Trans-etikette for media

I de aller fleste tilfellene er dette så enkelt som å spørre intervjuobjektet om hvilket pronomen de foretrekker, hvilket navn de bruker og hvordan de definerer seg selv.

Her har jeg satt opp en veiledning for de tilfellene der det ikke er mulig:

Å være transvestitt er ingen legning eller seksuell orientering. Derimot handler det om å ønske eller ha behov for et annet kjønnsuttrykk (klær, frisyre, kroppsspråk o.s.v.) enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. Det vanligste er at en heterofil mann ifører seg dameklær.

Å være transseksuell (av diagnosen transseksualisme, også kjent som gender identity disorder eller kjønnsidentitetsforstyrrelse) har også veldig lite med seksualitet å gjøre. Derimot betyr det å ha en annen kjønnsidentitet enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. En del mennesker i denne kategorien trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er veldig vanskelig å få i Norge, noe jeg har skrevet ganske mye om her på bloggen.

Mellom disse to gruppene finnes en mengde andre kjønnsvariasjoner. Jeg bruker derfor begrepet transpersoner som et samlebegrep i offentlig/politisk sammenheng.

Generelt gjelder regelen om at personer iført sminke, såkalte «kvinneklær», feminine smykker o.s.v. skal omtales med pronomenet «hun». I mange sammenhenger vil en slik person omtales om transkvinne eller mtf (=male to female).

På samme måte skal personer med et mannlig kjønnsuttrykk omtales med mannlig pronomen. Bruk det navnet som personen presenterer seg med. Det kan gi en pekepinn om hva som er riktig pronomen.

Når det gjelder transpersoner som er foreldre kan det virke forvirrende på mange at noen kan ha en mor som er mann eller en far som er kvinne. Årsaken til at en del transpersoner ikke ønsker å skifte foreldre-benevnelse er som oftest et ønske om å redusere tapsfølelsen hos barnet eller barna. Dette bør media respektere.

Til slutt: Det er lov å bruke hodet og sunt vett. Vær gjerne kritisk til enkelte transpersoner som prøver å definere andre transpersoner med nedsettende ordvalg.

P.S. Kom gjerne med forslag til hva som bør med i denne oversikten!

Transgender Day of Remembrance i Bergen – rapport

På torsdag var det altså Transgender Day of Remembrance (TGDR). Jeg var invitert til å holde foredrag i regi av Uglez i Bergen.

Først kom det ei dame fra politiet som snakka om voldsstatistikk generelt og ikke hadde den ringeste transkompetanse. Det var tørt og frustrerende.

Så var det min tur. Etter den begynnelsen var det kanskje ikke så rart at mitt foredrag falt i smak. Det er nok ikke så mange som kan bruke orda «fitte» og «narrasjonsteori» i samme foredrag. Folk lo på de tiltenkte plassene og jeg fikk en del spørsmål etterpå. Jeg drister meg til å kalle det en suksess, selv om det ikke var så mange tilhørere. Arrangørene var i alle fall fornøyd med foredraget mitt.

Her følger en liten del av det jeg snakka om:

På vei til EuroPride i Stockholm

I morra drar jeg til Stockholm og EuroPride! Jeg gleder meg så sinnssykt! Og begynner å bli en smule nervøs. Jeg har ansvar for to greier:

• Et foredrag på engelsk, kalt «Transwriting» der jeg skal snakke om skrivinga mi, Framandkar og hvordan jeg opplevde mottakelsen. Se beskrivelse her.
• Et skriveverksted i to deler, der første delen er like etter foredraget på PrideHouse på mandag og den andre er på RFSL-huset på torsdag.

Nok en gang; tusen takk til Punkfairy som ordna det og lar meg sove hos seg! Ei hel uke i ei gay/queer/trans-boble! WOW! Det skjer så utrolig mye i løpet av uka. Her er ei lita liste over det mest interessante:

• Aktivistisk entreprenørskap
• Aspiequeer – en sykdomsforklaring av heteronormen (der Fredrik er med)
• Aseksuelle: Trans + aseksuell = sant?
• Makten over våre kropper – makten over våre liv
• Hvordan kan man tenke rundt HIV-prevensjon som FTM?
• Making it – Or just being out there
• Gendered bodies – my genetalia and my brain
• Transdans – Kreativ dans for transgruppen
• Queering the Bible (Transpersoner i Bibelen er dessverre avlyst, men dette virker som en ok erstatning)
• Kjærlighetsmesse (jeg gikk glipp av den i fjor, men i år skal jeg absolutt få den med meg!)

Og dette er bare det jeg oppfatter som aller viktigst å få med seg! Det blir ei veldig hektisk, spennende og interessant uke!

