Statistisk usynlig

Etter at jeg begynte å krysse av på at jeg er mann, slipper jeg heldigvis å føle at jeg lyver på akkurat det. Transfolk med andre kjønnsidentiteter enn mann eller kvinne har ikke den fordelen. Spørsmålet om kjønn er ofte ett av de første i en hver spørreundersøkelse, og ofte det som hindrer transfolk i å svare.

Det er et enormt gap mellom hvordan folk identifiserer seg selv og hvilken kategori man registreres i av offentlige instanser. Ta sysselsetting for eksempel: Valgalternativene inkluderer da gjerne både langtidssykemeldt, selvstendig næringsdrivende og arbeidsledig. Dersom statistikken skal være valid bør det være mulig å velge i alle fall to av alternativene. Skatteetaten anser meg først og fremst som næringsdrivende, mens NAV ser meg vekselsvis som langtidssykemeldt og arbeidsledig. Selv er jeg først og fremst forfatter med dårlige forutsetninger for å bli noe annet.

Les videre

«Og hva gjør du for tida?»

Eller «hva jobber du med?»

Det hender man får sånne spørsmål. Hvordan jeg svarer kommer helt an på sammenhengen. Hvis spørsmålet dukker opp i en situasjon der jeg føler meg underlegen (egentlig ganske sjelden) svarer jeg at jeg skriver på fulltid, jeg er forfatter. Dette er en sannhet som har pynta seg, siden det som menes med spørsmålet ofte ikke er hva du egentlig gjør, men hvordan du får penger til å overleve.

Les videre

Hva kan jeg gjøre for DEG?

Det er for lengst blitt januar. Det nye året ligger helt ubeskrevet foran meg. Det vil si; ikke en eneste avtale om opplesning, foredrag eller skriveverksted foreløpig. Når jeg tenker meg om, er det slik det pleier å være.

Kanskje i motsetning til de fleste poeter liker jeg å møte lesere, litteraturinteresserte eller bare generelt nysgjerrige mennesker. Høsten er den årstida da det foregår flest litteraturarrangementer. Mine bøker har så langt kommet ut på våren, og høstarrangementene har sannsynligvis bidratt til lenger levetid for bøkene mine i en del menneskers bevissthet. Noe jeg syns er supert enten folk kjøper dem, låner dem eller bare tenker på dem.

I høst hadde jeg foredrag om transhelse, opplesningsoppvarming for Esben Esther og Elsas «Kjønnsbegeistring» for SAIH, opplesning på poesifestivalen i Ulvik og forfatterkveld på Universitetet i Bergen. Jeg liker å snakke om skrivinga og transspørsmål.

Media liker å fokusere på enkeltpersoner og det hender at jeg blir litt lei av det. På forfatterkvelder ligger fokuset derimot på tekstene og på de erfaringene som ligger bak. Sånne kvelder gir rom til å reflektere litt mer rundt det som er viktig for meg, og å formidle det til publikum. Så selv om jeg er ganske personlig og veldig åpen i alt jeg gjør, liker jeg at det fokuseres på det jeg gjør mer enn på hvem jeg er. Tilbakemeldingene er veldig gode. Det sies at jeg har bra sceneopptreden, med alvor og selvironisk humor. En del kjøper bei av bøkene mine i ettertid, en del har med bøker for signering, men boksalg er ikke målet.  Jeg liker rett og slett å stå på scena og fortelle og lese opp dikt jeg er stolt av, for folk som er glad i litteratur (eller mer tilfeldig stakk innom).

Transforedragene handler om å gjøre livet lettere for transfolk som kommer etter meg, for alle dem som ikke er så synlige eller åpne som meg og for alle andre som påvirkes av folks holdninger til kjønn (d.v.s. de fleste mennesker). Jeg tilpasser alltid foredragene etter hvem jeg snakker med og legger vekt på innspill fra tilhørerne.

Med et sånt utgangspunkt er det synd at ikke flere benytter seg av muligheten til å hyre meg inn. Derfor vil jeg prøve å skrive en serie tekster som henvender seg til ulike grupper som kan ha bruk for meg.

