Posts Tagged ‘turisme’

Jeg vet at dette er en «lidelse» som gjerne bryter ut i ungdomsåra, med en topp en gang i 20-åra. Så det å først bli smitta som 39-åring er litt som å få vannkopper som 18-åring – ikke særlig kult. Likevel kommer jeg ikke til å kjempe imot, men nyte det så godt jeg kan.

Cuba-turen ga altså veldig mersmak, til tross for at jeg så litt for få snegler. Jeg heiv meg ut i noe jeg ikke ante om jeg ville takle, og det gikk overraskende bra. Det var deilig å oppleve at jeg kunne frigjøre meg både fra egne og andres forventninger.

Noe av det som har hindra meg i å nyte reising tidligere, er nettopp ideen om hvordan man skal reise. Man skal ønske å bli kjent med nye mennesker, elske sightseeing og generelt fyke rundt fra severdighet til severdighet i et heseblesende tempo.

Nå når jeg for alvor har innsett at det er fullt mulig å reise på min egen sære måte, liker jeg det. Hovedattraksjonen for meg er all verdens snegler, så klart. I tillegg har jeg oppdaga at folk ikke er så skumle som jeg tror, i alle fall ikke i utlandet. Noen severdigheter skader heller ikke, men jeg kommer nok hjem med andre bilder enn mange andre turister.

Etter Cuba-turen har jeg virkelig funnet ut hva som fungerer for meg, og hvordan jeg vil fortsette å reise. Å reise fra sted til sted ga meg motivasjon til å komme meg ut, og transportetappene var også opplevelser. Dessuten var det perfekt å bli værende på samme sted 4-6 dager. De beste opplevelsene fikk jeg der hvor jeg bodde litt utenfor allfarvei, gjerne midt i naturen.

Dessverre er det ofte vanskelig å finne et sted å bo som ligger passe avsides. Enten er det altfor avsides (en times gange til nærmeste butikk, minimum) eller det finnes ikke offentlig transport. Nylig skulle jeg finne et sted å bo ei uke i Nice, men de mest fristende stedene avslo da jeg forhørte meg om bussforbindelsene.

Noen steder jeg har sett på som jeg gjerne skulle bodd, er ulike økolandsbyer eller «eco-lodges», men prisen på disse er ofte det mangedobbelte av vanlig overnatting. Som ofte ellers er det altså slik at fattige utestenges fra miljøvennlige løsninger. (Vi lever ofte mer miljøvennlig til daglig; med gjenbruk og lavere forbruk, så det går kanskje opp i opp.)

Nei, egentlig har jeg jo ikke råd til å reise. Turer til den andre siden av jordkloden (eller egen verdensdel) inngår ikke i NAVs regnestykke. Samtidig har jeg mer tid til både planlegging og reise enn de fleste andre, og kan reise billigere utenfor sesong. Reisa til Cuba ble betalt av skattepengene, og hvis skatteetaten fortsetter å trekke for mye skatt kan det bli flere lange turer.

Noe av det jeg liker best er planlegginga og researchen. Jeg er ikke genuint interessert i andre kulturer eller fremmede lands historie, men hvis jeg skal besøke et sted er det helt selvfølgelig for meg å lese om stedet. Slik lærer jeg vel så mye om andre turister som om stedet jeg skal til. Nå har jeg for eksempel tråla diverse reiseblogger. Noen har åpenbart så mye penger at det aldri blir noe tema, og jeg tok meg i å lese fascinert om denne fremmede kulturen.

Et øyeblikk lekte jeg faktisk med tanken på å starte en egen reiseblogg, men det ville blitt tynne greier, med min økonomi og selvdisiplin. Fristelsen ble forsterka av at mange reiseartikler er ganske dårlig skrevet. På samme måte som jeg ikke kan forestille meg noen som ville like å reise på min måte sammen med meg, må jeg innse at det heller ikke finnes noe stort marked for mine reiseskildringer. Det er unektelig for de spesielt interesserte. Men hvis noen skulle ønske å starte et «nerdenes reisemagasin» el.l. er jeg helt med.

Det var ikke mye jeg så av Havanna. Lite av storbyen frista etter å ha tilbragt nesten en måned i mer spennende deler av landet. Dessuten bodde jeg langt utenfor sentrum (og trivdes stort sett med det). Til gjengjeld så jeg mye av nabolaget der jeg bodde, et ganske typisk middelklassestrøk i utkanten av byen.

This slideshow requires JavaScript.

Heldigvis kom jeg meg av gårde til den botaniske hagen en av dagene, og den turen angra jeg ikke på. Det var en fantastisk opplevelse! Der er et stort område viet trær fra alle verdensdeler, som man ser fra traktortilhenger. Bildene tatt i fart derfra ble ikke noe særlig. Det kuleste var likevel de gamle drivhusa. Det var helt annerledes enn andre botaniske hager jeg har vært i; mer viltvoksende og færre skilt. De skilte seg også positivt ut arkitektonisk. Jeg stortrivdes med det, men den lille suvenirbutikken kunne med fordel solgt en flora og en oversikt over hva man så i drivhusene.

This slideshow requires JavaScript.

