Jeg er her fortsatt – 35år

For 5 år sia hadde jeg gått ett og et halvt år til utredning på Rikshospitalet og skreiv at det ville bli min siste bursdag hvis jeg blei nekta behandling. Det er med en viss forundring jeg innser at jeg er her fortsatt.

På noen måter har mye skjedd på disse 5 åra:

• Jeg har gitt ut to bøker
• og påbegynt mange fler 😉
• Jeg fikk begynne på testosteron uten Rikshospitalets medvirkning
• og klarte å betale for puppefjerning takka være arv.
• Jeg flytta til Oslo og har bodd her de siste 4 åra
• Jeg fikk mulighet til å starte LLHs transarbeid og gjøre mye som var viktig der.

På andre måter har livet mitt stått litt stille. Jeg sitter her som utgitt forfatter med fullskjegg, men håpet, uskylden og troen på menneskeheten kom aldri tilbake etter trans-utredninga. De blei bytta ut med angst og en bitterhet som jeg ikke lenger klarer å skjule.

Jeg er ufattelig glad for de gode vennene jeg har. Det er dem jeg har å takk for at de dagene som har gått har vært utholdelige. Jeg satser på å være her på 40- og 50-årsdagene mine også i alle fall, for jeg har ennå mange bøker som skal skrives, kamper som skal kjempes (hvis jeg orker), snegler som skal mates og avles, ei datter som jeg vil se vokse opp, mennesker jeg skal møte, dager som skal overleves.

Jeg er her fortsatt og jeg gir meg ikke så lett!

Oppsummering 2009

Det har vært et begivenhetsrikt år. I større grad enn før, føler jeg at livet mitt er på rett spor og at det går framover.

I løpet av året har jeg oppnådd ting jeg tidligere har trodd var umulige:

Tigerstaden er mitt hjem

Ja, nå har jeg flytta. Det var en anstrengende øvelse som jeg håper å slippe i alle fall de kommende fem åra. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har venner som stilte opp og hjalp meg! Uten Frank og Kevin hadde jeg aldri klart det.

Vi ankom torsdag, totalt utslitt etter 27 timer på veien gjennom Finland og Sverige. For første gang på i alle fall 6 år, satt jeg bak rattet. Riktignok var det midt på natta og nesten ingen trafikk. Det var en liten test jeg måtte gjennom for min egen del. Det gikk veldig bra. Å kjøre i tettbygde strøk på mer trafikkerte tider av døgnet er jeg nok ikke klar for ennå. Fordelen med å bo i Oslo er jo at jeg ikke trenger bil til noe som helst.

Det var ikke før i kveld, søndag, at jeg fikk mitt mobile bredbånd til å fungere. Det er mange ting jeg har tenkt at jeg skulle blogge om i dagene som gikk, men nå har jeg selvsagt glemt det. Jeg kommer i alle fall ikke til å beskrive møtet med gynekologen som fortalte meg at hvis Helsetilsynet avslår klagen min, er min eneste redning å få kreft. Oppskrift på hvordan man pådrar seg kreft i eggstokkene mottas med stor takknemlighet!

På tide å roe ned

Jeg drømmer at jeg blir intervjua. I søvne pønsker jeg ut intelligente svar på journalistens spørsmål, anstrenger meg for å gjøre meg forståelig.

Etter fem timers søvn våkner jeg. Sola skinner bak gardina. Kjenner at jeg har lyst til å sove videre. Ser på klokka. Og tenker «nei, dette har jeg ikke tid til gitt».

Det er på tide å roe seg ned, kanskje sove mer enn 7 timer ei natt. Det ville bli den første på ei uke. Hver morgen husker jeg at jeg har drømt noe stressende.

Jeg trenger ikke antidepressiva lenger, det er rimelig klart. Jeg som pleide å sove som en stein, kunne sove nesten uendelig hvis jeg ikke ble tvunget til å stå opp og som sjelden drømte anna enn den klassiske om at tennene faller ut. Det er delvis tablettenes feil at jeg våkner før jeg er ferdig å sove, at jeg drømmer livaktig og stressende. Lenge var det en lav pris å betale for litt energi og pågangsot, men nå har jeg det uansett. Så hvorfor slutter jeg ikke?

