Er du en bruker?

Sykehusene har ikke lenger pasienter og NAV mangler klienter. Som om maktfordelinga mellom hjelperne og de hjelpetrengende blir jevnere med ny språkdrakt… Her om dagen møtte jeg en mann som i likhet med meg hadde sett seg lei av ordet «bruker». «Jeg er HIV-positiv og vil ha meg frabedt å kalles bruker! «Brukermedvirkning» er ikke mye verdt når man får et sånt ord tredd nedover hodet.» (Sitert fritt etter hukommelsen.)

Fasadepynting og usynliggjøring

Det ene problemet med «bruker» er at det gjør forskjellene mellom de svært ulike gruppene utydlige. Ved å bruke ett felles ord for HIV-positive, sosialklienter, arbeidsledige, pensjonister, schizofrene, sexarbeidere, transseksuelle, barnevernsbarn, trafikkskadde, narkomane, diabetikere, deprimerte o.s.v., o.s.v. tilsløres forskjellene. Dersom man har som oppgave å hjelpe en gruppe, må man kjenne til de problemene som er spesifikke for gruppa. Når alt samles under ett vagt begrep, vil det være lett å lage en «løsning» for alle problemer. Vi ser allerede at kreftsyke må fylle ut meldekort som om de var jobbsøkere, så hvorfor ikke gi transseksuelle rullestol og diabetikere samtaleterapi?

En del av bakgrunnen er kanskje også et ønske om å ikke støte den gruppa det gjelder. «Bruker» kan virke som et nøytralt begrep, men resultatet av å sause alle sammen under ett begrep er at man støter samtlige. De aller fleste som innser at de har et problem vil bifalle at man kaller en spade for en spade (selvsagt med unntak av HBRS). Ettersom direkte språkbruk forsvinner i større grad kan man møte tårevåt takknemlighet hvis man bruker et mer konkret og virkelighetsnært språk. Slik burde det ikke være. Det burde være en selvfølge at man møtes som det mennesket man er med sine spesifikke problemer, i stedet for et byråkratisk «bruker».

Ordet «bruker» gir også inntrykk av å dekke over et stygt ord. Det gir inntrykk av at det du er, ikke er vberdig å nevnes, ja, at du ikke kan omtales i dannet selskap uten å pynte på sannheten. Og det gir igjen grobunn for enda mer skam. Man bør skamme seg over å være en bruker. Vel, noen av oss nekter plent å skamme oss!

Makt

Et annet problem med «bruker» er at ordet brukes for å dekke over en kjip virkelighet. Det brukes på samme måte og i samme kontekst som man kunne brukt «maktesløs». Men da ville det blitt ramaskrik selvsagt. Både fordi mange maktesløse kjemper hardt for å ta makta over egne liv, ofte i konflikt med den makta de møter i hjelpeapparatet, og fordi maktmennesker ofte ikke liker at man påpeker at de har makt.

Ordet tilslører den enorme forskjellen i makt mellom «brukerne» og «hjelperne». Det er veldig populært med «brukermedvirkning» nå. Tanken bak er nok ofte god. Man vil hjelpe og har innsett at man trenger mer kunnskap om hva «brukerne» trenger. Problemet er at makta hverken analyseres eller forstyrres. Ofte er det de som har makt som bestemmer hva de maktesløse skal spørres om, og spørsmålene er enten svært vage eller spør om ting som oppleves irrelevant.

Jeg har fylt ut noen spørreskjemaer som «bruker» etter hvert, spesielt i NAV-systemet. De spør om man har fått den hjelpa man kan forvente, om alle regler er fulgt o.s.v. Ikke en eneste gang har jeg fått svare på spørsmål om livskvaliteten påvirkes av fattigdommen, om det er mulig å leve for utbetalingene, om tilbudene oppleves relevante el.l. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Selvsagt er det lettere å korte ned saksbehandlingstid (selv om det også krever noen millioner) enn å se på selve grunnlaget for systemet.

Så har man også de tilfellene der det er stor sannsynlighet for at kritikk vil få negative konsekvenser for den som svarer. Det gjelder enten man foreslår konkrete endringer til sin saksbehandler eller man svarer på undersøkelser som ikke er tilstrekkelig anonyme. Det er ikke uvanlig at foreldre som er avhengige av NAV får beskjed om at de meldes til barnevernet når de påpeker at de ikke kan leve på det eksistensminimumet de får utbetalt.

