Lest: Kautokeino en blodig kniv

Lars Pettersson har skrevet en krim ganske etter min smak. Det er hans første, men forhåpentligvis ikke den siste. Den skildrer et miljø som er utypisk i kriminalromaner slik at man lærer noe nytt. Jeg opplever skildringa av det samiske og Kautokeino som balansert og nyansert, med forbehold om at jeg ikke har direkte kjennskap til noen av delene.

Boka får meg til å lengte tilbake til Tromsø. Skildringa av Kautokeino minner meg på turen med folkehøyskolen, der vi overnatta i campinghytter utenfor tettstedet og dro inn til hotellbaren på kvelden. Jeg har også besøkt andre steder som nevnes i romanen; Skibotn, Karesuando, Kilpisjärvi. Jeg tror til og med at jeg kjente igjen noen karakterer.

Jeg forsøkte gjennom hele boka å finne det typisk samiske, det utprega, det som skiller den samsike kulturen fra den norske. Jeg fant det ikke. Reindrifta er selvsagt en typisk samisk næring, men de fleste samer har ingen tilknytning til den. Fordi slekta til dattera mi er kystsamisk er jeg mest interessert i den kulturen, så jeg forsøkte å finne noe som kunne omfatte også den.

Det romanen peker på som typisk samisk er viljen til å gå rundt grøten, snakke i koder bare de innvidde forstår, å sette familien og slekta foran individet, å definere enkeltmennesker i forhold til hvem de er barn av og i slekt med o.s.v. Alt dette er trekk jeg kjenner igjen fra min egen bondeslekt på Vestlandet, om enn svakere og uten et fremmed språk. Jeg kjenner det også igjen fra oppveksten i Jølster. For meg blir dette derfor ikke en roman om det typisk samiske, men om konflikten mellom dem som reiste bort og dem som ble igjen.

Romanen minner meg på hvor takknemlig jeg er for at foreldra mine reiste ut og fikk seg utdannelse slik at jeg er løsrevet fra en kultur som setter familien foran individet. Jeg har kjempet for mine valg i livet og kan ikke forestille meg hvor vanskelig det ville vært i en kultur der selve det å kjempe for sine egne valg er ansett som et svik i seg selv. Når jeg har møtt en slik kultur har jeg følt det klamt, klaustrofobisk og deprimerende.

Romanen er glimrende. Den etterlater meg ambivalent. For selv om kulturen og kodene er det motsatte av alt jeg er og står for, føler jeg minst like mye avsmak for det å tilhøre majoriteten, kolonimakten. Tidligere har jeg skrevet en del om det samiske; i Kulturkrasj innad i Norge og i Ut av skapet: Wannabe-same, og jeg har også gjort halvhjertede forsøk på å lære meg samisk.

På noen måter er jeg utprega moderne og urban: Jeg foretrekker mennesker som snakker rett ut, som er åpne og ærlige, og jeg ønsker å være slik selv. Jeg nekter å fanges inn av grupper som krever total lydighet og lojalitet, enten det er religiøse sekter eller tradisjoner basert på slektskap. Jeg er tettere knytta til venner enn til familien. Jeg motsetter meg forsøk på sosial kontroll og foretrekker å ikke kjenne naboene mine.

Det vil selvsagt ikke si at jeg mener alle bør være som meg. Uten bosetting i bygde-Norge stopper byenes matforsyning og byene vil befolkes av mennesker som egentlig ikke ønsker å bo her, mennesker som tar med seg sin kultur for sosial kontroll og merkelige sosiale koder. I den sammenhengen er det fullstendig likegyldig om etnisiteten er samisk, norsk eller pakistansk. Ja, la oss anvende norsk distriktspolitikk også internasjonalt!

Mainatt

Lyset er ei langsom elv
som pløyer Storgata og feier oss i hus
Nå fylles gatene av glupske fugler
skinnende, forgylt av sola
De hakker løs med kvasse nebb
på det som mørket ikke lenger verner om
alt ødelagt og skjørt
alt skadelig og mørkt
Langs gatene går dunkle skikkelser forbi
de bleike, svartkledde og rå
mens skarpe stråler gjennomborer dem
og farger alle ting oransje

Denne teksten skrev jeg mens jeg bodde i Tromsø og skildrer følelsen av å gå hjem fra byen i sol om natta. I 2003 stod den på trykk på plakater under de Nord-Norske festspilla i Harstad, et prosjekt i regi av Nordnorsk Forfatterlag.