Paraden – Skeive Dager i Oslo 2008

Det var første gang jeg gikk i en norsk parade. I fjor gikk jeg som kjent i paraden under Stockholm Pride og storkoste meg. Det var betydelig større! I år blir det nok enda mer spektakulært og jeg gleder meg vilt!

I dag gikk jeg sammen med Caro blant blitzerne. Jeg vurderte å gå med Oslo Kristelige Studentforbund, men kjente ingen av dem, så jeg gikk heller med Caro. Jeg har alltid hatt en avstandsforelskelse i Blitz og alt det står for. Elin Brodins bøker var en sterk påvirkningsfaktor. Nå har jeg opparbeida meg en kritisk distanse til ungdommens uforbeholdne heltedyrking, men det var det mest fristende alternativet.

Det var helt klart noe som mangla i årets parade:

• Skeive forfattere burde ha markert seg. Jeg er sikker på at det var flere enn meg der.
• GID-klinikkens søppel – Norges framtid (eller noe sånt)
• Transseksuelle uten homofobi/Transseksuelle er ikke alltid hetero/LFTS’ queer-fraksjon

Testosteron!

Det er sjelden jeg har problemer med å uttrykke meg, men det virker umulig å beskrive hvor glad jeg er. Jeg elsker hele verden! (Muligens bortsett fra GID-klinikken, men i dag er jeg tilbøyelig til å tilgi alt.)

På vei til busstoppet for å dra på lanseringa av forfatterstudiets antologi Trykk08, åpna jeg postkassen og fant to brev og Nordlys. Det ene brevet var som venta resultatene av blodprøvene jeg tok på mandag. Det andre inneholdt en resept og ønske om en god dag. Hvis jeg ikke hadde hatt den tunge sekken på meg, ville jeg hoppa av glede. Jeg smilte fra øre til øre hele veien til byen. Enda jeg vet at jeg ser mindre maskulin ut når jeg smiler, hvis jeg ikke tenker meg om. I dag blåste jeg en lang marsj i det. Nå er det ingen som kan stoppe meg! Jeg trenger ikke å bekymre meg for noen myndighetsinstans lenger. I alle fall ikke på lenge ennå.

Det er på høy tid å få tatt noen før-bilder. Jeg bør ta et nærbilde av ansiktet mitt, av hendene, hårfestet, halsen, brystkassa m.m. De kommer nok opp hit om ikke lenge.

Mye kommer til å forandre seg. Det blir utrolig spennende! Jeg er virkelig heldig som får oppleve dette. Det skal jeg prøve å huske når kvisene myldrer, håret faller av og pelsen på ryggen gror… Det betyr uansett ingenting. Jeg gleder meg til stemma mi blir mørkere, til å få mer hår på brystkassa, til at ansiktet blir mer mannlig, til skjegget begynner å gro, til å se kroppen forandres og endelig bli min! JEG ER VERDENS LYKKELIGSTE MANN!

Radiodokumentar om testosteron

Tvil, frykt og andre transanfektelser

Det er dette du vil lese om, ikke sant?

Vel, saken er den at jeg ikke tviler på at jeg egner meg best som mann. Jeg har virkelig prøvd det godkjente alternativet, og kan igrunn ikke anbefale det. Jeg tror dessuten at jeg kjenner meg selv såpass godt etter alle åra med sjelegranskning at jeg vet hva som er best for meg.

Jeg er egentlig ikke redd heller. Av og til tror jeg at jeg mangler evnen til å bli skikkelig redd, selv når jeg sikkert burde vært det. Det er bl.a. derfor jeg helst vil protestere når noen sier jeg er modig. Å være modig vil si å overvinne sin egen frykt. Har man ingen frykt kan man ikke være modig.

Så langt har det ikke vært noe rom for å tvile eller være redd. Jeg har tilbrakt de siste 2-3åra med å forsvare min eksistens, mine valg, min overbevisning, min tro, min seksualitet, min identitet. Jeg har gått i konstant usikkerhet om min egen fremtid.

Det er vanskelig å venne seg til trygghet. Den er vanskelig å tro på etter så lang tid. Da tenker jeg ikke bare på de siste 2-3 åra, men på 30 år som bare halvveis seg selv, forsøk på å være noe man ikke er. Den siste uka har jeg begynt å håpe at jeg endelig kan føle meg trygg, at dette vil vare, at jeg kan få lov til å puste ut, slappe av. Nyanser og forbehold er jeg en mester på. Tvil og frykt er ikke mine greier.

Inspirert av Ryans post «Monstrous Gender» – a wonderful poem

Veske eller ingen veske

Suski skriver:

Lately I’ve noticed that a lot of bloggers here in Finland have been introducing the contents of their bags. I’m thinking of writing about my bag soonish as well as it seems like there’s just too much stuff in there.