En flink lege innrømmer sine begrensninger

Jeg møter dem heldigvis ganske ofte: Flinke leger. De som innrømmer at de aldri har møtt en transperson før eller i alle fall ikke en transmann. De som spør og graver ut fra genuin nysgjerrighet og lytter til svara mine. Og når jeg kommer tilbake senere har de lest seg opp på området slik at de kan ta informerte avgjørelser om min helse. Eller enda bedre; de har satt seg inn i transproblematikk før jeg kommer, slik som i dag. Les videre

Rett til nødvendige helsetjenester?

Mange transfolk opplever fordommer i sin kontakt med helsevesenet. Europeiske undersøkelser viser at dårlige erfaringer med helsepersonnell er en av grunnene til at transfolk unngår kontakt med helsevesenet. Selv ved behov for akutt helsehjelp.

Fra USA kjenner vi historier om transfolk som har blitt ledd ut av ambulansepersonnell når de trengte akutt hjelp. Det jeg omtaler som dårlige erfaringer kan være alt fra å bli nektet hjelp og bli ledd ut i skranken til å måtte forklare sin kjønnsidentitet eller -uttrykk i irrelevante sammenhenger.

Vi liker å tro at sånt ikke skjer i Norge. Nå er jeg nettopp ferdig hos en veldig hyggelig lege som ikke turde å hjelpe meg med mitt somatiske helseproblem fordi det falt innunder Rikshospitalets seksjon for transseksualisme. Dersom jeg hadde samme problem og var ei kvinne, ville jeg sannsynligvis fått hjelp. I dette tilfellet nektes jeg altså behandling fordi jeg er trans. Les videre

Verdens AIDS-dag – statistikk og identitet

Tidligere år har jeg skrevet om HIV-risiko blant transfolk i ganske generelle ordelag, og framheva at den største HIV-risikoen er dårlig selvbilde/kroppsbildeproblemer, både blant homser og transmenn.

I løpet av det siste året har det kommet en rapport om sex-salg som blant annet skulle ta for seg menn og transpersoner som selger sex. Sammenstillingen er uheldig, fordi transpersonerne som selger sex i følge denne rapporten definerer seg som kvinner.

I land som har dårligere utbygd offentlig helsetilbud er transkvinner overrepresentert blant dem som selger sex. Dette skyldes blant annet at de utsettes for diskriminering i det vanlige arbeidsmarkedet, og at de har så store utgifter til operasjoner at de ikke tjener nok i en vanlig jobb. Og så finnes der et marked. Det finnes ikke noe tilsvarende marked for transmenn.

Når flere avvises fra GID-klinikken samtidig som muligheten for å dra til utlandet på egen regning blir bedre kjent, kan det føre til at noen tyr til salg av sex også i Norge. Vi vet at det allerede er et faktum. Og de som selger sex er svært høyt oppe på risikobarometeret for HIV.

Alt etter hvilken seksuelle tjenester de tilbyr, vil transkvinner i varierende grad være utsatt for smitterisiko, ganske ulikt andre kvinner, men mer likt menn. Når de samtidig insisterer på å bli sett som kvinner også av hjelpeapparatet, fører det til usynliggjøring. Usynliggjøring fører igjen til at denne gruppens særegne utfordringer ikke tas på alvor, og de vil neppe møte noen som er klar over hvilken smitterisiko transkvinnene utsettes for.

Det er åpenbart en konflikt mellom å skaffe brukbar statistikk og individenes rett til selvdefinisjon. Selv om transkvinner rent biologisk ofte har en del til felles med menn, vil de neppe oppsøke arenaer der menn søker menn (annet enn muligens på nett). Jeg mener at det eneste logiske er å dele kjønnet opp i dets enkelte bestanddeler og ta med det som er relevant. I denne sammenheng dreier det seg om anatomi, anatomisk historikk og seksuell praksis. En kirurgisk konstruert vagina har enkelte særtrekk i forhold til en medfødt. Og skal man vurdere smitterisiko spiller dette en rolle. Jeg synes altså det er mer fornuftig å spørre alle prostituerte kvinner om de ar en vagina, om de bruker den i jobben og om de alltid har hatt den, enn å gruppere transkvinner sammen med menn eller på annen måte i strid med deres selvdefinisjon.

