Kunsten å gi opp

De fleste forfattere skriver mange bøker (manus) som aldri blir utgitt. Kanskje fordi disse manusene er for dårlige, eller av andre årsaker (feil tidspunkt, passer ikke i forlagsprofilen o.s.v.). Det ser ut til at de fleste forfattere altså kan kunsten å gi opp. Jeg derimot, har visst ingen evner i den retning.

Jeg har ikke problemer med å gi opp før jeg har forsøkt, ut fra en rask analyse av mine muligheter for å lykkes med prosjektet. Det er jeg ganske god på. Men så snart jeg har investert litt tid og krefter på prosjektet, virker det som om jeg er ute av stand til å gi opp. Det var denne egenskapen som gjorde at jeg fikk utgitt den første boka mi. Ofte er det en positiv egenskap knyttet til utholdenhet, såkalt «ståpåvilje».

Jeg klorer meg fast til prosjekter som ser ut til å være dødsdømt. Og enda mer enspora blir jeg hvis noen forteller meg at jeg ikke kan få det til. Da skal jeg selvsagt vise dem, bevise at jeg har rett. Selve prosjektet kan forandres underveis til det uigjenkjennelige, og jeg kan være ganske kreativ (ikke bare innad i teksten) for å fullføre prosjektet. Som da jeg oversatte Framandkar til nynorsk for å få den utgitt, og lyktes.

Nå har jeg jobba med tre ulike prosjekter i 4 år. To av dem er diktsamlinger. Den ene av dem regner jeg som klar for forlag, og har begynt prosessen for å finne et forlag som er mer vennlig innstilt til disse tekstene, for jeg gir meg jo ikke. Den andre diktsamlinga har falt fra hverandre og må sannsynligvis skrives mer eller mindre på nytt – noe jeg ikke gleder meg til, men sannsynligvis kommer til å gjøre en gang.

Det tredje prosjektet er en ungdomsroman. Nå når jeg endelig har overskudd til å skrive igjen, har jeg bestemt meg for å jobbe med den. Her står det ikke på forlagene, men på det faktum at jeg synes prosa er mye vanskeligere å skrive. Men heller ikke det får meg til å gi opp.

Dette har fått meg til å tenke at jeg mangler evnen til å gi opp. Jeg tror kanskje at livet, og spesielt skrivelivet, hadde vært enklere hvis jeg hadde den evnen. Evnen til å legge et manus i en skuff eller til og med brenne det opp, slette fila. Det fins en tid for alt, og kanskje er dette tiden for å gi opp og gå videre. Bare synd at jeg ikke får det til. Eller kanskje bare bra.

Årsaken tror jeg har noe med selvtillit og optimisme å gjøre, noe jeg merkelig nok har. Jeg tror liksom aldri at det er helt håpløst, at det ikke finnes smutthull som jeg kan komme gjennom.

Lydbok, ebok o.s.v.

Det er på tide å ta grep om eget forfatterskap igjen. Derfor lanserer jeg nå et utdrag fra Framandkar som lydbok.

Kjøp her for 18kr!

buy

Jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger om det fungerer.

Planer videre er:

• Fullversjons lydbok av Framandkar
• Lydbok av Frikar
• Begge som ebøker i ulike formater
• Ebok av mine samlede erotiske verker

I prosessen med å velge salgsløsning har jeg vært innom ørten betalingsløsninger som er for dyre (d.v.s. allle med faste kostnader uavhengig av salg), som ikke støtter nedlastbare varer eller som ikke tillater erotiske produkter (jeg tviler vel på om de ville oppdaga om  ei ebok på norsk var erotisk, men det er best å følge spillereglene). Valget falt til slutt på Sellfy.com som tilfredsstiller alle kravene mine bortsett fra at de ikke støtter norsk valuta. Jeg håper at det ikke hindrer noen i å handle! Jeg har nå alle rettigheter til bøkene mine og står dermed fritt til å gi dem ut samla, men jeg venter på å kunne inkludere Blodkar i en samleutgave.

