…)

Jeg sensurerer kommentarene til bloggen min. Det er sjelden jeg må gjøre det. De fleste tilfellene av sensur rammer kommentarer som er uenige og fokuserer på meg som person uten å vise den respekten som jeg mener man skal vise sine medmennesker. Dette er min blogg. Jeg stiller meg lagelig til for hugg, men disse huggene må skje andre steder enn her.

Jeg leser jo de kommentarene jeg sensurerer. Og av og til er det mer enn nok til at jeg blir såret. Mange av leserne på bloggen er transfolk. Jeg ønsker at dette skal være et sted hvor de kan føle seg trygge. (mer…)

I Klassekampen skrives det om hvordan ordet «kulturelite» brukes for å kneble sunn kulturdebatt. Dette er noe som har irritert meg ganske lenge. Så når Susanne Christensen foreslår på twitter å ta ordet tilbake på samme måte som homser har tatt «homse» tilbake, tar jeg utfordringa.

Jeg kommer herved, som den første i Norge, ut av skapet som del av kultureliten.

Nå føler jeg meg ikke egentlig som en del av noe som helst, men det er mulig at nettopp ekstrem individualisme er del av det å tilhøre kultureliten. Det sies også at kultureliten har makt, og jeg håper at noen tar utfordringa og viser meg hvordan jeg har makt.

(mer…)

Feilkjønning

Posted: fredag 11 juni, 2010 by Tarald in Trans
Tags: , , , , , , ,

Under poesislammen på Lillehammer skjedde det igjen. Jeg ble introdusert med pronomenet «hun». Og som vanlig spøkte jeg det bort og fikk etterpå unnskyldninger og ros for hvordan jeg takla det. Det skulle bare mangle; det er tross alt ikke første gang og dessuten noe av det jeg ligger våken og pønsker ut hvordan jeg skal takle. For man vil jo ikke oppfattes som hårsår og lettstøtt. Og for å presisere; «hun» og «hin» er begge feil pronomen. Mennesker med et mannlig kjønnsuttrykk og mannlig kjønnsidentitet omtaler man som «han».

(mer…)