Jeg har nevnt tidligere at jeg har fortalt min datter at jeg var jente da jeg var liten og ble mann da jeg ble voksen. Dette er også en del av sannheten, men som alle andre fortellinger er den en forenkling. Jeg tenker at det må være slik det ser ut for familien min og dem som har kjent meg lenge. Forutsatt at man går med på at jeg ikke begynte å bli voksen før jeg var 28 år.
Jeg har aldri vært redd for å gå alene ute. De fleste kvinner føler seg ikke trygge alene ute i byen når det er mørkt. Et fåtall menn, de som begår overfallsvoldtekter, skaper, ved hjelp av media, utbredt frykt. Dette er terror.
Mens jeg framstod som kvinne var jeg som sagt aldri redd. Ikke fordi jeg trodde at ingen så meg som kvinne, men takket være min tro på egen styrke og usårlighet. En del av det å unngå vold, går ut på å ha et selvsikkert kroppsspråk, er jeg blitt fortalt.
De aller fleste som utsettes for såkalt blind vold (herunder overfallsvoldtekter) er faktisk menn. Menn slås ned på gata hver helg. Det er altså farligere å være mann enn kvinne.
Som jeg har nevnt før trodde jeg lenge at alle jenter egentlig ville være gutter. Den vrangforestillingen røk omsider. En annen forestilling jeg hadde var at jeg så veldig maskulin ut. Når jeg så meg i speilet var det som om min fars ansiktstrekk tøt ut gjennom mine egne. På slutten av mitt liv som forsøksvis kvinne ble det viktig for meg å skjule mannligheten med sminke. Bare da kunne jeg se noe som ligna en kvinne i speilet. I ettertid kan jeg se at jeg slett ikke så ut som en mann, men derimot en helt vanlig kvinne. Det så jeg ikke da.
Blant relaterte pussigheter vil jeg nevne at da jeg ganske plutselig ble slank (hyperthyreose) og kunne se en kvinne i speilet, innså jeg at det overhodet ikke var meg. Jeg stirra inn i speilet og så en relativt pen kvinne stirre ut på meg, og jeg skjønte ikke helt hva hun hadde der å gjøre.
Når jeg nå ser meg i speilet (jeg har endelig begynt å like denne oppfinnelsen) ser jeg sannsynligvis noe mer mannlig enn dem som ser meg utenfra. Likevel er det blitt mer samsvar. Og jeg har begynt å revurdere mine oppfatninger om skjønnhet. Ikke at jeg er vidunderlig pen, men jeg er ikke noe monster heller. Bare ganske normal av utseende. I alle fall kommer jeg til å bli det.
(P.S. For dem som lurer på hvorfor jeg virker noe selvopptatt i bloggen kan jeg avsløre at dens intensjon er å handle om meg. Jeg føler heller ikke noe stort behov for å utlevere mine nære og kjære på nett.)
Tarald Stein 