Sverige viser vei – fjerner fjerne diagnoser

Bl.a. Qatt blogger om vedtaket til den svenske socialstyrelsen om å fjerne diagnosene transvestittisme, kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen, fetisjisme, transvestittisk fetisjisme, sadomasochisme og multiple forstyrrelser i seksuell preferanse (kilde Dagens Nyheter). D.v.s. F65.0, F65.1, F65.5, F65.6, F64.1 og F64.2 i ICD-10.

Det er altså mulig! Selv om det er WHO som har det overordnede ansvaret for diagnosemanualen ICD, kan altså enkeltland stryke diagnoser som virker diskriminerende. Jeg har tidligere skrevet om hvilke diagnoser jeg ville fjerna, og om F64.2.

Socialstyrelsen tänker nu arbeta för att samma förändring ska göras i det internationella diagnossystem som tas fram av WHO och som utgör grunden för det svenska systemet. Lars-Erik Holm [generaldirektør for socialstyrelsen] tänker även kontakta sina kolleger i Norden.

– Men jag vet inte hur framgångsrika vi kommer att vara. Det finns enormt olika uppfattningar om detta i olika länder, men det vore ju bra om åtminstone vi i Norden har en samsyn, säger han. (kilde Dagens Nyheter)

Er det håp også for treige nordmenn? Og hva sier GID-klinikken til et slikt slag under beltestedet? Kan de fortsette å bruke manglende F64.2 som begrunnelse for å ikke gi F64.0, selv etter at den første evt. blir fjerna? Slik de fortsetter å kreve heterofili og barnløshet etter at disse kravene blei fjerna internasjonalt. Tida vil vise. Men vedtaket fra Sverige gjør meg tross alt optimistisk.

Se også sak i Nettavisen,

Flere sitat fra Drager i hodet

Nok et sitat fra Drager i hodet som vekker mye sår gjenkjennelse:

Jeg ser ned på strømpene, skoene, meget feminine sko, et sted har jeg lest at amerikanske menn gjennomgående anser europeiske menn som mer feminine enn dem selv, og en psykolog kom frem til at dette skyldes europeiske menns mer utbredte tilbøyelighet til å legge det ene benet over det andre mens de sitter. Jeg skifter stilling, føler meg som en transvestitt. (…) Jeg lener meg tilbake, forsøker å nyte å være kvinne, å ha denne kroppen jeg har, med en figurformet vinrød fløyelskjole på, jeg antar at en gang må jeg ha ønsket meg en slik kropp, kanskje jeg til og med snek i køen og rappet den rett foran øynene på en som nå er temmelig forbannet på meg, men det kan selvfølgelig også være jeg fikk den tildelt fordi det ikke var flere igjen av den typen jeg ville foretrukket, kanskje ville jeg ikke vente, jeg har alltid vært rastløs.Men nå er det mørkt inni meg, svært mørkt, jeg får et alkoholisk anfall, et anfall av savn og begjær: trangen til å bli gjenkjent blir et krav, noe mer enn et symptom, noe uhørt og umenneskelig som ikke lar seg fortrenge, dragens hunger. (s. 108)


Heldigvis er dette et tilbakelagt stadium for meg. Jeg skal slippe å føle meg som en ufrivillig transvestitt flere ganger.

Og enda ett:

Men de som påstår at jeg kan få hvem jeg vil, har ingen anelse om hvem jeg vil ha, eller hvordan. Det har slått meg at når en homofil mann hevder han føler seg som en heterofil kvinne og heller vil være det, da svarer kun de færreste at han er så lekker og kan få hvem han vil. Det hender faktisk han tvert imot blir tatt alvorlig når han sier det er heterofile menn han er innstilt på, ikke homofile, at han ønsker en helt annen situasjon. En helt annen virkelighet. (s. 78)