Forutsatt at noen andre enn individet skal gjøre en vurdering av smitterisiko. Dersom man skal kunne hindre HIV-spredning må vi opp på gruppenivå. Når vi vet noe om en gruppes smitterisiko (ut fra annet enn antakelser basert på utenlandsk statistikk slik jeg gjør her) kan vi drive målrettet forebyggende arbeid. Dersom LLH får materiale som tilsier at f.eks. en av fem transkvinner som får avslag fra Rikshospitalet selger sex for å få råd til operasjon i utlandet har vi enda et argument for at Rikshospitalet skal endre praksis. Dersom det viser seg at en blant 50 av disse igjen smittes med HIV, og derfor ikke har mulighet til å få behandling i utlandet, har vi en tragedie som selv politikere må lytte til.

I mellomtiden vil jeg understreke at LLH – landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner gjerne tar imot rapporter fra folk som har egne opplevelser med trans-diskriminering, uansett hvordan du definerer deg selv. Du kan også kontakte meg, så kan jeg videreformidle saken. Meningene i dette innlegget står (som vanlig her i bloggen) for egen regning som praivatperson.

Manifest for behandling av kjønnsdysfori

Jeg har flere ganger skrevet om hvordan utredning og behandling av kjønnsdysfori i Norge ikke fungerer. Med kjønnsdysfori mener jeg opplevelsen av at kroppslig kjønn ikke stemmer med kjønnsidentiteten. Her vil jeg presentere noen grunnleggende endringer som jeg mener må til for å dempe lidelsen blant mennesker med kjønnsdysfori, ofte kalt transpersoner med behov for behandling, transkjønnede eller transseksuelle.

Utredning

Det er ikke identiteten som skal avgjøre om en person skal få behandling, men behovet for kroppslige forandinger knyttet til hvilket kjønn man oppfattes som.

Utredningen må ta innover seg at mange ikke anerkjenner den todelingen av kjønn som forfektes i samfunnet i dag. En del har ikke noen identitet som kvinne eller mann, men definerer seg som begge deler, ingen av delene eller noe helt annet. Det bør ikke hindre at de får den behandlingen de har behov for. Pasienten skal informeres om alternativer til medisinsk behandling, i tillegg til å få inngående informasjon om aktuelle medisinske behandlingsmetoder.

Den kjønnsforståelsen som brukes ved GID-klinikken i dag er utdatert og hører hjemme på 1950-tallet. Utredningen må ta innover seg at kjønnsuttrykk endrer seg over tid og tilpasse seg samfunnet rundt.

Ikke på noen måte må pasientens etnisitet, seksualitet, kjønn, geografisk tilhørighet, familiesituasjon, grad av utdannelse, inntekt eller alder hindre at vedkommende får nødvendig behandling! Nødvendig behandling skal tilpasses den enkelte, spesielt i tilfeller der pasienten også har andre helsemessige utfordringer som kan komme i konflikt med behandlingen. Pasienten skal være deltakende i denne prosessen i den grad hin er i stand til det.

Utredningen må få en øvre tidsgrense. Det skal ikke være mulig å bli holdt i konstant eksistensiell usikkerhet over flere år, i dag ofte så lenge som fem år. Dagens praksis er svært skadelig for pasientenes mentale helse og kan ødelegge livskvaliteten også på sikt. Ideelt sett bør utredningstiden være maksimalt ett år og minimum tre måneder.

I dag har utredningen sterke psykoanalytiske trekk og er dominert av psykiatri. Dette er feil fokus. Sexologer bør i større grad trekkes inn. I stedet for utredning og krav som må oppfylles før behandling kan iverksettes, bør denne delen fokusere på å gi pasienten redskaper for å forstå egen prosess, ta realistiske avgjørelser om egen behandling og bli i stand til å overvinne funksjonshemninger knyttet til kjønn.

Pasienten bør informeres om det mangfold av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som eksisterer og i størst mulig grad gjøres i stand til å ta kontroll over egen kropp og kjønnsuttrykk. Utredningen må også ta høyde for pasientens seksualitet og ha som mål at pasienten skal kunne fungere best mulig og i tråd med egen seksualitet og kroppslig autonomi.

Målet med utredningen må være økt livskvalitet for hver enkelt pasient sett i forhold til individets ressurser. Pasienten skal i størst mulig grad selv ta en informert avgjørelse om hvilke(n) behandling(er) hin trenger og ønsker.

