Min lykkelige, kjønnsløse barndom

Dette innlegget har ligget og modna i snart et halvt år. Det begynte med et enkelt spørsmål fra min tante: «Jeg har tenkt på, etter at jeg fikk vite at du er transkjønna, hvordan vi kunne gjort det enklere for deg da du var liten. Hva burde vi gjort for deg?»

Sannheten er at store deler av barndommen min var lykkelig kjønnsløs. Jeg har tenkt mye på hva jeg ville svart hvis noen hadde spurt meg om jeg var gutt, eller om jeg skulle ønske at jeg var det, sånn rett ut, f.eks. da jeg var 7 år. Jeg tror kanskje at jeg ville svart ja, men jeg er ikke sikker. Enda mer tid har jeg brukt på spørsmålet om det ville gjort det lettere for meg. Egentlig tror jeg ikke det, bortsett fra at jeg da ville kommet til Rikshospitalet ti år tidligere og kanskje fått behandling. Men barndommen og ungdsomstida mi ville sannsynligvis blitt vanskeligere. Det er stor forskjell på å møte fordommerog diskriminering som barn og som voksen. Jeg føler meg heldig som var voksen da jeg kom ut for meg selv og andre. Jeg hadde rukket å gjøre noen erfaringer som har gjort meg sterkere (og noen som gjorde meg svakere). Stort sett var jeg  i stand til å ta vare på meg selv.

Det jeg sa til min tante, var at jeg skulle ønske at jeg fikk informasjon om at biologisk kjønn ikke alltid samsvarer med en persons egentlige kjønn (kjønnsidentitet). Jeg skulle ønske at slik informasjon var en del av pensum på barneskolen. Da ville jeg ikke føle meg utsatt, som den eneste transpersonen i verden. Jeg tror også at jeg da ville kommet ut i mitt eget tempo, ikke som resultat av intens selvransakelse og plutselig oppdagelse.

Videre skulle jeg ønske at samfunnet ikke knytta kjønnsidentitet så tett til seksualitet. I flere år trodde jeg at jeg måtte være jente fordi jeg var tiltrukket av gutter. Nå ser jeg at det var en feilslutning, å snu det hele på hodet. Heteronormativiteten må altså ta en del av skylda for at jeg brukte så lang tid på å nøste i trådene mine.

Jakten på ungdomsromanen

Det er to dager siden jeg hadde bursdag, og i dag gikk det opp for meg at det er 20 år siden jeg ble 13. Fy faen så gammal jeg er! Og likevel vil jeg altså skrive en ungdomsroman?

Den «riktige» fortellingen

Dette er min historie slik jeg har forstått at den burde vært fortalt for å gi meg behandling på GID-klinikken. Jeg har lest tilstrekkelig med transmenns selvbiografier og faglitteratur om transseksualisme til å forstå at det er dette man forventer seg. Dette er «den transseksuelle fortellingen» – fortellingen om en gutt i jentekropp. Ingenting av det som står her er direkte usant, men det er helt åpenbart bare en del av sannheten:

FrP graver sin egen grav

To forslag fra FrP på Norge i dag (NRK):

1. Heve aldersgrensen for førerkort.

2. Sende SMS til foreldre når elever på videregående skulker. Fraværet er spesielt stort på yrkesskolene.

FrP burde jo vite at det er blant folk med lav utdannelse, nemlig dem som skulker videregående eller ikke tar mer utdanning enn videregående at de har mange av velgerne sine. Tidligere har FrP virka veldig klar over at de har mange velgere også blant dem som liker å kjøre bil, jfr. kampen for å senke bensinprisene.

Heldigvis for FrP har ikke 16-18-åringer stemmerett. Ennå. Og så kan man jo håpe at de som evt. vil rammes hvis disse forslagene settes ut i livet har en hukommelse lenger enn en døgnflue…

Etter Jafnadr-foredraget

Fra mandag til torsdag var jeg altså på Skeiv Ungdoms sommerleir, Jafnadr eller Jaffis blant de innvidde. Onsdag holdt jeg foredrag om transseksualisme og andre former for trans, med vekt på hvordan det henger sammen med homokampen og homopolitikken. Som vanlig syntes jeg det var vanskelig å formulere meg i noe annet enn korthet, så det varte ikke så lenge som det burde. Heldigvis kom det masse interessante spørsmål, så det gikk veldig bra og jeg fikk mye positiv tilbakemelding i etterkant.

Etter at jeg kom hjem fikk jeg en skikkelig rørende melding på Gaysir med mye ros. Utdrag:

Jeg var på Jafnadhr i år og vil si at det foredraget som du holdt om trans var det mest geniale jeg opplevde under denne festivalen. Måten du vinklet ting på var så skjønnt at jeg ikke en gang har ord for det.

