Mer skremmende enn Trump

Når man tror det ikke kan bli verre, at bunnen er nådd, finnes det alltid mennesker som beviser at menneskets natur er ondskap.

Ja, jeg ble skremt (men ikke overraska) over at han vant. Mer skremmende er det å tenke på alle dem som stemte for å få en president som spyr hat. Men aller mest skremt blir jeg av alle dem som, i forsøket på å forklare hvorfor han vant og hvorfor de selv tippa feil, ubevisst anerkjenner de holdningene han står for. Eller dem som går i den samme fella når de tar til orde for å jevne ut splittelsen i det amerikanske samfunnet.

Nei, hat mot minoriteter handler ikke om politikk. Det handler om manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det handler om folk som våkna dagen etter valget i USA og fant bilen sin nedtagga med N-ordet. Mine venner i USA utarbeider lister over alt de skal fikse før januar; få alle papirer i orden, mest mulig som gjenspeiler deres kjønnsidentitet, i håp om at selv ikke Trump kan ta det fra dem. The Kinsey Institute publiserer en sammenligning av langtidsvirkende prevensjonsmidler. Homofile og lesbiske bekymrer seg for at deres ferske ekteskap skal bli ugyldig med et pennestrøk. Det rapporteres om en markant økning i hatkriminalitet. Det er dette valget av Trump handler om. Skriften på veggen utbasunerer «Black lives don’t matter, nor does your vote».

Mye av amerikanernes frykt er sannsynligvis ubegrunna. Alle mine worst case scenarios etter å ha fått FrP i regjering slo ikke til, men her har vi tross alt Høyre som en slags ballast og et velferdssystem som ikke lar seg utslette over et par år. Det har ikke amerikanerne.

Europeiske medier kappes om å bortforklare alle som stemte på Trump. De er ikke egentlig rasister, alle er ikke voldtektsforbrytere (nei, selv med en kultur som godtar date-rape skal det godt gjøres). Noen sier de bare er bitre. Hvis man ikke er rasist – hvorfor i all verden stemmer man på en da? Jeg mener at den som stemmer på en rasist er rasist. Man deltar og opprettholder et rasistisk system på den måten, enten man vil det eller ei.

Er det slik at fattige (som man påstår utgjør de fleste Trump-velgerne) mangler evnen til etisk tenkning? Er ikke det isåfall en ganske arrogant påstand? Det finnes forskning som viser at en persons IQ faller hvis de opplever konstante økonomiske bekymringer, tilsvarende det som vises etter ei søvnløs natt. Det kan forklare hvorfor fattige stemte på en mann som har vært med på å gjøre mange i USA fattigere (spesielt under boligkrakket).

Er det også slik at evnen til å ta etiske valg synker på samme måten? Isåfall skulle man forvente at rikinger levde i tråd med de høyeste etiske prinsipper, men vi vet alle at slik er det ikke (nesten tvert imot). Like lite som jeg er villig til å bortforklare historiens ondskap med «de visste ikke bedre» er jeg villig til å bortforklare fattiges ondskap. Etter norske mål (som er noe annet enn amerikanske) er jeg fattig, men det kunne ikke falle meg inn å stemme på FrP av den grunn.

Mange tar nå til orde for at vi må lytte til de fattige hvite menn (og kvinner), at de stemte som de gjorde for å bli hørt, fordi de følte seg oversett. Man skal altså senke sine etiske krav for å komme de ekstreme i møte. Det var akkurat det samme man sa her hjemme etter 22.juli. Man trodde at det å slippe rasister og konspirasjonsteoretikere til i avisspaltene og kommentarfelta ville forhindre en ny terrorist. Foreløpig ser det ut til at ideen har vist seg helt feil. Resultatet er FrP i regjering, Europas minst humane innvandringspolitikk og en offentlighet preget av rasisme, trusler og sjikane. Terrorismen har inntatt hjertene. Alt tyder nå på at USA vil gå i samme retning. Måtte Gud bevare oss!

Det er store forskjeller mellom USA og Norge, men menneskets natur er den samme; ondskap.

Hvem tror du at du er? Youtube edition

Årets norske sesong er for lengst over. Siden har jeg sittet limt til episodene fra Storbritannia, USA, Australia og Sør-Afrika som ligger på YouTube (link til spilleliste med mine favoritter). Utgangspunktet var en italiener og en tysker som innvandra til Bergen på 1700-tallet. Kunne det være mulig å finne ut mer om de delene av slekta?

