Jeg burde sette en sperre i nettleseren som hindra meg i å gå inn på finn.no. «Jeg skulle jo bare» for mange timer siden, og her sitter jeg. Jeg har vært innom klesavdelingen og sett på alt det man ikke kan tro at folk har brukt penger på. Og nå er jeg kommet til godbiten; samlerseksjonen. Les videre
Olaug Nilssen er den vennen jeg har kjent lengst. Det vil si sia vi gikk på videregående i Førde. Og sia hun nå bor i Odda og jeg befinner meg på påskeferie en times busstur unna, dro jeg på besøk i dag.
Jeg liker egentlig ikke å bli minna på tida fra 20. november 1989, som fortsatt står for meg som en svart dag i mitt liv og begynnelsen på den mørke middelalder i min sjel, til jeg flytta hjemmefra. Men det er en nødvendig konsekvens av å besøke Olaug, sia det var i den perioden vi blei kjent.
Blant anna har hun omtalt vår spede debut som forfattere i programmet til teaterstykket «Få meg på for faen», basert på boka ved samme navn. Det er en morsom episode fordi den er typisk for oss begge. Vi deltok begge i avisa Firdas novellekonkurranse for ungdom i 1993. Olaug fikk komme på trykk og skrøt av det på påskeleiren vi var på det året. Jeg sa ingenting om at jeg hadde vunnet 2.premien – de første pengene jeg fikk for å skrive. Hun hadde fått S på novella si på skolen, min hadde sannsynligvis fått M. Hun skriver også om hvordan hun ikke turde å sende noen tekster til Lefsa skoledagbok, der jeg fikk dikt på trykk to ganger.
Jeg hadde glemt episoden helt til hun spurte om å få bruke den. Det er nok mye jeg har glemt fra de åra. Seinere gikk vi i parallellklasse på videregående, men hadde ikke særlig mye kontakt før i russetida. Da satt vi sammen på nachspiel og la store planer for framtida. Og det påfølgende året gikk vi en periode på samme folkehøgskole, Forfatterskolen Heimly på Finnsnes.
I dag prata vi mye om at diktsamlinga mi kommer snart. Hun mente Firda burde intervjue meg i den anledning, men jeg er neimen ikke sikker. Ei stund prata jeg mye om den tida, men uten at det hjalp. Nå har jeg stort sett slutta å snakke om det. Og jeg veit ikke om jeg kan stille opp som bygdas store sønn, forfatteren. Tanken gjør meg en smule kvalm. Samtidig kan jeg ikke si noe om hvordan det virkelig var. Det vil være å sutre og stille meg lagelig til for hogg. Det har jeg gjort nok av. Så selv om jeg gjerne vil bruke alle muligheter for publisitet, slik at boka blir kjøpt og lest av flest mulig og jeg får et bra grunnlag for å leve av skrivinga, tror jeg ikke jeg har noe å si til Firda som egner seg på trykk. Det slår meg at min gamle dagdrøm om at hele bygda skulle bli utsletta av ei atomulykke fortsatt står ved lag, om enn mindre intenst.
Jeg hater å si det, men jeg er fortsatt redd dem. Redd for å bli latterliggjort, redd for å få opplevelsene mine stempla som innbilning, redd for den usynlige, hviskende ondskapen som kalles bygdedyret – og som selvsagt ikke finnes i følge bygdeboerne.
For å beholde sjela mi laga jeg et fiendebilde av dem, et bilde som sikkert ikke er helt korrekt, men som jeg trengte for å overleve. Det virka, åpenbart. Og nå er jeg beredt til å bruke akkurat samme våpen mot GID-klinikken om nødvendig. Jeg lærte i alle fall noe. Kanskje det stemmer at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, selv om det er en klisje? Jeg veit ikke.
Mens jeg var hos Olaug prøvde jeg å regne etter hvor lenge det er sia jeg var der sist. Det nærmer seg ti år. Fortsatt er jeg ikke klar til å møte fortida. Hadde det enda hatt form som et dyr; med skarpe tenner, ville øyne og giftig spytt. Da kunne jeg søkt viltnemnda om fellingstillatelse og gått på jakt med skarpladd våpen (hvis jeg hadde noe). Men hvordan dreper man et spøkelse, en tåkedott, en skygge? Kanskje med ord, men de orda har jeg ikke ennå.
(Som de fleste har merka er bygda ikke omtalt ved navn (Førde er en by og passer ikke helt til beskrivelsen). Det er med vilje.)
En dag satt jeg og beklaga meg til ei venninne over at det skal ta ett år å finne ut om jeg er gal eller ikke, for å få behandling. Det er tross alt ikke et våpen jeg vil ha, men min egen kropp. Tenk om sesjonen for de som skal i militæret måtte vare et helt år? Det var da hun sa «tja, det er vel et slags våpen du vil ha». Og så snakka vi ikke mer om det.
Men det opprører meg når jeg tenker på det. Først blir jeg sint på alle de menns vegne som ikke ser tisseluren sin som et våpen, men som blir klandra for all verdens overgrep på grunn av sin tilhørighet til et kjønn, på grunn av en bagatellmessig kroppslig utvekst. Og så blir jeg sint og lei meg på vegne av dem som tvinges til å oppfatte den som et våpen. Det er så utrolig urettferdig!
Jeg tror de fleste menn tenker på den som en dings de tisser med og har sex med, en kilde til lettelse og nytelse. Det er bare et fåtall menn som tenker på den som et våpen, en kilde til ødeleggelse og smerte. Det tror jeg er noe som må læres, og vår kultur, med sine kjønnsroller, er et velegna læringsmiljø. Det gjør meg så utrolig forbanna og såra, fra begge sider av kjønnsskillet.
Det er jo i bunn og grunn på samme måten med hendene. De færreste tenker på dem som våpen, selv om man kan slå ihjel et menneske med bare nevene. Hendene er kroppsdeler vi trenger i det daglige liv; til å spise, vise nærhet, tørke oss bak, ja det meste. Ville man si til en person som mangla hender, og som savna dem, at det var våpen hin ønska seg? Tror ikke det nei.
I vår kultur signaliserer mannlighet aggresjon; seksuell aggresjon. Og det vakreste på mannskroppen blir et våpen. Jeg kan ikke forstå det. For meg er det heldigvis en fremmed tanke. Likevel vet jeg at jeg blir sett som mann når jeg går bak ei dame om kvelden og hun går fortere og kikker seg over skuldra. Den ubehagelige følelsen jeg får da, tror jeg at jeg deler med de aller fleste menn.
Jeg vil bare rope så alle kan høre det og forstå det: EN PENIS ER IKKE ET VÅPEN!
Og så leser jeg min lidelsesfelle Trollhares, alias Immanuel, blogg og blir igjen veldig stille. For hva kan man si?
Tarald Stein 