Hormonbehandling

Ved oppstart av hormonbehandling skal pasienten informeres om både fysiske og psykiske virkninger og bivirkninger. Pasienten skal kunne ha tillit til at hin kan få annen behandling selv om hormonbehandling ikke gjennomføres. Det er spesielt viktig at kroppens egenproduksjon av kjønnshormoner ikke stoppes irreversibelt (ved kastraksjon) uten at det er undersøkt om kroppen kan tilpasse seg tilførsel av ønskede kjønnshormoner.

Pasienten skal ha rett til nær oppfølging av endokrinolog eller fastlege med kompetanse på dette. Jevnlige blodprøver skal være en inkludert og selvsagt del av hormonbehandlingen.

Det må være enklere enn i dag å få tilgang på lave doser testosteron. En lav dose testosteron må kunne brukes i inntil ett år som en del av utredningen for at pasienten skal kunne ta informerte avgjørelser om videre behandling. Dihydrotestosteron (DHT) skal gjøres tilgjengelig for dem som ønsker det, med tett oppfølging så lenge dette ikke er tilstrekkelig utprøvd.

Kirurgi

Pasienten skal i løpet av utredningsfasen få fullstendig informasjon om kirurgiske alternativer og et realistisk bilde av resultatet, samt risiko forbundet med de ulike operasjonene. Hvorvidt kirurgi skal gjennomføres skal i størst mulig grad avgjøres av pasienten selv, ikke nødvendigvis innenfor utredningens tidsbegrensning.

Tilgjengelig kirurgisk behandling skal for somatiske kvinner være fjerning av bryster, livmor og eggstokker, samt tilvirking av en best mulig penis tilpasset pasientens behov. For somatiske menn skal følgende kirurgiske behandlinger være tilgjengelig: brystforstørrelse, fjerning av testikler, tilvirking av vagina og klitoris, og femininisering av ansikt.

Hjelpemidler

Alternativer til kirurgi og hormonbehandling skal gjøres tilgjengelig. Dette innebærer at følgende hjelpemidler skal dekkes: Parykk og brystproteser for mtf. Penisproteser og kompresjonsvester for ftm. Her kan det om nødvendig iverksettes fornuftige økonomiske begrensninger pr. pasient. Samarbeid med produsenter og importører bør oppmuntres.

Generelt

Det skal ikke stilles krav til at pasienten gjennomgår flere behandlinger enn de pasienten selv opplever som absolutt nødvendige. Pasienten skal, i motsetning til i dag, behandles med respekt og på en måte som er tilpasset hins ressurser, alder og forutsetninger generelt.  Menneskerettighetene skal ivaretas.

En økonomisk behovsprøving kan foretas for å redusere kostnadene. Pasientene bør informeres om muligheten for å gjennomgå kirurgi andre steder for egen regning og presenteres for realistiske resultater. Det er urealistisk at et lite land som Norge med en liten trans-befolkning skal kunne tilby kirurgi på høyt internasjonalt nivå. Det bør legges til rette for at pasienter kan velge å betale for behandling privat i utlandet. Det må også vurderes offentlig samarbeid på nordisk eller europeisk nivå på dette området.

Om utredning og behandling av personer under 18 år

Utredningstiden må reduseres! Tilgangen til pubertetsutsettende behandling må bedres. Informasjon om alternativer til medisinsk behandling er ekstremt viktig i forhold til denne aldersgruppen. Etter mitt syn kan behandling av denne gruppen (med unntak av pubertetsutsettende) være restriktiv.

Om lokalisering og sentralisering

LLH har gått inn for en desentralisering av utredningen. Dette skyldes primært behovet for å gjøre en «second opinion» mulig, sekundært å nyttiggjøre kompetanse utenfor GID-klinikken. Jeg støtter LLH i dette. Det burde være en selvfølge at også pasienter som ønsker kjønnsbekreftende behandling har rett til en ny, uavhengig vurdering («second opinion») på lik linje med alle andre pasienter.

Samtidig er det absolutt nødvendig at GID-klinikken gjennomgår en fullstendig endring i alle ledd, med utskifting av personalet (som jeg anser inkompetent til å delta i ovenstående endringer). Dersom dette ikke skjer mener jeg det er bedre å legge ned hele klinikken. Slik det er i dag er GID-klinikken til større skade enn gavn for den norske transbefolkning, med enkelte individuelle unntak.