Les videre

Ut av skapet: Wannabe-same

Jeg har bodd i Nord-Norge i over 12 år, altså mesteparten av mitt voksne liv. Men det hele begynte med norsklæreren min på ungdomsskolen som tidligere hadde vært lærer i Masi. Det gikk opp for meg hvor uhørt det er at vi har et offisielt språk i Norge som de fleste ikke får mulighet til å lære. Les videre

Etaten for foreldrekontroll

Det har nå gått to og et halvt år siden jeg ble meldt til barnevernet , og ett og et halvt siden saken ble avslutta. Siden januar har faren hatt den daglige omsorgen. Jeg føler meg derfor ikke lenger like sårbar og tror tida er moden for å fortelle åpent om mine erfaringer. Jeg vil også prøve å sette mine erfaringer inn i en større sammenheng.

Hver dag tar jeg trikken til og fra jobb. Der henger en plakat for Redd Barnas «Vennligst forstyrr»-kampanje. Den provoserer meg. Ikke fordi jeg ikke tror det finnes barn som har det bedre andre steder enn hos sine foreldre. Barn er både foreldrene og samfunnets ansvar. Kampanjen provoserer meg fordi jeg vet litt om det å være den som blir forstyrra. Les videre

Tromsø, mitt Tromsø!

Kommer jeg til å savne skilta med «fare for takras», de som virker så malplasserte i juli, men som i januar får deg til å gå lengst mulig fra husveggen? Eller lastebilene fulle av snø på vei ned til sjøen? At buss er byens eneste kollektivtransport?

Nei.

Men jeg tror jeg kommer til å savne Tromsøs ypperste tegn på sivilisasjon – varmekablene under fortaua i sentrum. Jeg vil savne fjella som holder himmelen på plass og gjør det lettere å orientere seg. Haren utafor stuevinduet. Kaféene der jeg føler meg hjemme.

Jeg er glad i Tromsø, selv om jeg flytter herfra. Dette er det stedet jeg har bodd lengst i hele mitt liv. Tromsø er byen der jeg ble voksen. Tromsø er en gammel bamse som det er på tide å legge i ei eske på loftet. På tide å dra videre.

På vei bort

Helt sia jeg bestemte meg for å flytte fra Tromsø til Oslo har jeg vært mindre i Tromsø mentalt. Jeg søker ikke lenger på jobber i Tromsø. Tankene beskjeftiger seg mye med pakkinga, selv om jeg ikke har begynt i praksis.

Nå sitter jeg i den nye leiligheten min i Oslo. Jeg fikk nøklene i går. Den er fantastisk, men foreløpig kald og svært sparsomt møblert. Etter å ha jakta forgjeves på en kafe med gratis internett, investerte jeg i trådløst internett. Det er deilig å være på samme sted som tankene sine. Nå har jeg bedre forutsetning for å tenke meg hvordan det vil være å bo her, og jeg er overbevist om at jeg vil trives.

Les videre

Oslo!

Da har jeg fått meg et sted å bo i Oslo og flytter i løpet av januar! Jeg gleder meg! Nå føler jeg meg på alle måter ferdig med Tromsø. Framtida (i den grad jeg har noen) ligger og venter på meg i Oslo.

Tromsø har vært et fint sted å bo. Jeg innbiller meg at tempoet generelt er roligere her. I alle fall er det lettere å få gjort noe her uten en milelang CV. Men når man så har opparbeida seg en CV av litt dimensjoner og er ferdig å studere, da er Tromsø en altfor liten by. Ikke minst for oss som vil leve av å skrive.

Tromsø kommune burde ta noen tak for å skape jobber til flere av humanistene og samfunnsviterne som utdannes her i byen. Det ville man tjene på på lang sikt. Tromsø har alle muligheter til å bli en bedre by å bo i, men de griper ikke sjansen.

Oslo er selvsagt priviligert. Som hovedstad og Norges største by trenger den ikke å gjøre noe for å få masteparten av kunstnere, homofile og andre kreative sjeler rekende på hver si fjøl fra hvert sitt trange fjorhol, innlandsbygd og klamme småby.

Jeg gleder meg vilt til å flytte, til å innrede hybelen, vise dattera mi byen når hun kommer på besøk og kommer nok også til å savne Tromsø og vennene mine her. Det gjenstår fortsatt å få seg jobb i Oslo, men overleve gjør jeg alltids.