Det inspirerte meg til å skrive om noe av det som sikkert virker som en bagatell ved forskjellen mellom kvinner og menn, men som viste seg å være en av de større utfordringene for min del.

Jeg er av den typen som vil ha med meg alt jeg kan komme til å få bruk for mens jeg er hjemmefra. I gamle dager kunne jeg observeres til stadighet med både skulderveske og ryggsekk. Det tok en brå slutt da jeg begynte å leve som mann våren 2006.

De fleste menn putter alle nødvendige småting i lommene, d.v.s. mobiltelefon, penner, notatbøker, lommebok, lypsyl, røykpakke, lighter, nøkler, papirlommetørkler og ellers det man synes er nødvendig. Jeg forstår ennå ikke hvordan de klarer å ikke ende opp med bulende lommer. Overgangen var med andre ord stor.

Mine lommer buler alltid. Og det ser ikke særlig pent ut. Jeg har åpenbart behov for å ha med meg altfor mye. Og enda er deler av dette forvist til sekken min, som jeg nesten alltid har med meg.

De seinere åra har det vært in med skuldervesker for menn. Da snakker vi store vesker, gjerne som erstatning for ryggsekk. Jeg har forsøkt det, men måtte konkludere med at det bare førte til vond rygg. Dessuten oppdaga jeg at kroppen min huska hvordan man bar ei skulderveske på «damemåten» og kroppsspråket mitt blei ubevisst mer feminint. Det var et flashback til en tid da en stor del av kreftene mine gikk med til å forsøke å etterligne kvinner, slik Immanuel skrev om for noen dager siden. Når jeg gikk alene og trodde ingen så meg, pleide jeg å øve meg på å gå kvinnelig. Eller jeg benytta sjansen til å slappe av og gikk akkurat sånn som det føltes best; med skuldre som ikke var stive og hofter som ikke svingte «unaturlig». Slik følte jeg meg:

Jeg så ikke sånn ut. En vakker dag skal jeg poste et bilde av meg på mitt mest kvinnelige for å illustrere forskjellen mellom hvordan jeg følte meg og hvordan jeg faktisk så ut, men det kan bli lenge til.

Kommer kroppen min noen gang til å glemme alt det kvinnelige jeg fortvilt prøvde å lære den?

Identitetstrøbbel, lesber og forhold

Etter å ha lest Cheerful Megalomaniacs post om lesber som har vært sammen med transmenn er jeg veldig glad for at jeg aldri har hatt særlig mye med lesber å gjøre. Jeg har, som nevnt på den engelske bloggen min, en teori om at det er vanskeligere for kvinner å akseptere transkjønna. Og etter å ha lest nevnte post tror jeg kanskje at lesber har spesielt vanskelig for det.

Du finner deg ikke en mannlig kjæreste for så å insistere på å oppfatte ham som dame. Det er ikke sånn verden funker, sorry jenter. Sjølsagt er det litt komplisert hvis man allerede er i et forhold, men som Ryan skriver » No one should ever control someone elses coming out process».

Jeg har mange ganger vært veldig glad for at jeg var singel mens jeg fant ut av ting og kom ut av «dobbelskapet» mitt. Når sant skal sies er jeg ofte glad for at jeg fortsatt er singel. Men jeg ser ikke bort fra at det vil endre seg kraftig når jeg begynner på testosteron…

FtMs: Hjelp meg å dokumentere trans-språk!

Dette semesteret skal jeg skrive oppgave i sosialantropologi om trans-språk, nærmere bestemt hvordan vi bruker språket for å rekonstruere kroppene og identiteten vår og gi dem mening i relasjon til omgivelsene. For å gjøre det trenger jeg konkrete eksempler på ord vi bruker om oss selv og våre kropper. Derfor har jeg laga et skjema som jeg håper flest mulig transmenn vil fylle ut. Spørsmåla er dessverre veldig private, men siden svarene er 100% anonyme håper jeg at dere tør å svare likevel. Oppgaven kommer til å bli lagt ut på hjemmesida mi når den er ferdig.

Link til spørre-skjemaet 

Trollhare skriver det jeg ikke tør å skrive – igjen

Atter en gang har Trollhare tatt bladet fra tastaturet og forteller sannheter jeg ennå ikke tør å skrive om. Denne gangen handler det om «psykvården» og spesielt om hvordan systemet fungerer (eller ikke fungerer) i forhold til diagnosen transseksualisme. Mer tør jeg ikke å skrive. Tenk om de ansatte på GID-klinikken leser bloggen min? Les derfor mer hos Trollhare.