Mange undersøkelser er forsvarlig anonymisert, men når det gjelder mindre grupper (som f.eks. transpersoner) er anonymitet umulig. Det er nok å fylle ut bosted, kjønn og alder for at behandlerne på Rikshospitalet kan vite hvem du er, og det er gode grunner til å anta at kritikk vil føre til forsinkelse i utredning eller behandlingsnekt. Selv om de negative konsekvensene ellers sjelden er reelle, er frykten for dem et reellt problem. Når man ber om hjelp, enten det er økonomisk eller medisinsk, er man i en utsatt posisjon. Hvordan du behandles kan være et spørsmål om liv eller død. Når du står på kanten av stupet er et puff bak det siste du trenger.

Så nei, jeg vil heller ikke kalles bruker. Klient, pasient, overkjørt, trengende er alle ord som passer bedre. Ja, selv «sinnssyk» og «fattiglem» vil være bedre enn «bruker» så lenge jeg møtes med respekt og empati.

Åpenhet og komplikasjoner

Jeg har valgt å være 100% (og vel så det) åpen om at jeg er trans. Hovedårsaken er at jeg ville hatt store problemer med å skille mellom hvem som visste og hvem som ikke visste. Det ville blitt for komplisert å leve skjult. For meg er åpenheten så naturlig at jeg ofte glemmer at andre kan ha gode grunner til å leve skjult.

Nå har jeg gjort det igjen. På Facebook. I en kommentar til et bilde dukka det opp et transord. Sånt har skjedd før, og jeg er rimelig sikker på at det vil skje igjen. Dessverre. Jeg har valgt å gjøre mitt liv enklere, og har heller ingen gode grunner for å komplisere det ved å leve skjult. Men jeg kan ikke velge å gjøre andres liv «enklere» på min måte.

Egentlig kan det sammenlignes med ikke-transfolks forhold til transfolk: Vi kompliserer dette med kjønn. Noen kompliserer det lite, d.v.s. identifiserer oss som kvinner eller menn, mens andre lager større komplikasjoner ved å insistere på flere enn to kjønn, eller ingen i det hele tatt.

Jeg velger ofte å leve som om verden var perfekt fordi alternativet er deprimerende og angsskapende. Da må jeg også respektere at andre lever tettere på virkeligheten enn det jeg gjør.

Uansett må vi godta at andre er ulike oss og innretter liva sine på måter som gjør det bittelitt komplisert for oss. At vi tenker oss om en ekstra gang før vi kommenterer på facebook eller forteller noe til felles kjente, burde være selvsagt. Og ellers får vi be om unnskyldning så godt vi kan og jobbe for at virkeligheten en dag blir i stand til å takle 100% åpenhet.

Aksept og komplekser

Jeg prøver å godta folk som de er, og synes at jeg klarer det relativt bra. Det er mye lettere nå når jeg i større grad aksepterer meg selv. Det hjelper også at jeg stort sett omgås med folk som aksepterer seg selv og også prøver å godta andre som de er. Aksept flyter lettest når det går begge veier.

Forståelse, aksept, toleranse

Matt Kailey har et glimrende innlegg (som vanlig) om forskjellen mellom disse tre konseptene. Bakgrunnen er et spørsmål om hvor langt man skal gå for å prøve å få folk til å forstå hva transseksualisme innebærer og hvorfor behandling (for noen) er nødvendig.

Når jeg får sånne spørsmål forklarer jeg ofte at jeg ikke forstår at noen ønsker å være kvinner, uansett opprinnelig fysisk kjønn. Jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen. Det at jeg ikke forstår det, betyr ikke at jeg ikke aksepterer det. Selvsagt skal folk få identifisere seg som kvinner selv om jeg ikke skjønner greia.

Sensur på bloggen – trygghet for deg

Jeg sensurerer kommentarene til bloggen min. Det er sjelden jeg må gjøre det. De fleste tilfellene av sensur rammer kommentarer som er uenige og fokuserer på meg som person uten å vise den respekten som jeg mener man skal vise sine medmennesker. Dette er min blogg. Jeg stiller meg lagelig til for hugg, men disse huggene må skje andre steder enn her.