Ellers er jeg i gang med oversettelse i håp om å få et engelskspråklig forlag på kroken. Blodkar (som jeg hadde tenkt å produsere og gi ut selv), er lagt på vent og vil sannsynligvis sendes til flere forlag før den evt. kommer bare som ebok. Jeg er inne i en ny giv når det gjelder ungdomsromanen min og jobber også med Tiltaksdikt (arbeidstittel). Nå må jeg snart få ferdig noe! I det siste har jeg malt en del og gleder meg til å stille ut med Skeive Kunstnere til sommeren. Det mangler altså ikke på ambisjoner og selvtillit, men akkurat nå bare gjennomføringsevne.

Utfordringer

Før møtet med redaktøren i går visste jeg altså at for å komme videre med manuset trengte jeg innspill fra andre. Møtet gikk veldig bra. Redaktøren hadde mye pent å si, og også konkrete forslag til hva som bør endres.

Jeg har en tendens til å overdrive og sette ting på spissen. Magefølelsen min sa at dette gjaldt ungdomsromanen også, men jeg klarte ikke å velge ut det viktigste og dempe resten. Jeg ville liksom ha med alt på en gang. Det har jeg fått god hjelp til å fikse, selv om det å gjøre det i praksis ikke blir lett. Jeg gleder meg til å sette i gang! Første deadline er 29.august.

Først skal jeg likevel lese ei bok jeg fikk av redaktøren; Jakten av Baroch Tendler.

Ventetid

Nå venter jeg på svar fra Schibsteds romankonkurranse, Cupidos erotikkonkuranse og svar fra de fire forlagene jeg har sendt barnebokmanuset til; Omnipax, Mangschou, CappelenDamm og Aschehoug. Regner med at det går et par måneder før jeg får svar fra samtlige.

Det gjelder å tenke på noe annet. Ellers blir ventetiden uutholdelig. Det blir ei stund til jeg kan si at jeg ikke har noe å gjøre. Jeg burde skrive dikt, rydde leiligheten, svare på mail og mye mer. Akkurat nå er jeg ganske tiltaksløs, men det går opp og ned som det meste annet. Jeg håper at jeg klarer å bruke disse to månedene til noe fornuftig…

Gjennomgang av manus

Jeg skal nå begynne på den ganske kjedelige oppgaven det er å gå igjennom manuset til ungdomsromanen min. Målet er et manus som er klart til innsending om ei uke. Jeg har en anelse om hva som er manusets svake punkter, ut fra egen magefølelse og testlesernes tilbakemelding. Denne anelsen har jeg omgjort til ei sjekkliste:

Om å skrive for hånd eller på data

Jeg blei voksen før internett kom i daglig bruk for de fleste (fylte 20 år i 1997). Som seksåring lånte jeg pappas elektriske skrivemaskin, her iført pysjamas som mamma hadde sydd:

Bandøving

Ny scene fra ungdomsromanen jeg jobber med (førsteutkast). Kom gjerne med innspill!

– Hør på det her!
Thomas var helt i hundre og dro en eviglang solo der han bare bomma på ett grep.
– Tøft hæ?
– Joda, sa jeg.
Jeg kunne avlyst bandøvinga så klart. Død mamma måtte være en av de få gyldige grunnene til å skippe øvinga. Likevel bestemte jeg meg for å dra bort til Joakim med bassen på ryggen som vanlig. Jeg trengte å tenke på noe anna.

En passende tittel

Jeg syns titler er vanskelige å finne. En tittel skal være i perfekt balanse mellom å si for mye og å si for lite. Tittelen på min første diktsamling, «Framandkar», var resultat av en nitidig leiting etter passende tittel. Tittelen er henta fra et av dikta. «Frikar» var enklere; det var den logiske fortsettelsen. De hører sammen, og det syns i titlene. Jeg planlegger en diktsamling til, med en tittel som ble foreslått som en spøk fra en venn. Dikta i de to foregående diktsamlingene har ingen titler, men kanskje jeg klarer å lage titler til alle dikta i den neste? Jeg skal i alle fall prøve.

Men nå skriver jeg altså på en ungdomsroman. Og jeg vet ikke hva den skal hete. En av ungdomsbøkene som gjorde uutslettelig inntrykk på meg var Adgang til festen. Tittelen på den er perfekt. Jeg syns titler skal ha dybde og gjerne dobbel betydning. Hvilke titler synes du er bra? Og kom gjerne med forslag til hva min ungdomsroman skal hete!

