Tvil, frykt og andre transanfektelser

Det er dette du vil lese om, ikke sant?

Vel, saken er den at jeg ikke tviler på at jeg egner meg best som mann. Jeg har virkelig prøvd det godkjente alternativet, og kan igrunn ikke anbefale det. Jeg tror dessuten at jeg kjenner meg selv såpass godt etter alle åra med sjelegranskning at jeg vet hva som er best for meg.

Jeg er egentlig ikke redd heller. Av og til tror jeg at jeg mangler evnen til å bli skikkelig redd, selv når jeg sikkert burde vært det. Det er bl.a. derfor jeg helst vil protestere når noen sier jeg er modig. Å være modig vil si å overvinne sin egen frykt. Har man ingen frykt kan man ikke være modig.

Så langt har det ikke vært noe rom for å tvile eller være redd. Jeg har tilbrakt de siste 2-3åra med å forsvare min eksistens, mine valg, min overbevisning, min tro, min seksualitet, min identitet. Jeg har gått i konstant usikkerhet om min egen fremtid.

Det er vanskelig å venne seg til trygghet. Den er vanskelig å tro på etter så lang tid. Da tenker jeg ikke bare på de siste 2-3 åra, men på 30 år som bare halvveis seg selv, forsøk på å være noe man ikke er. Den siste uka har jeg begynt å håpe at jeg endelig kan føle meg trygg, at dette vil vare, at jeg kan få lov til å puste ut, slappe av. Nyanser og forbehold er jeg en mester på. Tvil og frykt er ikke mine greier.

Inspirert av Ryans post «Monstrous Gender» – a wonderful poem

Konstruksjon og essens

Spørsmålet er i bunn og grunn om man kan bli kvinne. Dersom man konsekvent dyrker kvinnelige trekk i en person som er født med kvinnekropp; vil vedkommende da bli kvinne uansett? Eller finnes det noe iboende som bestemmer ens kjønn? Jeg er tilbøyelig til å svare ja på begge spørsmålene. Ja, jeg føler at jeg har blitt kvinne. Og ja; jeg mener at jeg innerst inne er mann.
Kanskje Simone de Beauvoir hadde det akkurat som meg? Hun mente jo at kvinne er noe man blir og at kroppen er en situasjon (som man tilpasser seg). Akkurat sånn føler jeg det også. Og trangen til å presisere akkurat de tingene vil jeg si tyder på at det ligger noe mer bak.
Så når man da som mann er blitt kvinne. Hva kan man gjøre med det? Kan jeg bli mann (igjen) om jeg går inn for det? Eller har kroppen som situasjon gjort uopprettelig skade, slik Gina (og Stefan) i Skade av Elin Brodin føler det? Kommer jeg noen gang til å finne en løsning? Eller er jeg dømt til å leve i dette ingenmannslandet resten av livet uten å føle meg trygg nok til å stå fram for resten av verden? For jeg føler at jeg må ha svar på disse spørsmålene før jeg slutter å tilpasse meg kroppens situasjon. Jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg får. Og kan jeg takle det? Vil ikke situasjonen før eller senere bli et fengsel som det bare fins en vei ut av?

Dette oppsummerer 2005 for min del. Dette var tanker som surra rundt og rund i hodet mitt uten at jeg klarte å finne en løsning. Jeg er sjeleglad for at jeg kom meg ut av det! I bunn og grunn dreide det seg om min eksistensberettigelse. Utrolig glad for at jeg fant ut at jeg hadde rett til å eksistere! Da kan jeg vel alltids takle at GID-klinikken ikke er enig…

Redigert september 2008