Jeg leser jo de kommentarene jeg sensurerer. Og av og til er det mer enn nok til at jeg blir såret. Mange av leserne på bloggen er transfolk. Jeg ønsker at dette skal være et sted hvor de kan føle seg trygge.

Ut av skapet: Kulturelite

I Klassekampen skrives det om hvordan ordet «kulturelite» brukes for å kneble sunn kulturdebatt. Dette er noe som har irritert meg ganske lenge. Så når Susanne Christensen foreslår på twitter å ta ordet tilbake på samme måte som homser har tatt «homse» tilbake, tar jeg utfordringa.

Jeg kommer herved, som den første i Norge, ut av skapet som del av kultureliten.

Nå føler jeg meg ikke egentlig som en del av noe som helst, men det er mulig at nettopp ekstrem individualisme er del av det å tilhøre kultureliten. Det sies også at kultureliten har makt, og jeg håper at noen tar utfordringa og viser meg hvordan jeg har makt.

Feilkjønning

Under poesislammen på Lillehammer skjedde det igjen. Jeg ble introdusert med pronomenet «hun». Og som vanlig spøkte jeg det bort og fikk etterpå unnskyldninger og ros for hvordan jeg takla det. Det skulle bare mangle; det er tross alt ikke første gang og dessuten noe av det jeg ligger våken og pønsker ut hvordan jeg skal takle. For man vil jo ikke oppfattes som hårsår og lettstøtt. Og for å presisere; «hun» og «hin» er begge feil pronomen. Mennesker med et mannlig kjønnsuttrykk og mannlig kjønnsidentitet omtaler man som «han».

Trans-etikette for media

I de aller fleste tilfellene er dette så enkelt som å spørre intervjuobjektet om hvilket pronomen de foretrekker, hvilket navn de bruker og hvordan de definerer seg selv.

Her har jeg satt opp en veiledning for de tilfellene der det ikke er mulig:

Å være transvestitt er ingen legning eller seksuell orientering. Derimot handler det om å ønske eller ha behov for et annet kjønnsuttrykk (klær, frisyre, kroppsspråk o.s.v.) enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. Det vanligste er at en heterofil mann ifører seg dameklær.

Å være transseksuell (av diagnosen transseksualisme, også kjent som gender identity disorder eller kjønnsidentitetsforstyrrelse) har også veldig lite med seksualitet å gjøre. Derimot betyr det å ha en annen kjønnsidentitet enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. En del mennesker i denne kategorien trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er veldig vanskelig å få i Norge, noe jeg har skrevet ganske mye om her på bloggen.

Mellom disse to gruppene finnes en mengde andre kjønnsvariasjoner. Jeg bruker derfor begrepet transpersoner som et samlebegrep i offentlig/politisk sammenheng.

Generelt gjelder regelen om at personer iført sminke, såkalte «kvinneklær», feminine smykker o.s.v. skal omtales med pronomenet «hun». I mange sammenhenger vil en slik person omtales om transkvinne eller mtf (=male to female).

På samme måte skal personer med et mannlig kjønnsuttrykk omtales med mannlig pronomen. Bruk det navnet som personen presenterer seg med. Det kan gi en pekepinn om hva som er riktig pronomen.

Når det gjelder transpersoner som er foreldre kan det virke forvirrende på mange at noen kan ha en mor som er mann eller en far som er kvinne. Årsaken til at en del transpersoner ikke ønsker å skifte foreldre-benevnelse er som oftest et ønske om å redusere tapsfølelsen hos barnet eller barna. Dette bør media respektere.

Til slutt: Det er lov å bruke hodet og sunt vett. Vær gjerne kritisk til enkelte transpersoner som prøver å definere andre transpersoner med nedsettende ordvalg.

P.S. Kom gjerne med forslag til hva som bør med i denne oversikten!

Kjønnsrettferdighet nå! I anledning kvinnedagen

Jeg skrev tidligere en kort tekst på oppfordring fra Norges Kristelige Studentforbund om begrepet kjønnsrettferdighet. Men 200-300 ord var ikke nok, og i morgen feirer den internasjonale kvinnedagen 100 år.

