Den enkle fortellingen

Jeg har nevnt tidligere at jeg har fortalt min datter at jeg var jente da jeg var liten og ble mann da jeg ble voksen. Dette er også en del av sannheten, men som alle andre fortellinger er den en forenkling. Jeg tenker at det må være slik det ser ut for familien min og dem som har kjent meg lenge. Forutsatt at man går med på at jeg ikke begynte å bli voksen før jeg var 28 år.

Les videre

Kroppsspråk og vold

Jeg har aldri vært redd for å gå alene ute. De fleste kvinner føler seg ikke trygge alene ute i byen når det er mørkt. Et fåtall menn, de som begår overfallsvoldtekter, skaper, ved hjelp av media, utbredt frykt. Dette er terror.

Mens jeg framstod som kvinne var jeg som sagt aldri redd. Ikke fordi jeg trodde at ingen så meg som kvinne, men takket være min tro på egen styrke og usårlighet. En del av det å unngå vold, går ut på å ha et selvsikkert kroppsspråk, er jeg blitt fortalt.

De aller fleste som utsettes for såkalt blind vold (herunder overfallsvoldtekter) er faktisk menn. Menn slås ned på gata hver helg. Det er altså farligere å være mann enn kvinne.

Les videre

Lego

Som den eksellente prokrastinatøren jeg er, benytter jeg selvsagt påskeferien til alt annet enn det jeg har satt meg fore på forhånd; skrive oppgave, barnebok, krim og lese pensum. I stedet skriver jeg på bloggene mine, leser krim og bygger med lego. Her er mitt seneste byggverk:

Legohus1

Dette blei bygga i går. Jeg ble sitende og bygge i timesvis, mens min datter, som var den som opprinnelig lekte med klossene og ville at jeg skulle leke med henne, mista interessa ganske raskt, spesielt da jeg avviste alle hennes bidrag til husets arkitektur.

Det blei framsatt en hypotese om at jeg nok lekte for lite med lego da jeg var liten. Jeg er ikke sikker på om det stemmer, men hele situasjonen fikk meg til å tenke på at jeg nok aldri var særlig flink til å leke med andre barn. Det vanligste var at jeg fortalte en historie som dukkene skulle leve ut, eller bygde et hus (f.eks. med lego) som de andre kunne leke med. Når planleggingsstadiet var over, var også leken over for min del.

Heldigvis har jeg utvikla mine samarbeidsevner og sosiale evner sia den gang, men det skal åpenbart bare en liten koffert med legoklosser til før jeg er tilbake på det stadiet. Jeg aner ikke om dette kan kategoriseres som kvinnelig eller mannlig, eller om det kvalifiserer til en helt annen diagnose. Jeg tror uansett det sier noe om at jeg trives med å planlegge og organisere, men anser gjennomføringa av prosjekter som ganske underordna.

Det var i alle fall gøy å bygge lego-huset 🙂

Self-Made Man – One Woman’s Journey into Manhood and Back Again

En gang hadde jeg en forestilling om at alle kvinner egentlig ville være menn. Self-Made Man av Norah Vincent må være det sterkeste motargumentet jeg kunne ønske meg. Boka er historien om hvordan hun inntok mannsrollen for ett og et halvt år, og litt om hvorfor det endte med sammenbrudd.

Jeg begynte på boka med lave forventninger, i håp om å kanskje finne noe som kunne hjelpe meg i å finne mer av mannen i meg selv. Det fant jeg ikke. Derimot fant jeg mye gjenkjennelse, både i det å prøve å bli godtatt som mann med åpenbare fysiske handicap, og ikke minst i beskrivelsen av hvordan det er å framstå som et annet kjønn enn det man er innerst inne. Det sistnevnte var nesten smertefullt gjenkjennelig.

Hun kaller det som skjedde for kognitiv dissonans og beskriver det som et økende gap mellom hvordan man selv oppfatter seg og den tilbakemeldingen man får. Resultatet blir et indre kaos som fører henne til lukka avdeling. Hun får problemer med å skille mellom hva som er sant og hva som er rolle.

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle like boka så godt og kjenne meg sånn igjen. Den ga meg en bekreftelse på at det jeg gjør er riktig ved å peke ut forskjeller mellom menn og kvinner og ved å styrke troen min på at kjønn ligger i hjernen. Norah Vincent har motbevist min tidligere tese om at alle kvinner helst vil være menn. Etter å ha lest hennes historie har jeg en bedre forståelse av hva kjønnsidentitet er og ikke er.

Ikke alt ved boka fortjener like mye skryt. Fokuset på biologiske forklaringsmodeller, tendensen til biologisk essensialisme, kjønnsdualismen og det amerikanske preget trekker litt ned for min del. At testosteron, nok en gang, framstilles som noe som gjør menn til zombier og brukes til å forklare alt forfatteren ikke forstår ved menn, er en av bokas største svakheter.

Jeg anbefaler alle å lese Self-Made Man, helst med et litt kritisk blikk. Her er mye fornuftig, men alt bør ikke svelges rått.

Et harmonisk menneske

I det siste har jeg flere ganger blitt slått av hvor forskjellige mennesker er. Og da tenker jeg ikke på utsida, men på hvor forskjellig vi kan reagere på de samme tinga. Hvor mange ulike måter det er å tenke og oppfatte omgivelsene på. Fascinerende! Og av og til irriterende.
Ting som jeg anser som bagateller, og bare såvidt registrerer før jeg fortsetter med mitt, kan være skikkelig viktige for andre.
Noen eksempler jeg har støtt på:
Skaphomser – hvordan orker noen å leve på den måten år ut og år inn? Spesielt i Norge
De sjenerte som knapt tør åpne munnen – hvordan tenker de? Åpenbart helt ulikt meg i alle fall.
Kristenfundamentalister  –  som kan påstå at kjærlighet er synd på bakgrunn av hva de elskende har mellom beina – hva i all verden foregår i hodene deres?
Kvinner som mener at barn er meningen med livet – hvordan er hjernen deres oppbygd?
Les videre