Kroppsspråk og vold

Jeg har aldri vært redd for å gå alene ute. De fleste kvinner føler seg ikke trygge alene ute i byen når det er mørkt. Et fåtall menn, de som begår overfallsvoldtekter, skaper, ved hjelp av media, utbredt frykt. Dette er terror.

Mens jeg framstod som kvinne var jeg som sagt aldri redd. Ikke fordi jeg trodde at ingen så meg som kvinne, men takket være min tro på egen styrke og usårlighet. En del av det å unngå vold, går ut på å ha et selvsikkert kroppsspråk, er jeg blitt fortalt.

De aller fleste som utsettes for såkalt blind vold (herunder overfallsvoldtekter) er faktisk menn. Menn slås ned på gata hver helg. Det er altså farligere å være mann enn kvinne.

Vi satt og prata om det i går. Kompisen min mente at de som er ute etter bråk, kan se på ham at han ikke er noe lett bytte. Jeg er enig. Det syns på måten han går på; med armene ut fra kroppen, brede skuldre og  energiske, raske skritt. Han ser aggressiv ut.

Når jeg går på gata en sein nattetime, etterligner jeg kroppsspråket hans, delvis ubevisst. «Men noen vil ta nettopp det som en provokasjon,» sa han. «Hva gjør du da? Du er jo ikke egentlig noen slåsskjempe.»

Nei, jeg har aldri vært i slagsmål i hele mitt liv. Og jeg begynner å innse at jeg sannsynligvis ikke kan forsvare meg noe særlig. Derfor kombinerer jeg et avskrekkende kroppsspråk med et unnvikende blikk.

Hvis du ser fremmede rett i øynene, vil en del ta det som en provokasjon. Hvis du konsekvent ikke ser fremmede i øynene, signaliserer du at du ikke er ute etter bråk, uansett hvordan kroppsspråket ditt ellers er.

Jeg tror dette funker. I alle fall har jeg ikke blitt slått ned ennå. Og fortsatt er jeg ikke redd når jeg går ute om natta. Redsel er stort sett en fremmed følelse for meg, og generelt ikke særlig konstruktiv.