«Kvinnedagen handler ikke om kvinner«, skriver Immanuel så glimrende på sin blogg. De fleste vil stusse over den overskriften, men går man til kjernen av dagens intensjon, ser man at det er helt riktig. Kvinnedagen er til for å kjempe mot kjønnsurettferdighet. Den ble etablert på et tidspunkt da man i vesten var overbevist om at det bare fantes to kjønn; menn og kvinner.

Om kvinnedagens historie

«Mamma er mann»

Jeg har en politikk på ikke å skrive eller si noe offentlig om dattra mi. Hun er for liten til å kunne komme med innvendinger og kan seinere komme til å ha problemer med at jeg er trans. Likevel er trans-foreldreskap et så viktig tema at jeg ikke kan la være å skrive om det.

Jeg fant Kids of Trans Resource Guide i kveld og tok meg i å ønske at dattra mi kunne lese og forstå engelsk. Den anbefales til både foreldre og barn. Noen utvalgte sitater fra folk som har transforeldre:

“Transgender people aren’t freaks, they are our parents” .– Emma S., age 14

“ My father’s a woman who races cars in her free time, and she constantly
embarrasses men by knowing far more about high-performance engines
and independent suspension than they do” .– Jonathan F., age 24

“ I don’t wish the confusion and adjustment on anyone. I do wish that everyone
could know what it’s like to see a parent be truly happy for the FIrst time
in his/her life” .– Leslie Q., age 24

“It’s OK to have a transgender parent” .– Kite W., age 8

“My mom told me he was transgendered when I was 8, which was just before he switched.
The biggest challenge is other people’s reactions, and trying to explain the situation, or
avoid explaining it without actually lying” .– Elizabeth M., age 23

“Although my family structure is different I have parents that love me very
much and I am lucky enough to have all of them in my life” .– Cameron V., age 22

“Being trans doesn’t make them worse parents, it is just the reactions of others you have
to be careful of” .– Elizabeth M., age 23

“I love Lily…wish I met her a few years sooner. She is the best Dad ever!” – Colleen M., age 44

“Our family may not fIt your notions but that does not make us any less real and deserving
of inclusion and respect” .– Susana R., age 40

“I wish that bad people won’t try to kill the transgender mom just because they are
different from everybody else. I wish that it didn’t matter to other people that I have a
transgender mom” .– Matthew B, age 9

People treat men and women differently, so when they can’t determine someone’s gender, or when they think someone is violating the “rules” about gender, they don’t know how to interact with them.
Sometimes, this confusion leads to harassment or violence. Transphobia is a real threat to our families. When our parents are not safe, we are not safe. We depend on our parents to love us and provide for us. If they are unable to secure a job, be safe from violence, or be themselves, that impacts us as their children.

For oss foreldre er nok ideen om at barnet også må få valget om å komme ut det vanskeligste å forholde seg til. Siden dattra mi er så liten, har jeg vært nødt til å ta det valget for henne. Det betyr at jeg er åpen for min egen del, men ikke snakker om henne offentlig. Omtrent samtlige medier har bedt om bilde av oss sammen eller i alle fall at jeg skal si noe om henne. Det har jeg unngått. Samtidig er det av og til vanskelig å trekke klare grenser så lenge hun ikke selv har begrep om konsekvenser og kan fortelle meg hva hun ønsker. Ikke minst forandres hennes innstilling minst en gang i måneden.

I begynnelsen gikk jeg ut fra at det var til hennes beste å slutte å si «mamma» og heller oppmuntre henne til å bruke navnet mitt. Jeg ønsker å begrense hvor utsatt hun er for andre menneskers fordommer og ser for meg at hun kan få rare blikk den dagen alle ser at jeg er mann og hun fortsatt kaller meg «mamma». Samtidig vil jeg minske følelsen hun kan få av å miste mammaen sin og har ikke forbudt henne å bruke det ordet. De fleste synes det er vanskelig å bruke mannlig pronomen om en som omtales som «mamma». «Han mamma» faller ikke helt naturlig i de fleste munner, for å si det sånn. Så selv om jeg blir kvalm hver gang noen omtaler meg med kvinnelig pronomen, innser jeg at det er noe jeg må tåle for min datters del.

