Mer skremmende enn Trump

Når man tror det ikke kan bli verre, at bunnen er nådd, finnes det alltid mennesker som beviser at menneskets natur er ondskap.

Ja, jeg ble skremt (men ikke overraska) over at han vant. Mer skremmende er det å tenke på alle dem som stemte for å få en president som spyr hat. Men aller mest skremt blir jeg av alle dem som, i forsøket på å forklare hvorfor han vant og hvorfor de selv tippa feil, ubevisst anerkjenner de holdningene han står for. Eller dem som går i den samme fella når de tar til orde for å jevne ut splittelsen i det amerikanske samfunnet.

Nei, hat mot minoriteter handler ikke om politikk. Det handler om manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det handler om folk som våkna dagen etter valget i USA og fant bilen sin nedtagga med N-ordet. Mine venner i USA utarbeider lister over alt de skal fikse før januar; få alle papirer i orden, mest mulig som gjenspeiler deres kjønnsidentitet, i håp om at selv ikke Trump kan ta det fra dem. The Kinsey Institute publiserer en sammenligning av langtidsvirkende prevensjonsmidler. Homofile og lesbiske bekymrer seg for at deres ferske ekteskap skal bli ugyldig med et pennestrøk. Det rapporteres om en markant økning i hatkriminalitet. Det er dette valget av Trump handler om. Skriften på veggen utbasunerer «Black lives don’t matter, nor does your vote».

Mye av amerikanernes frykt er sannsynligvis ubegrunna. Alle mine worst case scenarios etter å ha fått FrP i regjering slo ikke til, men her har vi tross alt Høyre som en slags ballast og et velferdssystem som ikke lar seg utslette over et par år. Det har ikke amerikanerne.

Europeiske medier kappes om å bortforklare alle som stemte på Trump. De er ikke egentlig rasister, alle er ikke voldtektsforbrytere (nei, selv med en kultur som godtar date-rape skal det godt gjøres). Noen sier de bare er bitre. Hvis man ikke er rasist – hvorfor i all verden stemmer man på en da? Jeg mener at den som stemmer på en rasist er rasist. Man deltar og opprettholder et rasistisk system på den måten, enten man vil det eller ei.

Er det slik at fattige (som man påstår utgjør de fleste Trump-velgerne) mangler evnen til etisk tenkning? Er ikke det isåfall en ganske arrogant påstand? Det finnes forskning som viser at en persons IQ faller hvis de opplever konstante økonomiske bekymringer, tilsvarende det som vises etter ei søvnløs natt. Det kan forklare hvorfor fattige stemte på en mann som har vært med på å gjøre mange i USA fattigere (spesielt under boligkrakket).

Er det også slik at evnen til å ta etiske valg synker på samme måten? Isåfall skulle man forvente at rikinger levde i tråd med de høyeste etiske prinsipper, men vi vet alle at slik er det ikke (nesten tvert imot). Like lite som jeg er villig til å bortforklare historiens ondskap med «de visste ikke bedre» er jeg villig til å bortforklare fattiges ondskap. Etter norske mål (som er noe annet enn amerikanske) er jeg fattig, men det kunne ikke falle meg inn å stemme på FrP av den grunn.

Mange tar nå til orde for at vi må lytte til de fattige hvite menn (og kvinner), at de stemte som de gjorde for å bli hørt, fordi de følte seg oversett. Man skal altså senke sine etiske krav for å komme de ekstreme i møte. Det var akkurat det samme man sa her hjemme etter 22.juli. Man trodde at det å slippe rasister og konspirasjonsteoretikere til i avisspaltene og kommentarfelta ville forhindre en ny terrorist. Foreløpig ser det ut til at ideen har vist seg helt feil. Resultatet er FrP i regjering, Europas minst humane innvandringspolitikk og en offentlighet preget av rasisme, trusler og sjikane. Terrorismen har inntatt hjertene. Alt tyder nå på at USA vil gå i samme retning. Måtte Gud bevare oss!

Det er store forskjeller mellom USA og Norge, men menneskets natur er den samme; ondskap.

Ett år etter

Etter terroren og rosetoget i fjor tenkte jeg at Norge ville bli et annet land. Et bedre land. Jeg trodde at det ikke lenger ville være mulig for noen å ytre de samme meningene som Anders Behring Breivik. Jeg var overbevist om at fremmedfiendtligheten var diskreditert for lang tid framover.