Trans-etikette for media

I de aller fleste tilfellene er dette så enkelt som å spørre intervjuobjektet om hvilket pronomen de foretrekker, hvilket navn de bruker og hvordan de definerer seg selv.

Her har jeg satt opp en veiledning for de tilfellene der det ikke er mulig:

Å være transvestitt er ingen legning eller seksuell orientering. Derimot handler det om å ønske eller ha behov for et annet kjønnsuttrykk (klær, frisyre, kroppsspråk o.s.v.) enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. Det vanligste er at en heterofil mann ifører seg dameklær.

Å være transseksuell (av diagnosen transseksualisme, også kjent som gender identity disorder eller kjønnsidentitetsforstyrrelse) har også veldig lite med seksualitet å gjøre. Derimot betyr det å ha en annen kjønnsidentitet enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. En del mennesker i denne kategorien trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er veldig vanskelig å få i Norge, noe jeg har skrevet ganske mye om her på bloggen.

Mellom disse to gruppene finnes en mengde andre kjønnsvariasjoner. Jeg bruker derfor begrepet transpersoner som et samlebegrep i offentlig/politisk sammenheng.

Generelt gjelder regelen om at personer iført sminke, såkalte «kvinneklær», feminine smykker o.s.v. skal omtales med pronomenet «hun». I mange sammenhenger vil en slik person omtales om transkvinne eller mtf (=male to female).

På samme måte skal personer med et mannlig kjønnsuttrykk omtales med mannlig pronomen. Bruk det navnet som personen presenterer seg med. Det kan gi en pekepinn om hva som er riktig pronomen.

Når det gjelder transpersoner som er foreldre kan det virke forvirrende på mange at noen kan ha en mor som er mann eller en far som er kvinne. Årsaken til at en del transpersoner ikke ønsker å skifte foreldre-benevnelse er som oftest et ønske om å redusere tapsfølelsen hos barnet eller barna. Dette bør media respektere.

Til slutt: Det er lov å bruke hodet og sunt vett. Vær gjerne kritisk til enkelte transpersoner som prøver å definere andre transpersoner med nedsettende ordvalg.

P.S. Kom gjerne med forslag til hva som bør med i denne oversikten!

Grunner til å være deprimert denne uka

Det er to saker som har engasjert meg den siste uka, delvis mot min vilje. Den ene er saken om Steven og Tiwonge i Malawi som arrangerte en forlovelsesseremoni og ble arrestert for homofili. Denne uka ble de idømt 14 års fengsel.

Etter dommen har saken nådd norske medier. Hele veien omtales de som et homofilt par. Det gjelder ikke bare norske medier – selv underskriftskampanjene som protesterer mot dommen omtaler dem som homofile menn. Ingen i Norge vet jo at Tiwonge er et kvinnenavn. Tiwonge er nemlig transkvinne. Å omtale henne som mann og med mannlig pronomen blir derfor enda et overgrep. Kanskje virker det ikke så alvorlig i forhold til en fengselsstraff på 14 år. Jeg tror likevel det nettopp kan være dråpen som får begeret til å flyte over. Når selv dem som utgir seg for å støtte deg ignorerer hvem du er, vil det være lett å miste siste rest av håp om rettferdighet.

Samtidig setter Carl I. Hagen i gang en svertekampanje mot sin datters eks, Lise Lindalen. Lise er i likhet med Tiwonge transkvinne. Og jeg som trodde at vi endelig begynte å få en viss klarhet i begrepene får lyst til å legge meg ned og gråte. Lise omtales som «han», å være transperson er en legning og sammenlignes med å reise over det amerikanske kontinent på motorsykkel. Det påstås på den ene siden at Lise burde fortalt sin kone at hun var kvinne (noe hun ikke en gang ville innømme for seg selv) med det samme de møttes , og på den andre siden at hun burde fortsette å leve som mann til barna var voksne. Som om det var et reelt valg.

