Monsteret

I en liten by bodde det en mann som kunne drepe ved å stirre på folk. Ingen visste hvem han var og byen var fylt av frykt.

Jeg var ikke redd. I stedet gikk jeg rundt og så alle i øynene i håp om å møte på denne mannen som kunne drepe med øynene. Det gjorde jeg til slutt. Og så viste det seg at man ikke døde i det hele tatt. I stedet ble man en zombie.

Alle zombiene holdt til i kjelleren i et stort hus. Det fantes en gruppe mennesker som kom til huset med forsyninger av mat og snop. De planla å redde zombiene. Mannen som gjorde mennesker til zombier, monstermannen, hadde en del fikse ideer. Blant anna fjerna han brystene til alle zombiene med kvinnekropp. For de fleste var dette den ultimate terror. Jeg gleda meg til det ble min tur.

Så kom dagen da zombiene ble redda tilbake til menneskeheten. Alle strømma ut i sollyset, kasta seg om halsen på familien og var glade. Jeg gikk i stedet tilbake ned i kjelleren. Der satt monstermannen forvirra i et hjørne og skjønte ikke hvor alle var blitt av. Jeg overtalte ham til å operere meg, noe han gjorde veldig bra.

Jeg våkna med sorg over at drømmen ikke var virkelig. Og så begynte jeg å tenke på hva drømmen forteller. Monsteret symboliserer håp og hevn. Hans lille zombie-fabrikk er motsatsen til GID-klinikken. I stedet for å nekte behandling til dem som trenger det, behandla han alle for noe de ikke led av. Like ille moralsk sett, men verre sett fra et ikke-trans-perspektiv. Det skremmende var mitt fokus på meg selv. Jeg tenkte ikke på de andre, bare på at det var en mulighet for meg selv.

Monstermannen er med andre ord den desperate og kyniske delen av meg, et resultat av GID-klinikkens overgrep. Det er et kjent fenomen at folk utsatt for overgrep av ulike slag har stor sjanse for å selv bli overgripere. Jeg er glad for at jeg i våken tilstand er mer enn monsteret. Mye mer. I våken tilstand kan jeg, i motsetning til monstermannen i drømmen, akseptere at ikke alle med kvinnekropp ønsker å være menn eller å fjerne brystene. Forstå det kan jeg aldri.