Allerede i løpet av de norske programmene skjønte jeg at det egentlig ikke spiller noen rolle om du vet hvem kjendisene er. Dermed var veien kort til utenlandske kjendiser jeg aldri hadde hørt om. På veien ble jeg fullstendig hekta og svært fascinert over de ulike landenes ulike innfallsvinkel til programmet.

  • USA har de kjedeligste episodene (med unntak av Irland), med masse militærhistorie eller linjer tilbake til kongelige i Europa, ispedd slaveri. Og fryktelig plaga av produktplassering fra ancestry. Fordelen er høyere andel av kjendiser som selv nordmenn uten popkulturell dannelse har hørt om. USA er et land av innvandrere fra alle verdenshjørner, så man får fort inn mye verdenshistorie. For meg er det også et pluss med litt kvekerhistorie fra Pennsylvania.
  • De britiske episodene er pussig nok de som ligner mest på de norske, men med mange flere episoder og kjendiser å ta av. Også her får man inn mye verdenshistorie, vi snakker om et enormt imperium. En av mine favoritter er den skotske skuespilleren som stammer fra en indisk barnebrud (Billy Connolly).
  • Australia fokuserer på ganske nær historie og gir et fascinerende innblikk i aboriginernes historie. Dessuten får vi innblikk i mer utradisjonelle kilder i slektsgranskning. Dessverre er de fleste episodene nå borte fra Youtube.
  • Sør-Afrikas episoder ligger nært de Australske i formen. Min favoritt så langt er Patricia Glyns søken etter tilhørighet i kolonialismens etterdønninger.

Jeg skulle gjerne sett de norske episodene igjen for å sammenligne. Det aner meg at de norske kjendisene burde bli flinkere til å stille spørsmål og ikke gi inntrykk av at informasjonen bare dumper ned i fanget deres.

Kino-opplevelse

Jeg har sett «Milk». Fantastisk bra film! Og en veldig viktig film. Den handler om Harvey Milk og amerikansk homohistorie.

Filmen klarer på en glimrende og opprørende måte å få fram de personlige kostnadene ved rettighetskamp. Da tenker jeg ikke først og fremst på at han ble drept, men på hvordan engasjementet hans gikk ut over mennesker rundt ham.

Les videre

Ei framtid som journalist?

Jeg tok testen som er bakgrunnen for de siste dagers oppslag om journalisters kunnskapsløshet. Jeg syntes de fleste spørsmålene var ganske lette, og tar meg ikke særlig nær av mine mangelfulle kunnskaper om valgsystemet i USA. Å kalle det et demokrati er å overdrive, uansett hvor fine ord de har på systemet.

At USA er medlem i en Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa burde jeg vel tenkt meg, men siden USA ikke ligger i Europa virka det lite logisk at de skulle være medlem. Vel,vel. Resten var i alle fall rett. 8 av 10 riktige er jeg absolutt fornøyd med. Så får det heller være at jeg er overkvalifisert for å bli journalist også.

Bokanbefalinger

Nå er jeg nylig ferdig med Just add hormones av Matt Kailey  – an insider’s guide to the transsexual experience. Veldig bra bok om det å være FTM! Den anbefales, men ikke for sarte sjeler, siden den er meget åpenhjertig. Svakheten er at den bærer preg av en amerikansk kontekst. Styrken er at den ikke er så heteronormativ som andre bøker om transmenn.
Nå er jeg i gang med Åpen om det forbudte av Arne Heli. Bra den også og omtrent den første biografien/selvbiografien jeg har lest. For det er det det er.
For ei stund sida leste jeg Lystens død av Nils Johan Ringdal. Også den kan anbefales.
I Undoing Gender av Judith Butler har hun et kapittel som heter «Undiagnosing gender» som jeg også vil anbefale. Ikke spesielt vanskelig å forstå og veldig konstruktiv klargjøring av debatten om hvordan vi selv også anser det å være transkjønna som enten en sykdom eller en tilstand, og fordeler og ulemper ved begge syn. Dette baseres hovedsakelig på forholdene i USA, men kan stort sett overføres til norske forhold.
Tidligere har jeg vel anbefalt Kjønn i bevegelse av Benestad og Almås, men vil trekke den fram igjen.