Deler av området var ganske overgrodd og overlatt til seg selv. Dette, og det faktum at det var svært få besøkende, ga meg en helt magisk følelse. Joda, anlegget kunne sikkert trengt større budsjett og mer vedlikehold, men da ville noe av sjarmen blitt borte.

Og med det var mitt kubanske eventyr slutt. Les de andre delene her: Del 1: Havanna og Viñales, del 2: Trinidad, del 3: Bayamo, del 4: Cuabitas, Santiago de Cuba og del 5 (på sneglebloggen): Baracoa.

Evaluering

Jeg hadde en fantastisk måned på Cuba og lærte utrolig mye både om meg selv og om Cuba. Jeg hadde hatt råd til flere guida turer, men synes egentlig at aktivitetsnivået var akkurat passe. Dessuten hadde jeg ikke følelsen av å se mer natur på tur enn hjemme i en hage. For framtidige reiser kommer jeg derfor til å ordne overnatting et sted i utkanten med hage. Opphold på 5-6 dager på hvert sted var helt riktig tempo for meg, med unntak av det første stedet, der jeg burde beregna mer tid til å være syk.

Det var flere ting som ikke gikk helt som planlagt, men jeg fikk trent opp evnen til å improvisere (noe av det viktigste man har på en reise). Spesielt i disse situasjonene var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde ansvar for andre enn meg selv (som f.eks. en datter eller venn) som kunne bli skuffa. Selv ble jeg litt skuffa over at det gikk tre uker før jeg så en levende snegl, men de små øglene var et godt plaster på såret.

Selv om jeg hadde gjort mer research enn turistene i Baracoa som ikke hadde hørt om orkanen Matthew, burde jeg ha hørt om den langvarige tørken i Santiago de Cuba. Jeg burde dessuten forsøkt hardere å skaffe meg sneglekompetente kontakter.

Jeg fikk mye bedre selvtillit av turen, fordi ting gikk bra og jeg klarte å improvisere og tilpasse meg. Enda mer tiltrengt var tillit til omgivelsene. Det var til tider helt rørende hvor godt casa-eierne tok vare på meg, og selv en tilfeldig taxisjåfør kjørte meg til fastlegen sin for en blodtrykksmåling (etter en litt for hard tur i varmen). Jeg fikk rett og slett gjenoppretta min tro på at de fleste vil deg godt. Noe av det kan jeg tilskrive kubanere spesielt, men en del tror jeg er allmenngyldig.

Cuba er virkelig et land av paradokser som det er vanskelig å bli klok på. Jeg hadde forventa å måtte revurdere mitt syn på sosialismen, men jeg har et mer positivt syn på den nå enn før jeg dro dit. Selvsagt er landet ganske skakkjørt og jeg så at det var mangel på det meste der. Samtidig er kubanere bedre stilt enn andre innbyggere i fattige land. Jeg har sjelden spist så kortreist økologisk mat og samtidig pusta inn så mye eksos som på Cuba.

En del her i Vesten drømmer om å leve i pakt med naturen, slik tidligere generasjoner har gjort. Hvis jeg hadde en sånn drøm, ville jeg blitt på Cuba, for der er den drømmen dagligliv og allemannseie. En del ting i hverdagen virka enklere enn her. Man slapp å velge hva man skulle ha til middag, man kjøpte det som var i butikken den dagen. Og var butikken tom, slakta man ei av hønene sine, for alle hadde høner (og haner, forbannede vekkerklokker!). Grønnsakshandleren passerte under vinduet ditt med kjerra si, så det bare var å rope ut hva du ville ha og fire ned ei korg med penger i.

Noe av det mest irriterende var kravet om å følge turer med guide. Kanskje var det derfor jeg trivdes best hjemme i hagen, der jeg fritt kunne bruke tid på å utforske de små detaljene i naturen. Samtidig er de to turene jeg tok (fra Trinidad og Baracoa) noe jeg satte veldig stor pris på. Jeg skulle vel bare ønske at det fantes et alternativ for oss snegler blant turgåere. For eksempel kunne jeg godt betalt like mye for en skrevet guide med kart.

Før jeg dro trodde jeg at det ville bli ubehagelig å se fattigdom mer brutal enn den vi ser i Norge. Jeg så folk som bodde i bølgeblikkskur, folk som levde av å plukke søppel eller selge peanøtter. Jo, mange på Cuba er fattige, og fattigdommen der ser annerledes ut enn i Norge. Desto mer givende var det å komme på besøk som fattig nordmann. Jeg følte at jeg til en viss grad kunne sette meg inn i situasjonen, og det føltes godt å kunne bidra til en økonomi og et land med vilje til fordeling av godene. Ingen tigga, men jeg er usikker på om det mest skyldtes et evt. forbud. Heldigvis trenger ingen å sulte ihjel der.

Jeg vil anbefale Cuba spesielt til sånne som meg selv; folk som har reist lite og er litt redd for den store skumle verden (med alle folka!). Cuba er tryggere og mer behagelig enn mange andre fattige land (ja, enn mange rike land også). Det var et godt valg som første steg ut av i-landsbobla for meg. Og med større tillit til både meg selv og verden har jeg rett og slett lyst til å reise mer.

Råd til andre Cuba-farere

(mer…)