Hva vi forteller barn om sex

Ok. Jeg må seriøst slutte å se på Special Victim’s Unit. Jeg blir så frustrert, irritert og forbanna.

Denne gangen handla det om en gutt som voldtok barn fordi han hadde sett det på TV og internett. En typisk episode, med andre ord. Det fremstilles som om all seksualopplysning er feil, og i stedet for å gi barn redskaper til å fungere i verden, ønsker man å isolere dem fra verden. Tradisjonell amerikansk mangel på nyanser.

Jeg ville blitt særdeles bekymra over alle som liker å se på amerikansk mainstream-porno. Noe sykere må man  til Japan for å finne. Sex framstilles som totalt gledesløst og skamfullt. Forvridde religiøse forestillinger om synd og helvete florerer. Man kan bli fanatiker av mindre. Spesielt bekymra ville jeg blitt hvis et barn så på sånt.

Jeg vil fortelle en liten historie som jeg mener sier en god del om hva sunn seksualopplysning går ut på, i dette eksemplet overfor barn i barnehagealder.

Rutiner og planlegging

Det nye året har starta bra for meg. Jeg er godt i gang med å skrive ungdomsroman; over halvveis i førsteutkastet. Jeg blogger bortimot hver dag. Jeg ser nesten ikke på TV, bare krim. Jeg følger med på Twitter og Facebook. Jeg har begynt i kor. Jeg har begynt å svømme. Det er på tide å oppsummere de rutinene som virker og finne ut når jeg egentlig skal ha tid til å skrive.

Biologi uten plass til naturlig variasjon og avvik

Etter å ha sett det siste (endelig!) Hjernevask må jeg si at jeg ikke skjønner hvorfor Eia har lagd programmet, og enda mindre hvorfor han har fått betalt for å gjøre det. For ikke å snakke om at jeg ikke forstår hvorfor NRK har villet vise det. Men jeg innrømmer i alle fall at det er mye jeg ikke forstår, i motsetning til Eia selv.

For 15-20 år siden hadde programmet vært ganske revolusjonerende. Det var vel omtrent da Eia tok sin sosiologiske utdannelse. Jeg holder en knapp på at han burde ha oppdatert seg litt i mellomtiden. Hvis jeg skal forsøke å følge Eias resonnementer, kommer jeg opp med følgende, mye mer aktuelle problemstillinger:

1. Ingen hevder i dag at man kan operere og oppdra barn til å fylle en hvilken som helst kjønnsrolle. Derimot er det stadig flere som spør seg hvorfor vi i vår kultur bare har to kjønn, mens man i andre har betydelig flere. Hva man legger vekt på når kjønnsrollevalget tas, varierer også fra kultur til kultur. Finnes det et gen som får mennesker andre steder i verden til å forholde seg til flere enn to kjønn? Og antyder ikke det at IQen der må være høyere enn her?
2. Intersexbarn blir født med kjønnsorganer som ikke passer inn i vår tokjønnskultur. Det vi gjør er altså å overstyre naturen med kultur. Fullstendig friske barn gjennomgår omfattende operasjoner for at foreldre, samfunn og medisinere skal kunne forholde seg til dem som mennesker (det var da også det Diseth ufrivillig antydet; at hensynet til foreldrene er minst like stort som til barnet). Dette er kjønnslemlestelse. Nå altså forsvart av Harald Eia på vår statlige TV-kanal om enn ikke helt i beste sendetid. I stedet for å forsøke å gjette seg til barnets kjønnsidentitet ved hjelp av biologiske tester burde man kanskje heller vente til barnet kan snakke for seg selv?
3. Hovedpoenget er likevel ikke kjønnsaspektet ved det hele, men at dette er unødvendige operasjoner foretatt på personer som ikke kan gi et informert samtykke. I min verden er det overgrep. Skyldes den oppfatninga gener, eller kanskje testosteronet jeg tar?
4. Et annet interessant aspekt er hvordan den menneskelige biologi endrer seg i løpet av et menneskeliv. Hvis noen skulle få meg interessert i biologi, måtte det være med denne innfallsvinkelen. Kan det kanskje hende at kjønnsidentitet er biologisk basert, men samtidig ikke statisk? Ideen om at det bare finnes to kjønn står sterkt, men enda sterkere er ideen om at kjønn ikke kan endres. Diskursen rundt transkjønnethet bærer preg av det. hva er det egentlig som gjør mennesket så oppsatt på å låse verden fast i statiske kategorier? Kan det være et gen?
5. Selv Diseth er ikke i stand til å avgjøre en persons kjønnsidentitet ut fra biologien. Det må kanskje betraktes som et under at han tror den finnes. Det kunne vært interessant å bli presentert for ulike biologiske teorier om hva kjønnsidentitet er. Da ville den jevne seer også sett at biologien ikke alltid kan tilby fasitsvar.

Tarald på bokprogrammet

Jeg liker ikke å se meg selv på TV. Likevel kommer jeg sikkert til å gjøre det igjen; stille opp for et TV-program. Hvorfor? Fordi jeg syns det er viktig det jeg driver med og for å bidra til å skape et bedre liv for meg selv og andre.

Vennene mine sier at jeg tar meg bra ut, men jeg er selvsagt ikke enig. Det er sant at kameraet legger 5 kilo til kroppsvekta. Viktigere er det at jeg ikke liker å høre stemma mi og se mitt eget kroppsspråk.

Her er omtalen av programmet. Og her er selve programmet på nettTV.

Disclaimer: Og selvsagt liker jeg ikke begrepet «skifte kjønn«, og heller ikke at det står i omtalen at jeg har vært kvinne. Men er det det som skal til for å opplyse folket, ja så protesterer jeg ikke.

Lewis

Detektimen altså. Kveldens episode var råbra, bortsett fra slutten. Ikke så ofte det er transkjønna med, men selvsagt må hun være morderen. Hun var imidlertid veldig troverdig. Noe av det første jeg tenkte da karakteren ble introdusert var at hun minna meg om ei jeg kjenner, ei fantastisk dame.

Historien hadde dessuten flere gjenkjennelige elementer og troverdig miljøskildring. Hvorfor er det så mange som forveksler kirka med Gud? Slutten var derimot ikke troverdig; først med altfor «snill» brann mens de var inne i huset, og så med sinnsyke eksplosjoner etter at de hadde kommet seg ut. Det var en elendig slutt på en god episode, for ikke å snakke om hintet om at Hathaway likevel er hetero. Fysjom!

I alle fall fikk jeg noen ideer til krim-prosjektet mitt. Likevel er det veldig langt fram til slutten. Kanskje romansjangeren virkelig ikke er noe for meg? Den som lever får se…