Jeg håper du blir invitert neste år igjen slik at jeg igjen kan le samtidig som jeg blir dynget fullt av viktig informasjon. Hadde bare lærerene i Norge undervist på den måten du holdt foredraget ditt på så hadde ikke skolen i Norge hatt noen problemmer med uduglige lærere.

På besøk hos Olaug og gjensyn med egne gjenferd

Olaug Nilssen er den vennen jeg har kjent lengst. Det vil si sia vi gikk på videregående i Førde. Og sia hun nå bor i Odda og jeg befinner meg på påskeferie en times busstur unna, dro jeg på besøk i dag.

Jeg liker egentlig ikke å bli minna på tida fra 20. november 1989, som fortsatt står for meg som en svart dag i mitt liv og begynnelsen på den mørke middelalder i min sjel, til jeg flytta hjemmefra. Men det er en nødvendig konsekvens av å besøke Olaug, sia det var i den perioden vi blei kjent.

Blant anna har hun omtalt vår spede debut som forfattere i programmet til teaterstykket «Få meg på for faen», basert på boka ved samme navn. Det er en morsom episode fordi den er typisk for oss begge. Vi deltok begge i avisa Firdas novellekonkurranse for ungdom i 1993. Olaug fikk komme på trykk og skrøt av det på påskeleiren vi var på det året. Jeg sa ingenting om at jeg hadde vunnet 2.premien – de første pengene jeg fikk for å skrive. Hun hadde fått S på novella si på skolen, min hadde sannsynligvis fått M. Hun skriver også om hvordan hun ikke turde å sende noen tekster til Lefsa skoledagbok, der jeg fikk dikt på trykk to ganger.

Jeg hadde glemt episoden helt til hun spurte om å få bruke den. Det er nok mye jeg har glemt fra de åra. Seinere gikk vi i parallellklasse på videregående, men hadde ikke særlig mye  kontakt før i russetida. Da satt vi sammen på nachspiel og la store planer for framtida.  Og det påfølgende året gikk vi en periode på samme folkehøgskole, Forfatterskolen Heimly på Finnsnes.

I dag prata vi mye om at diktsamlinga mi kommer snart. Hun mente Firda burde intervjue meg i den anledning, men jeg er neimen ikke sikker. Ei stund prata jeg mye om den tida, men uten at det hjalp. Nå har jeg stort sett slutta å snakke om det. Og jeg veit ikke om jeg kan stille opp som bygdas store sønn, forfatteren. Tanken gjør meg en smule kvalm. Samtidig kan jeg ikke si noe om hvordan det virkelig var. Det vil være å sutre og stille meg lagelig til for hogg. Det har jeg gjort nok av. Så selv om jeg gjerne vil bruke alle muligheter for publisitet, slik at boka blir kjøpt og lest av flest mulig og jeg får et bra grunnlag for å leve av skrivinga, tror jeg ikke jeg har noe å si til Firda som egner seg på trykk. Det slår meg at min gamle dagdrøm om at hele bygda skulle bli utsletta av ei atomulykke fortsatt står ved lag, om enn mindre intenst.

Jeg hater å si det, men jeg er fortsatt redd dem. Redd for å bli latterliggjort, redd for å få opplevelsene mine stempla som innbilning, redd for den usynlige, hviskende ondskapen som kalles bygdedyret – og som selvsagt ikke finnes i følge bygdeboerne.

For å beholde sjela mi laga jeg et fiendebilde av dem, et bilde som sikkert ikke er helt korrekt, men som jeg trengte for å overleve. Det virka, åpenbart. Og nå er jeg beredt til å bruke akkurat samme våpen mot GID-klinikken om nødvendig. Jeg lærte i alle fall noe. Kanskje det stemmer at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, selv om det er en klisje? Jeg veit ikke.

Mens jeg var hos Olaug prøvde jeg å regne etter hvor lenge det er sia jeg var der sist. Det nærmer seg ti år. Fortsatt er jeg ikke klar til å møte fortida. Hadde det enda hatt form som et dyr; med skarpe tenner, ville øyne og giftig spytt. Da kunne jeg søkt viltnemnda om fellingstillatelse og gått på jakt med skarpladd våpen (hvis jeg hadde noe). Men hvordan dreper man et spøkelse, en tåkedott, en skygge? Kanskje med ord, men de orda har jeg ikke ennå.

(Som de fleste har merka er bygda ikke omtalt ved navn (Førde er en by og passer ikke helt til beskrivelsen). Det er med vilje.)