Savn

Jeg visste ikke at det var mulig å savne noen så voldsomt.

I august i fjor hadde jeg vært singel i 5 år. Det var et jubileum jeg helt glemte å feire, for det var ganske uproblematisk å være singel. Jeg følte ikke noe savn etter kjæreste og sa gjerne at jeg ville vurdere å skaffe meg kjæreste når jeg ble 40. Inntil den tid skulle jeg nyte friheten og ta igjen en del av det jeg har gått glipp av.

I vår møtte jeg verdens mest fantastiske menneske. Jeg droppa alle hemninger og nekta å forholde meg til at det kunne ta slutt. Når tanken slo meg, rasjonaliserte jeg den bort med at jeg uansett ville være glad for å ha fått oppleve lykken.

Og det er jeg. Men jeg hadde nok en ide om at det ville være mulig å gå tilbake til den fredelige singel-tilværelsen jeg hadde før jeg møtte ham. Det går ikke. Jeg klarer ikke lenger å tro at jeg vil møte noen som er like vakker, snill og intelligent som ham. Ikke om jeg så blir 200 år gammel (noe som er svært usannsynlig).

Jeg visste ikke at det var mulig å savne noen så voldsomt. Visste ikke at hver bevegelse ville minne meg om ham, at hvert bilde øyet tar inn ville ha en skrikende mangel; ham. Jeg visste ikke at det ville gjøre så vondt.

Man skulle kanskje tro at jeg ville føle et lignende savn for min datter, men det er så annerledes. Jeg vet at jeg får se henne igjen. Jeg vet at hun er glad i meg. Så selv om hun stort sett befinner seg over tusen mil unna, savner jeg henne ikke så voldsomt. Og jeg vet at hun har det bra. Jeg kan ringe henne når jeg vil og jeg får lov til å glede meg til å se henne igjen.

Verdens mest fantastiske mann var den første mannen jeg kunne se for meg å bli gammel sammen med. Ellers har jeg svært vanskelig for å se for meg at jeg i det hele tatt skal bli skikkelig gammel. En gang i tida var jeg overbevist om at jeg ikke ville leve til jeg ble 30 en gang. Nå er jeg snart 32 og må nok innstille meg på at jeg blir minst 60.

Jeg later som det er ok å bare være venner. Det er den eneste muligheten jeg har for å se ham igjen. Dette blogginnlegget kan jo ødelegge den muligheten, men det tar jeg sjansen på.

Kanskje ville det bli lettere for meg dersom han fant mannen i sitt liv. Det ville bevise en gang for alle at jeg ikke er mannen i hans liv, og det som er bevist, synlig og åpenbart, bør være lettere å akseptere. Det som er vanskeligst er ikke at han ikke elsker meg, men at jeg ikke får lov til å vise hva jeg føler. Jeg kan ikke ringe ham og fortelle hvordan jeg har det. Derfor gjør jeg det på bloggen i stedet. Også for å minne meg selv på hvordan det føles.

Selvsagt har jeg dessuten et lite håp om at følelsene forsvinner så snart jeg har skrevet dem ned. Det har fungert før. Plutselig ser jeg hvor patetisk og klisjefylte tankene mine er, og klarer dermed å distansere meg fra dem. Jeg tror ikke det virker denne gangen. Ingenting kan fjerne avtrykket av verdens mest fantastiske menneske i hjerte og hjerne.

Ingenting kan fylle tomrommet. Jeg har forsøkt med jobb, aktivisme, skriving, lesing, musikk. God gammeldags sublimering. Det hjelper ikke, for alt minner meg om ham, selv to måneder etter at det ble slutt.