Apekvinnen – Premiere 18.oktober!

Hvor: Kulturkirken Jakob

Når: Kl. 20.00

Datoer: 18.,19.,23., 24., 30. og 31. oktober 2013

Pris: 265kr (150kr for student/honnør)

Kjøp billett

 

Jeg ble spurt om å være med på dette for flere år siden, og nå nærmer premieren seg. Jeg har skrevet dikt spesielt for dette stykket og bidratt litt i manuset. Det har vært veldig lærerikt å være med på et slikt prosjekt! Bare det at noen andre skal framføre mine tekster er en terskel å komme over, og å betrakte hvordan det ferdige stykket tar form lærer meg mye om andre deler av kulturlivet.

Historien om apekvinnen – Julia Pastrana er fascinerende. Hun var en av de mest kjente aktørene i freakshowene på 1800-tallet og ble etter sin død stoppet ut sammen med sin sønn, for at ektemannen og senere andre kunne fortsette å tjene penger på henne. I forrige århundre havnet hun i Norge og da det ikke lenger var penger å tjene endte hun på Rikshospitalet. Først i februar i år ble levningene sendt til Mexico og Julia fikk endelig en grav.

Julia var en kvinne med to ulike genetiske tilstander (en som ga henne behåring på kropp og i ansiktet, og en som ga henne utstående kjeveparti) som fikk henne til å ligne en ape. Historien hennes har flere elementer som gjør det lett å trekke paralleller til min egen transhistorie. Rent juridisk er jeg en kvinne med skjegg, selv om jeg slett ikke føler meg som det. Transfolk blir også ofte sett på som freaks, noe mange reality show og kvasidokumentarer vet å utnytte. I dag har freakshowene for lengst avsluttet sine turnéer, men rollen er nå overtatt av mindre seriøse TVprogrammer.

Julia ville gjerne bli sett som menneske og kvinne, men fikk svært sjelden oppleve det. Jeg har opplevd (og opplever t.d. fortsatt) sterk dissonans mellom egen identitet og andres oppfatning av meg. Både jeg og Julia har opplevd kroppen som en løgner. Julias kropp løy om hennes menneskelighet, min kropp om mitt kjønn. Vi står utenfor det etablerte og blir beglodd. Kanskje har vi også eksponeringsbehovet felles, eller kanskje  gjorde hun bare det hun måtte gjøre for å overleve. Vi vet veldig lite om hva hun tenkte og følte, men jeg har forsøkt å sette meg i hennes sted i diktene jeg har skrevet til stykket.

Fremmede hender
over min hårete hud
fingre teller mine tenner
De blir ikke enige
om hva jeg er
dette dyriske vesenet
ligner et menneske
dette mennesket – fanget som et dyr

Julia spilles av Marika Enstad (som tok initiativ til prosjektet).

Ett par dikt som ikke kom med:

Utstilt
framvist
min skam
mine lyter

Det er min oppgave
å være speilet
der du ser
hva du ikke er

 

Støvet legger seg
farger huden grå
ensomheten brer seg
Vandrer gjennom korridorene
finner ikke sønnen min
finner ingen ro

 

Biologi uten plass til naturlig variasjon og avvik

Etter å ha sett det siste (endelig!) Hjernevask må jeg si at jeg ikke skjønner hvorfor Eia har lagd programmet, og enda mindre hvorfor han har fått betalt for å gjøre det. For ikke å snakke om at jeg ikke forstår hvorfor NRK har villet vise det. Men jeg innrømmer i alle fall at det er mye jeg ikke forstår, i motsetning til Eia selv.

For 15-20 år siden hadde programmet vært ganske revolusjonerende. Det var vel omtrent da Eia tok sin sosiologiske utdannelse. Jeg holder en knapp på at han burde ha oppdatert seg litt i mellomtiden. Hvis jeg skal forsøke å følge Eias resonnementer, kommer jeg opp med følgende, mye mer aktuelle problemstillinger:

1. Ingen hevder i dag at man kan operere og oppdra barn til å fylle en hvilken som helst kjønnsrolle. Derimot er det stadig flere som spør seg hvorfor vi i vår kultur bare har to kjønn, mens man i andre har betydelig flere. Hva man legger vekt på når kjønnsrollevalget tas, varierer også fra kultur til kultur. Finnes det et gen som får mennesker andre steder i verden til å forholde seg til flere enn to kjønn? Og antyder ikke det at IQen der må være høyere enn her?
2. Intersexbarn blir født med kjønnsorganer som ikke passer inn i vår tokjønnskultur. Det vi gjør er altså å overstyre naturen med kultur. Fullstendig friske barn gjennomgår omfattende operasjoner for at foreldre, samfunn og medisinere skal kunne forholde seg til dem som mennesker (det var da også det Diseth ufrivillig antydet; at hensynet til foreldrene er minst like stort som til barnet). Dette er kjønnslemlestelse. Nå altså forsvart av Harald Eia på vår statlige TV-kanal om enn ikke helt i beste sendetid. I stedet for å forsøke å gjette seg til barnets kjønnsidentitet ved hjelp av biologiske tester burde man kanskje heller vente til barnet kan snakke for seg selv?
3. Hovedpoenget er likevel ikke kjønnsaspektet ved det hele, men at dette er unødvendige operasjoner foretatt på personer som ikke kan gi et informert samtykke. I min verden er det overgrep. Skyldes den oppfatninga gener, eller kanskje testosteronet jeg tar?
4. Et annet interessant aspekt er hvordan den menneskelige biologi endrer seg i løpet av et menneskeliv. Hvis noen skulle få meg interessert i biologi, måtte det være med denne innfallsvinkelen. Kan det kanskje hende at kjønnsidentitet er biologisk basert, men samtidig ikke statisk? Ideen om at det bare finnes to kjønn står sterkt, men enda sterkere er ideen om at kjønn ikke kan endres. Diskursen rundt transkjønnethet bærer preg av det. hva er det egentlig som gjør mennesket så oppsatt på å låse verden fast i statiske kategorier? Kan det være et gen?
5. Selv Diseth er ikke i stand til å avgjøre en persons kjønnsidentitet ut fra biologien. Det må kanskje betraktes som et under at han tror den finnes. Det kunne vært interessant å bli presentert for ulike biologiske teorier om hva kjønnsidentitet er. Da ville den jevne seer også sett at biologien ikke alltid kan tilby fasitsvar.

Lanseringsfest? Hjelp!

Vil jeg ha en lanseringsfest?

Sist bodde jeg i Tromsø og hadde ingen problemer med å finne et lokale som kunne stille med mikrofon og plass. Det ble en veldig hyggelig kveld med gode venner. Så det frister til gjentakelse.

Men…

Det er ikke lenge til 25. mars og jeg vet ikke hvor jeg skulle hatt festen. Det ideelle er en liten kafe eller bar. Hvis jeg skal ha lanseringsfest er det på høy tid å kontakte aktuelle utesteder. Så jeg spør, ærede bloglesere: Er det noen av dere som har kontakter?

Jeg vil også gjøre litt mer utav det enn sist og håper venner og bekjente kan stille opp med musikk, opplesning og underholdning. Det skal ikke bare hendle om meg, men være en mulighet for flere å vise hva vi kan, enten man er publisert eller ikke. Og hvis jeg kunne brukt den til å samle penger til operasjon i Thailand ville det vært supert. I såfall trenger jeg flere ideer enn jeg har.

Så hva synes dere? Skal jeg ha lanseringsfest?