Les videre

Program for høsten

Jeg har allerede vært på Bokprogrammet og Ordkalotten. Videre i høst skal jeg

  • lese på bokslepp på biblioteket på torsdag (13/11)
  • markere Transgender Day of Remembrance på fredagen (14/11) med Forbundsmesse på Bymisjonen i Tromsø
  • holde foredrag i Bergen i anledning Transgender Day of Remembrance 20. november kl. 18.00
  • 28. og 29. november er det Nordnorske Bokdager i Mo i Rana. Jeg skal sannsynligvis lese lørdagen
  • 3.-4. desember er det debutantdager på Litteraturhuset i Oslo, hvor jeg er invitert til å lese

Du kan holde deg oppdatert på hvor jeg leser i kalenderen min.

Ellers begynner ejg nå for alvor å glede meg til Italiaturen. Etter debutantdagene reiser jeg til en liten by som heter Terracina og blir der i ei uke sammen med et par kompiser. Gleder meg vilt! Ser ut som et sånt sted jeg vil elske! Dessuten er det utenfor turistsesongen, noe jeg setter stor pris på, selv om det godt kunne vært litt varmere.

Rapport fra Ordkalotten

Ordkalotten 2008 var betydelig bedre enn alle sine forgjengere! Først og fremst fordi temaet var breiere; «Over grenser» i stedet for enkeltland eller -forfattere. Dessverre ble det litt stort fokus på fysiske landegrenser. Temaet er så stort at festivalen godt kunne hatt mer variasjon.

Jeg hadde tenkt å få med meg store deler av festivalen, men ble dessverre syk og måtte konsentrere meg om å bli frisk og ikke miste stemma til mine egne programpunkter.

Les videre

Oppdrag under Ordkalotten

Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival er i gang. I år er temaet «Grenser». Mye bedre enn å ha enkeltland som tema. «Grenser» har potensiale! Jeg kommer tilbake med en evaluering sånn ca på søndag når det hele er over.

I dag vil jeg bare gjøre oppmerksom på når og hvor det blir mulig å høre meg lese fra Framandkar (evt. barneboka om Pappa Pernille som jeg holder på med, hvis det dukker opp noen unger).

Torsdag 2. oktober, altså i morra, er jeg bypoet sammen med Margunn Hageberg. Det vil si at vi skal gå rundt i sentrum og lese dikt. Første bolk blir mellom 10.30 og 11.30. Da begynner vi på Nerstranda og kan komme til å stikke innom både NAV, Vinmonopolet og Ligningskontoret m.fl. På kvelden tar vi oss en kafé-runde, hvor mine stam-kaféer kan regne med å få besøk.

Lørdag 4. oktober er det bokpresentasjon på biblioteket kl.12.00.

Velkommen!

En litterær flyktning

«Skal du bli seksuell flyktning nå da?» spurte kompisen min da jeg fortalte at jeg flytter til Oslo i januar. Men, nei, det er ikke som homse jeg føler størst behov for å forlate Tromsø til fordel for hovedstaden.

Derimot er det som litteraturviter og forfatter behovet melder seg. Det finnes kanskje to jobber for sånne som meg her i Tromsø, utenfor Universitetet. De jobbene har jeg så langt ikke fått. I Oslo er det i alle fall flere jobber, men også flere om beinet. Såvidt jeg har skjønt dreier dessuten alt seg om å kjenne de riktige menneskene i Oslo, noe jeg tviler på om jeg gjør.

Likevel tror jeg altså at sjansen for å få en jobb jeg egner meg til er større i Oslo. Jeg tror jeg har riktig bakgrunn, de riktige egenskapene og dessuten har fått såpass oppmerksomhet at jeg ikke er helt ukjent for alle.

Jeg skulle ønske Tromsø kommune anså kulturpolitikk som annet enn et fint ord Les videre

Skrivested

Dagbladets Magasinet hadde nylig en sak om hvor forfattere skriver. Og sia de ikke intervjua meg i sakens anledning får jeg gjøre det selv:

Tarald Stein (30)

Aktuell: Diktsamlinga Framandkar.

Skriver: På kafe, for tida på café Flyt. Framandkar ble derimot til på kaféene Sånn og Circa.

Hva handler boka om?

Transseksualisme. Å ha en kropp som lyver om hvem man er.

Hvorfor skriver du på Flyt?

Les videre

Idrettsbyen Tromsø

Bandet til ei jeg kjenner hadde spillejobb på torget i dag. Jeg kan ikke si jeg forbinder dem med idrett, med mindre Solveigs hopping og dansing kan klassifiseres som idrettsgren, men anledninga var «idrettsbyen Tromsø», en markering av at byen har et altfor dårlig idrettstilbud.