De to utrederne på GID-klinikken, som ellers var enige i alt, var uenige i synet på barn. Mens den ene mente jeg måtte erkjenne fødselen av min datter som en voldtekt av min egen kropp, mente den andre at jeg av hensyn til dattra mi ikke burde være mann. Satt på spissen mente den ene at jeg burde tatt abort og den andre at det var bedre med ingen mamma enn en mamma som er mann. Jeg nekta å samarbeide på de premissene.

“To see the happy, content person she’s become (even if that person is a man), it
just warms my heart. That kind of happiness… well I hope everyone gets a
chance to see that in someone they love” .- Leslie Q, age 24

Barn fortjener foreldre som er ærlige og står for den de er. Ingen barn bør ansees som en feil. Den som så mye som antyder at mitt barn er en feil eller at hun bør oppfatte meg som en feil fortjener en på trynet! Mitt barn skal ikke traumatiseres av holdninger fra utenforstående såfremt jeg kan gjøre noe med det.

“It’s really confusing because my father wants my sister and I to call her
mom. But she isn’t my mom. It’s really hard to be never able to use the word
Dad, especially because I do have one” . – Emma S., age 14

“What do I call her? What do I refer to her as? How weird is it to say ‘my dad’
and then immediately say ‘her’?” – Katie B., age 23

Den ene utrederen mente at jeg skulle oppmuntre min datter til å si mamma, den andre at jeg burde forby det. Og jeg ble like provosert av begge deler. Så jeg lar henne velge. Hun er veldig sosialt kompetent og kommer sikkert til å bestemme seg for om hun vil fortsette å si mamma selv når skjegget gror.

Mitt inntrykk er at min datter har betydelig mindre problemer med min prosess enn de fleste synes hun burde. Jeg tror det beste man kan gjøre er å være åpen, svar på spørsmål og snakke sammen. Helt siden dattra mi ble født har jeg insistert på å se henne som et menneske og respektere henne for den hun er. Jeg tror det er bedre å forklare ting som hun kanskje ikke forstår ennå, enn å si at hun er for liten til å forstå eller at det bare er sånn. Det er også viktig for meg å lære henne at foreldre er mennesker med egne liv og følelser. Og samtidig vektlegge at foreldre er voksne som skal ta vare på seg selv. Så langt ser jeg ut til å ha lyktes med akkurat disse tingene i alle fall. Hun er harmonisk og mer sosialt kompetent enn jeg noen gang har vært, i tillegg til rimelig kjønnskonform, med prinsesse-/barbie-/hester/stæsj-oppheng.

Jeg prøver også å gi min datter nok rom til følelser jeg ikke nødvendigvis liker. Det skal være ok å være lei seg eller sint. Samtidig er det utrolig godt når hun uttrykker stolthet eller aksept. Jeg har stor tro på at dattra mi er og vil bli i stand til å takle de forandringene vi har vært gjennom og de som kommer. Det vil ikke si at jeg tror det vil bli uproblematisk. Vi får ta det som det kommer. Det er i alle fall ingen grunn til å påføre henne problemer slik psykologen på GID-klinikken og den anonyme melderen til barnevernet forsøkte å gjøre.

Ikke minst tror jeg det er sunt at hun har en familie med mor far og barn hos sin pappa. Det vil gi henne pusterom når hun evt. føler at trans-greia blir for intens og en normalitet som i alle fall resten av samfunnet anser at hun trenger.

Utmeldingsbrevet til LFTS

Tenkte jeg skulle poste selve utmeldingsbrevet mitt her. Det føles utrolig bra å være ute!

Jeg melder meg med dette ut av deres organisasjon, LFTS, siden jeg er uenig politisk og ideologisk, og dessuten er lei av å gang på gang bli stempla som transperson. Jeg opplever det som at lederen, med resten av styret i ryggen, ønsker å definere meg som ikke tilhørende deres gruppe og dermed noe jeg ikke er.

Etter hva jeg leser på forum rundt omkring er det også flere av medlemmene som prøver å påstå at jeg ikke er mann. Det virker mest fornuftig på meg å slutte å ha noe å gjøre med mennesker som ikke respekterer meg, spesielt siden de som gjør det er så mange flere. Forøvrig har jeg ingenting imot transpersoner og skulle nesten ønske jeg var en så jeg slapp hele LFTS-GID-klinikken-mafiaen.