Slik gikk det ikke. Tvert imot griper rasismen om seg og er mer stueren enn noen gang. Nettdebattene er verre enn noen gang. Romfolk omtales som rotter og undermennesker. For et år siden ville jeg ikke trodd det var mulig. Jeg var naiv.

Ett år etter konkluderer jeg med at det norske folk er fortapt. Selv ikke bomber og politiske drap kan endre den stygge, brune norske folkesjela. Det finnes ikke håp for denne nasjonen.

Norge er som det alltid har vært – et land  med nisselua trukket ned foran øyne og ører. Det som har forandra seg, er at det ikke lenger er mulig å leve lykkelig uvitende om det brune grumset som forpester samfunnet. Den stygge sannheten er avslørt.

Alle klisjeene som brukes i dag får meg til å vri meg av ubehag. Når en god venn av meg proklamerer at terroristen tapte, skulle jeg ønske at det var sant. Jeg tror dessverre at det er stikk motsatt. Terroristen har vunnet den ideologiske kampen, selv om han tapte kampen om sin egen tilregnelighet i samfunnets øyne. Det ville vært veldig fint om ungdommene på Utøya ikke døde forgjeves. Dessverre går Norge videre som om det aldri hadde skjedd.

Dikt for sorg

Dikta nedenfor er ment å brukes. Jeg ber likevel om at copyright respekteres, slik at diktene ikke siteres uten forfatterens navn (Tarald Stein).

 

Var dette
alt
Lat meg sjå lika
Eg vil identifisere
dei døde som meg sjølv

 

Tida kjem ikkje
Blomane vert plast
samlar støv
Natt vert ikkje
skild frå dag
Dagane strekkjer seg
ut av kalenderen

 

Gå langsomt gjennom orda
Gå langs setningene
uten hastverk
Gå med bare føtter
over mjuke bokstaver
over disse broene
mellom oss

 

Jeg legger dette diktet
som kompress mot håndleddet ditt
legger det som plaster
på alle sårene som ikke syns

Her er et glass vann
legg orda mine på tunga
og svelg
så holder du ut litt til

Med pennen vil jeg tråkle huden din
og håpet ditt
sammen

Mitt urene blod

Fortsatt føles det uvirkelig at ei bombe har gått av i sentrum av Oslo. Bildene kunne vært henta fra en krigssone og ikke noen få kvartaler fra hjemmet mitt. Selv har jeg ikke vært ute av døra i dag (heller), men hvis jeg kommer meg ut i morra vil jeg nok se noen av ødeleggelsene. Jeg kjente at det rista og hørte smellet, så jeg regna med at det var en eksplosjon, men bare en kontrollert riving av bygning el.l.

Følelsen var likevel den samme som 11.september 2001 da jeg skjønte hva som  hadde hendt og så bildene av et utbomba regjeringskvartal. Uvirkelig. Dette kan ikke være sant. Og like etter ble eksplosjonen overskygga av massakren på Utøya, der politisk engasjerte ungdommer blei offer for det som sannsynligvis er samme gjerningsmann. Min største frykt var at det skulle være islamister som stod bak. Norge er innvandrerfiendtlig nok som det er. Og det rapporteres allerede om flere voldshandlinger mot norske muslimer. Heldigvis (!) tyder alt på at terroristen er norsk, en lokal Timothy McVeigh. Les videre

Kroppsspråk og vold

Jeg har aldri vært redd for å gå alene ute. De fleste kvinner føler seg ikke trygge alene ute i byen når det er mørkt. Et fåtall menn, de som begår overfallsvoldtekter, skaper, ved hjelp av media, utbredt frykt. Dette er terror.

Mens jeg framstod som kvinne var jeg som sagt aldri redd. Ikke fordi jeg trodde at ingen så meg som kvinne, men takket være min tro på egen styrke og usårlighet. En del av det å unngå vold, går ut på å ha et selvsikkert kroppsspråk, er jeg blitt fortalt.

De aller fleste som utsettes for såkalt blind vold (herunder overfallsvoldtekter) er faktisk menn. Menn slås ned på gata hver helg. Det er altså farligere å være mann enn kvinne.

Les videre