 

Begynnelsen

Jeg skjønte med det samme at noe var galt. Mamma var ikke der da jeg kom hjem fra skolen. Hun jobba bare deltid på sykehjemmet og pleide å være hjemme når jeg kom fra skolen. Vi krangla om det; at hun behandla meg som om jeg fortsatt var sju år og måtte passes på, ikke kunne være aleine. Det var egentlig en idiotisk ting å krangle om.

Dette er begynnelsen slik den står nå når jeg har kommet ca. 1/4 ut i ungdomsromanen jeg holder på med. I løpet av dagen har jeg surfa rundt på ulike nettsteder for skrivetips, og har kommet fram til følgende:

• Hovedpersonen skal introduseres (så kort og presist som mulig).
• Stedet hvor handlinga foregår skal fastslås.
• Spørsmål skal formes i leserens hode.
• Leseren skal få en viss anelse om hva boka kommer til å handle om, og bli nysgjerrig.
• Det skal skje noe, eller viktig handling (i vid betydning) skal i alle fall være nært forestående.

Det syns jeg at jeg har fått til, men legger teksten ut til allmenn filleristing og disseksjon. Værsågod!

Oppgave: Lag en så spennende første setning som overhodet mulig. Masse inspirasjon finnes på nett.

Umulige mål

Inspirert av Kristine Toftes skriveøvelsestemmer jeg meg for å gjøre det samme. Men med et anna utgangspunkt. I dag har jeg faktisk sittet på kafe og skrevet dikt. Altfor lenge siden sist. I likhet med Kristine har jeg også et manus, eller; jeg hadde det før jeg fant ut at jeg dreiv og skreiv på feil bok. Den får komme seinere. Den om døden, alle de som døde på veien. Jeg kan ikke skrive den ennå. Kanskje når jeg er sikker på at jeg overlever. kanskje.

Den boka jeg skal skrive nå, diktsamling nummer tre, handler om mannlighet, om hva som skal til før man kan kalle seg mann, om å være mann blant menn, om å finne et sted å slå seg til ro, ja, den skal handle om det selv om jeg begynner å innse at jeg aldri kommer til å falle til ro. Er det forskjell på å slå seg til ro og å falle til ro? Uansett. Diktsamling nummer tre skal bli en plattform, en «basecamp» på vei oppover. Jeg skal ta mannligheten og gjøre den til min. Sånn at jeg kan skrive videre.

For eksempel på den ungdomsboka som jeg har hatt i hodet, og delvis på papiret, de månedene jeg lå nede for telling. Den som handler om å bli kjent med familien sin, kunne se dem som mennesker, ikke bare som den rollen de har i ens eget liv. Den er mitt «lære å skrive prosa»-prosjekt, men også personlig utrolig viktig. Og hvis jeg sier noe mer konkret om hva den skal handle om, vil en del mennesker si at jeg ikke kan skrive en slik bok, fordi jeg ikke er flink nok til å sette meg inn i andres følelser. Og kanskje har de rett, men da er det på tide å forandre seg isåfall.

Og det verste av alt: Jeg har satt meg som mål at en av disse bøkene skal komme ut i 2011. Det virker ganske umulig, men jeg vet jo at jeg kan hvis jeg virkelig vil, nå når jeg har kommet meg opp av grøfta og så lenge jeg styrer unna alle de grøftene som bare ligger og venter på at jeg skal falle nedi dem. Jeg liker å ha høye ambisjoner og lite selvhøytidlighet, jeg liker risiko, men bare på papiret. Eller skjermen, da. Og jeg trives best med korte deadlines.

En dag stod jeg opp og satte meg ned og skreiv ei nisiders erotisk novelle på engelsk. Bare helt plutselig. Og sånn kommer diktene også; plutselig med litt dyttehjelp. Men en ungdomsroman? Hjelpe meg! Og ikke har jeg noen redaktør som kan fortelle meg hva som trengs i en sånn heller, for Tiden gir ikke ut barne- eller ungdomsbøker. Erotiske noveller kan jeg skrive, med klassisk oppbygning og tabuord og alt som skal til, så da bør jeg kunne skrive en ungdomsroman, selv om det ikke skal være noe særlig sex i den. Men diktsamlinga kommer sikkert først.

Nå er det så kaldt her og nettleseren henger seg opp; den henger ca en setning etter fingrene på tastaturet, det er helt sykt. Så nå er jeg lei.