Jeg tør ikke. Tablettene er et sikkerhetsnett den dagen jeg får beskjed om at utredninga på Rikshospitalet er ferdig. Og sia de ikke kan si noe om når det blir, tør jeg ikke å trappe ned en gang. Så mens jeg tidligere måtte anstrenge meg for å gjøre noe som helst, må jeg nå anstrenge meg for ikke å gjøre noe. Jeg er jo slett ikke sikker på om «lykkepillene» vil hjelpe meg hvis jeg får nei fra Riksen. Egentlig tror jeg ikke at de vil være sterke nok. Hvis det skulle skje, vil jeg nok trenge full narkose, å bli lagt i koma resten av livet.

Men enn så lenge gleder jeg meg over sola som skinner, snøen som glitrer, boka jeg har skrevet, nye prosjekter, venner, positive tilbakemeldinger, dattera mi – alt det som gjør meg mye lykkeligere enn en tablett daglig. Mens jeg svelger dagens dose mental forsikring.

Vagt inspirert av dette innlegget.

Heldige meg! – en stor takk til alle venner og støttespillere!

I kveld gikk det for alvor opp for meg hvor heldig jeg er. Jeg hadde altså før-lanseringsfest for Framandkar og oppmøtet var veldig bra. Plutselig skjønte jeg hvor mange som faktisk setter pris på meg og det jeg gjør/skriver, bare her i Tromsø.

Først og fremst var det masse gratulasjoner, klemmer og skåling. Mange av mine venner og bekjente hadde tatt med seg sine egne venner. Det var en broket forsamling av litterater, homser og noen til. Kjente og ukjente kom bort til meg og sa veldig mye pent, både om meg og dikta. Det ble nesten pinlig. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Selve opplesninga gikk også bra. Responsen var overveldende.

Seinere på kvelden, utenfor et anna utested, kom ei fremmed dame bort til meg og sa hun hadde sett meg på TV. Hun ønska meg lykke til og sa det var viktig det jeg gjør.

Alle har vært helt fantastiske, og hvis nå boka skulle bli slakta av anmelderne håper jeg at jeg klarer å huske at amnge liker det jeg skriver og det jeg står for. Og ikke minst at jeg har veldig mange gode venner og støttespillere. Jeg ville selvsagt ikke bytta noen av dem mot litterær anerkjennelse.

Noen må nevnes spesielt:

Frank og Kevin – Jeg setter utrolig stor pris på å ha blitt kjent med dem og ha dem som venner. Rausere mennesker skal man lete lenge etter. Dessuten har de til sammen et gigantisk kontaktnett. De har også andre erfaringer og innfallsvinkler til en god del ting, noe som gjør at jeg ofte lærer noe sammen med dem (for eksempel hvordan en is-maskin ser ut 😉 ). Framandkar er tilegna Frank. Jeg håper og tror at vi alltid vil være venner, uansett hvor ulike liva våre måtte bli.

Roy-Morten – Boka er også tilegna ham. Vi har vært venner lengre enn jeg har vært venner med noen andre her i Tromsø. VI kan snakke om alt. Ikke minst har han vist fantastisk stor forståelse og respekt for den prosessen jeg går gjennom. Spesielt i den første fasen trengte jeg en god venn som ham, og er heldig som hadde og har ham som kompis. Vi ble kjent på forfatterstudiet for 7 år siden og har siden utveksla tekster ganske jevnlig. Han fortjener en stor takk for å ha lest og kommentert store deler av det som nå foreligger i bokform som Framandkar. Jeg håper og tror at vi kommer til å fortsette å være venner og skrive-kollegaer også i framtida. Forhåpentligvis er det ikke altfor lenge til hans lanseringsfest!

Også takk til Mette, Maria, Lina, Tore, Johnny, Andreas, Johanne, Thomas og mange, mange fler! Alle rundt meg har på hver sine måter bidratt til den jeg er og den boka som endelig blir lansert på mandag.

Jeg føler meg utrolig priviligert! Det er slett ikke alle som er så heldige. Og enda har jeg ikke nevnt familien min og venner andre steder. Det får meg også til å tenke på hvor annerledes og mye bedre livet mitt er blitt etter at jeg erkjente at jeg er mann og turde å stå for det. Jeg pleide å tenke på meg selv som en inneslutta, ensom ulv, men nå har jeg mange venner og føler at jeg har mye lettere å åpne meg for andre mennesker. I kveld er jeg rett og slett lykkelig. Det trodde jeg aldri at jeg skulle bli for bare tre år siden.