Nå er ikke idrett akkurat en hjertesak for meg, til tider tvert imot. Men jeg har ikke så mye imot individuelle idretter som jeg hater lagidrett. Svømming og styrketrening driver jeg dessuten sporadisk med selv, om enn på rent mosjonsnivå. Så jeg er for bedre svømmehaller hvor man slipper å svømme i siksak mellom de andre som er der.

Det som imidlertid gjorde størst inntrykk var intervjuene med sunn norsk idrettsungdom:

«Hva ville du gjort hvis du ikke drev med idrett?»
«Veit ikke. Sikkert bare ligget hjemme på sofaen og sløva»

«Eller utvikla fantasi», tenkte jeg. Men jeg sa ingenting. Jeg løp ikke opp på scena og stunta et dikt om idrettens faenskap og hjernevask. Jeg satt pent på benken og røyka. Jeg følte meg veldig snill og sosialisert.

Så selv om jeg vurderer å begynne med Taekwondo (er det sånn det staves?) og er tilhenger av flere og større svømmehaller, så er jeg ikke tilhenger av at Tromsø skal bli en idrettsby. Jeg er direkte motstander av hjernevask av småunger, kroppsfiksering hos tenåringer og mangel på fantasi som oppøves innen idretten.

Gi ungdommen ei bok før idretten tar dem!

Living i Northern Norway

It’s almost 12 years since I moved up north and I do like it here. The mountains are wild and gorgous, the people is nice and frank, the history of rebellion and multietnicity speaks to me and it rains less than in the western part of the country where I was raised.

Despite all this, I never get quite used to it. When it gets darker during fall, I always tend to feel down. And when the sun only takes short breaks and makes daylight last for both day and night, I get confused at first. And on top of it all, I find myself in the mood of spring when we suddenly get a lot of snow.

Yes, the weather is on every lips these days. It’s not unusual with snow in may, but it always seems weired anyway. Right now the birds are singing, the sun has just set (just to reappear in a few hours) and there’s ca. 20 cm of snow outside. I guess it sounds a lot more crazy to those who don’t live here. After all, I can see it with my own eyes. I’ll try to show you how it looks here, in real time:

Weather in Tromsø as you read

Les videre

Utgivelsen nærmer seg!

I dag fikk jeg beskjed fra Tiden (forlaget) om at boka har kommet fra trykkeriet. En del eksemplarer er på vei til meg i posten. Jeg gleder meg voldsomt til å se, ta på den, bla i den, selv om jeg vet hvordan den ser ut både inni og utenpå. Det er fortsatt for godt til å være sant og ganske uvirkelig at jeg får gi ut bok, på ordentlig, endelig!

Tiden har også oppretta ei forfatterside på meg. Og Framandkar ligger ute på forsida med lanseringsdato 7. april. Det nærmer seg nå.

Det er også klart at det blir «før-premiere» for Framandkar lørdag 5. april kl. 20.00 på café Circa her i Tromsø. Det er ikke 100% sikkert, men veldig sannsynlig i alle fall. Jeg kommer selvsagt til å skrive en egen post om det når det er helt i boks.

Neste uke kommer Blikk ut med nytt nummer, som blant anna inneholder et intervju med meg. Det skal bli gøy å se det på trykk. Så jeg oppfordrer alle til å kjøpe april-nummeret av Blikk!

Forfatterstudiet igjen

Jeg kom inn på Forfatterstudiets kurs for viderekomne! Og jeg har takka ja til plassen. Riktignok er jeg kommet i tvil om det er dikt jeg vil skrive det kommende året. Den siste uka har jeg skrevet både porno og krim, men ingen av delene vil nok vekke særlig jubel på faget dersom jeg lanserer det som hovedprosjekt.

Det var i alle fall dikt jeg sendte inn, så den første samlinga blir å handle om det for min del. Den er i august. Jeg ser fram til å få tilbakemelding på tekstene og bli kjent med nye folk. Det skal bli spennende!

Første time på GID-klinikken

Jeg har fått min første time på GID-klinikken på Rikshospitalet! Den er på torsdag. Jeg er kjempespent og prøver å avdramatisere det for min egen del. Gleder meg mest.
Drar til Oslo i morra og kommer ikke hjem igjen før fredag. I tillegg til den store avtalen har jeg tenkt å få med meg Bøygens hagefest, møte folk og levere 2.utkastet av diktsamlinga mi. Godt å komme seg bort fra Tromsø litt, selv om det er en fin by å bo i.
Regner med at søknad om navneendring sendes ganske snart. Venter bare på brevet fra psykologen min (somlepave). Annet nytt: Ragr er lagt ned.