Kulturpolitikk

Kulturpolitikken er en av hovedgrunnene til at jeg ikke stemmer lengre til venstre enn Venstre. NBU – Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere har lagt ut en oversikt over de ulike partienes kulturpolitikk. Lista ser ut til å være alfabetisk, noe som fører til at Venstre havner nederst.

Her siterer jeg et utdrag av det som er de viktigste punktene for meg:

• gi kunstnere og kulturarbeidere tilfredsstillende økonomiske vilkår og sosiale rettigheter.

• sikre langsiktige stipendordninger for kunstnere. (Altså stikk motsatt av hva sittende regjering har gjort! T.S. )

• sørge for et bredere tilbud av statlige stipendordninger for kunstnere i startfasen, der kunstneren har mulighet til å søke støtte uavhengig av medlemskap og tilknytning til foreninger, forlag og lignende.

• fjerne forbudet i åndsverksloven mot å omgå kopisperrer (DRM) på opp-havsrettsbeskyttet materiale som eies av en forbruker.

• innføre et minstefradrag på 100 000 kroner for alle selvstendig næringsdrivende som et alternativ til fradrag for faktiske kostnader.

• endre reglene for forskuddsskatt for selvstendig næringsdrivende ved å åpne for etterskuddsvis innbetaling.

Selv om det finnes mye bra på SVs og APs program, har de nå etter min mening brukt 8 år på å ikke gjøre noe med disse tingene, ikke gjøre nok eller faktisk gjøre ting verre. Derfor har jeg mindre problemer med å stemme borgerlig enn noen gang før. Samtidig kan Venstre bli en garantist for at FrP ikke få rasert kulturlivet slik de ønsker.

Og så fryder jeg meg over å få lov til å stemme NEI til OL.

System vs. individ

Jeg har følt på kroppen hva det vil si å leve i et samfunn med større tro på systemer enn enkeltmennesker. Først og fremst på Rikshospitalet, men også i NAV-systemet.

I går var jeg på medlemsmøte i Oslo Venstre. Den eneste taleren som klarte å engasjere meg positivt var Odd Einar Dørum, Oslo Venstres ordførerkandidat.  Han snakka om de mer overordna linjene, ideologien bak alle de gode enkeltsakene.

En løs kvekerkanon i Venstre

En kvekerkanon var en «kanon» av tre som man utstyrte handelsskip med for å avskrekke potensielle angripere. Hvis jeg hadde hatt et våpenskjold, ville den vist en slik kanon.

De siste dagene har jeg igjen tatt et oppgjør med mine egne fascistiske impulser. Riktignok går de i stikk motsatt retning av Breiviks, men fascisme er det like fullt. Jeg stoler ikke på massene, på folket.

Det er fortsatt sant, men etter 22.juli ønsker jeg å tro på demokratiet, på det opplyste folkets evner til å gjøre godt. Jeg ønsker å tro at de spontane aksjonene med blomster og fakler rundt om i landet er begynnelsen på noe bedre enn det som var. Derfor fulgte jeg oppfordringa om å støtte demokratiet ved å melde meg inn i et politisk parti, og det ble Venstre.

I praksis er jeg liberalist, selv om teorien henger litt etter. Også tidligere har jeg bevisst kjempa mot mine anti-demokratiske tilbøyeligheter, og regner med at jeg må fortsette med det. Jeg vil ikke bli fascist. Ingen skal få gjør meg til det.

Jeg er ikke enig i alt Venstre står for, men det er det partiet som har de sakene som er viktigst for meg: Individets frihet gjennom bl.a. borgerlønn og bedre vilkår for kunstnere og gründere, og kollektivtrafikk.

Så sent som i mai konkluderte jeg her på bloggen med at sosialisten i meg ikke var død. Ved nærmere gjennomgang av Venstres program fant jeg ut at det meste jeg mener og anser som sosialisme er mer eller mindre i tråd med deres program.

Min viktigste innvending mot paritiet har vært at det har inngått samarbeid på høyresida, med svært lite liberale partier som KrF og FrP. Det skal jeg nå gjøre mitt for å få en slutt på! Se opp – her kommer Venstres løse kvekerkanon!

Sosialisme

De siste åra har jeg slutta å kalle meg sosialist. Jeg er en sosialist som har mista trua på Folket (de stemmer jo FrP) og sloss for å ikke bli fascist. Sannsynligvis kommer jeg til å stemme Venstre ved valget. Jeg liker Venstre, men skulle virkelig ønske at de ville slutte å samarbeide med reaksjonære parti som KrF.

Men sosialisten i meg er ikke helt død. Jeg mener fortsatt at staten bør ta ansvar for innbyggernes basisbehov: mat, rein luft, reint vann, tak over hodet og en viss sikkerhet og stabilitet. Den norske staten forsøker per i dag å hindre forurensning, kontrollerer vann- og matsikkerhet, og har påtatt seg ansvar for sikkerhet og stabilitet.