For ikke å bli bitter skal jeg nå tenke på transkjønna jeg kjenner som ikke er slik LFTS vil ha dem og ikke er enige med dem. Og de begynner å bli en del.

Fordommer – Årsmøte i LFTS og utmelding

Det er så langt bare to steder jeg har fått negative tilbakemeldinger, møtt fordommer og direkte vond vilje i forbindelse med at jeg vil være mann og føler at det er det jeg er.

Disse to stedene er de to som i særdeleshet burde sette sin ære i å behandle folk med respekt. Det ene føler jeg meg ikke fri til å omtale ennå, men det andre er LFTS – Landsforeninga for transkjønnete som de kaller seg, enn så lenge. Helt fra første gang jeg tok kontakt med dem har jeg følt meg avfeid som noe annet enn jeg er. Selv om jeg i utgangspunktet var usikker på min identitet da jeg tok kontakt med dem første gang, har jeg siden gjentatte ganger påpekt at jeg har en mannlig identitet og vil omtales med tilhørende pronomen o.s.v.

I dag hadde denne parodiske klubben årsmøte. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at det ble mitt siste og forberedt å si nøyaktig hva jeg mente om måten organisasjonen drives på, dens politikk og forsøk på å stemple enkeltmennesker. Jeg har dem mistenkt for å selv ville bestemme hvem som er transkjønna, «menn eller kvinner som ønsker kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet» eller hva det enn er som er den korrekte termen på målgruppa for øyeblikket…

Selv om jeg viser solidaritet med dem som har identitet som både menn og kvinner og dem som tilhører et tredje kjønn o.s.v. betyr ikke det nødvendigvis at jeg ikke anser meg selv som mann og vil bli behandlet som det. Jeg ville tro at det ikke er så vanskelig å forstå. I andre sammenhenger er det helt ok å vise solidaritet og kjempe for grupper man ikke selv tilhører. Men altså ikke i LFTS.

I dag forsøkte lederen Tone Maria Hansen atter en gang å framstille meg som transperson. I hennes definisjon er dette mennesker som ikke har noe krav på behandling fordi de ikke kan oppvise en kjønnsidentitet som mann eller kvinne. Hun har konsekvent forsøkt å putte meg i den båsen så lenge jeg har vært medlem i LFTS. Og nå er jeg grundig lei. Det er helt åpenbart et forsøk på å avskrive min kritikk av henne som leder og organisasjonen i sin helhet.

Man skulle tro at en slik forening, med så mange fine ord i arbeidsprogram og vedtekter om omsorg, mangfold, støtte o.s.v. skulle  holde seg for god til å  dyrke  ensretting på den måten de gjør. Jeg lar meg ikke mobbe. Til det er jeg ganske riktig for gammel og erfaren. Det Tone Maria og resten av styret har klart er å frata meg troen på organisasjonsliv som arbeidsform for å skape forandring til det bedre. For et organisasjonsmenneske som meg er det faktisk veldig trist å innse at de fleste organisasjoner gjør ting verre der de skulle gjøre det bedre. Jeg har sett på nært hold hvordan personkonflikter i LLH legger etter seg ødelagte nettverk, ødelagte vennskap og ensomme mennesker.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre av lederen i LFTS og hennes lojale tilhengere at GID-klinikken aldri ville eksistert uten dem. Slik som situasjonen er begge steder er jeg nå tilbøyelig til å mene at det hadde vært bedre. Jeg tror ikke alternativet til det nåværende tilbudet er manglende behandling. Det kan etter mitt syn bare bli bedre, ikke verre. Styret i LFTS ligger her 8 år etter utviklinga. Spørsmålet er ikke lenger hvordan vi kan opprettholde et behandlingstilbud, men hvordan vi kan forbedre det.

Og jeg har for lengst skrevet for mye om det andre stedet jeg har møtt fordommer.

Utenom disse to stedene har jeg bare opplevd genuin nysgjerrighet, toleranse og forsøk på å forstå. I likhet med lederen i LLH er jeg ikke så begeistra for ordet toleranse, men det er bedre enn hat og fordommer. Aller helst vil jeg bli respektert som meg selv; en litt annerledes, men like fullt mann. Og det kan jeg åpenbart ikke få i LFTS. Det var på høy til å melde meg ut og jeg føler at jeg fikk sagt i fra om hva jeg mener.