Jo mindre minoritet, dess sterkere krav om normalitet. Du er avvikende, men bare på dette ene lille punktet, og det er det jo ingen som ser, ikke sant? Ellers er du helt normal – ikke sant?
Denne tankegangen ser jeg stadig både blant homser og transkjønna. Er du homse skal du i alle fall oppføre deg og se ut som en kloning av «den normale mannen». Selv om ingen vet hvem han er eller noen gang har møtt ham. Du skal ikke vifte med hendene når du prater, pass endelig på at stemma di ljomer av bass.
Og en del transkjønna bruker enormt mye energi på å distansere seg fra transvestitter, mellomkjønna, homser, lesber og andre som ikke følger tokjønnsmodellen slavisk. Jeg fristes til å spørre: Hvor mange flekker på din normalitet tåler du?
På et psykologisk nivå kan jeg forstå det. Av og til sees vi som så annerledes at vi blir rene marsboere. Og det er vi jo ikke, noen av oss. Jeg mener det blir skadelig når normalitetstankegangen preger hele organisasjoner. Det hindrer folk i å ta kontakt, finne et sted der de kan føle seg hjemme blant sine egne. Slik jeg følte det de første gangene jeg leste om transkjønna. De var så overdrevent normale og hetero hele gjengen. Jeg kunne umulig være en av dem. Eller slik vi ser debatten rundt homoparaden. Det er alltid noen som vil utelukke alle avvikende uttrykk, som mener paraden skal være for menn i dress og damer i kjole. I alle fall ikke det omvendte!
Disse stedene skal være fristeder for faen! De skal være steder der vi kan være helt og fullt oss selv og få være stolte av det. Så kom ikke til meg med noe krav om normalitet. Ingen mennesker er normale. Alle mennesker er unormale, annerledes, unike. Tenk så flott om alle fikk vise det fram! Tenk for en stor opplevelse av mennesker, skapt i Guds bilde, som kunne vise oss hvor stor Gud virkelig er; at han skaper mennesker så forskjellige!
Nei, jeg er ikke normal og har ikke tenkt å bli det. Jeg skjønner ikke hva normalitet er for noe og har aldri sett det. Det er opp til hver enkelt å finne en balansegang mellom sin egen annerledeshet og det å leve i et samfunn med andre mennesker. Alle må inngå kompromisser, og vi trenger alle fristeder. Og nåde den som rører mine fristeder og prøver å skyve meg ut til fordel for en normalitetstankegang. Jeg representerer bare meg selv, ikke en gruppe av forsøksvis normale.
Inspirert av en diskusjon på Gaysir om deltakelse i et fotoprosjekt om annerledeshet, samt reaksjonene på transvestittenes ønske om to pass.
Tarald Stein 