Svært mange transpersoner forsøker i det lengste å leve opp til omgivelsenes forventninger om hvilket kjønn vi skal uttrykke. For mange blir det på et tidspunkt så umulig at vi har valget mellom å ta livet av oss eller la hvem vi er vises utenpå. Jeg vil påstå at barn har bedre av en levende far i dameklær eller en levende mor med skjegg og slips, enn av å oppleve at hin tar livet av seg. Det mange ikke forstår er at dette i svært mange tilfeller er de reelle alternativene. Og jeg prøver å ikke lytte til dem som mener at transforeldre bør ta livet av seg av hensyn til sine barn. Les videre

Å leve på overtid

Immanuel har fått diagnosen transseksualisme, men har fortsatt mareritt om å bli «bortsorterad». Hans største frykt er min virkelighet.

En del vil påstå at det ikke kan være så ille å få resten av livet sitt i retur på GID-klinikken: Jeg lever jo fortsatt. Det får meg til å lure på om de hadde forstått alvoret hvis jeg ikke levde lenger. Sannheten er at det er lettere å glemme de døde enn de levende, så jeg klamrer meg fast fortsatt.

Å få avslag på GID-klinikken opplevdes som en dødsdom. Nå har jeg levd snart to år på ren trass og testosteron, snart to år på overtid. Jeg er sliten langt inn i margen. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle overleve avslaget. Heldigvis fikk jeg testosteron fra legen min. Det ga meg det lille håpet jeg trengte om at utsiden en dag kommer til å matche innsiden.

Jeg prøver å lappe livet mitt sammen så godt jeg kan, men det mangler store biter; følelsen av at kroppen min er min, trygghet på at jeg får lov til å være meg selv, mulighet til å senke skuldrene og være meg selv, tro på at hva jeg sier og hvem jeg er betyr noe som helst, evne til å stole på helsepersonell m.m.. Men har jeg klart to år i dette ingenmannsland, skal jeg vel klare en dag til og enda en og enda en… Jeg har ikke tenkt å gi opp. Jeg tror tross alt at det er vanskeligere å bortforklare, overse og glemme de levende enn de døde. Og jeg tilhører merkelig nok de førstnevnte og planlegger å fortsette med det.

Hvorfor har man pikk?

Jeg har prøvd å ikke bry meg om det Thore Langfelt sa i går; om transmenn som ikke ønsker å endre utseendet på kjønnsorganene. Kanskje er det litt dårlig gjort å skrive det her og ikke direkte til ham, men han er slett ikke den eneste som tror at uvilje mot slike operasjoner beror på manglende mannlighet.

De aller fleste transmenn ville juble og hoppe i taket dersom du tilbød dem en normal, fungerende penis uten stor helserisiko. En del av oss ville begynne å gråte av glede.

Det er nemlig ikke mulig pr. i dag. Kirurgien har to alternativer for sånne som meg:

  1. En penis laga av hud fra et annet område av kroppen. Denne kan bli seende helt normal ut hvis man er heldig. Men den kan ikke brukes til noe. Man kan ikke tisse med den. Man kan få satt inn silikonstaver som gjør det mulig å bruke den til knulling, men dette anbefales bare for vaginal sex. En del stygge historier tilsier at den ikke tåler den ekstra friksjonen som oppstår ved analt samleie. Den vil dessuten ikke ha flere nerveceller enn det stedet man transplanterte huden fra. Og det er faktisk forskjell på følsomheten man har i f.eks. låret og den man ønsker å ha i en penis.
  2. En penis laga av den eksisterende klitoris. Testosteron gjør at klitoris vokser. Man kan så kirurgisk løsne noen bånd (ligamenter) under overflata og dermed gjøre den lengre. Ettersom en hvilken som helst klitoris kan bli erigert, vil det også gjelde den forstørra utgaven. Dette resulterer i en penis på størrelse med det en nyfødt gutt har. Det er også mulig å forlenge urinrøret slik at man kan tisse med den. Ulempen er faren for komplikasjoner. Under operasjonen kan kirurgen komme til å kutte nerver som gjør at du uansett ikke får følelse i den. Det forlenga urinrøret har en tendens til å gro og åpne seg på uforutsigbare steder. Man kan ende opp med noe som ligner mer på en vannspreder enn et tisseredskap.

Er det virkelig så merkelig at en del ikke synes dette er godt nok? Hva skal man med en penis hvis man verken kan knulle eller tisse med den? Hva ville du valgt? Og synes du det er et rettferdig valg å gjøre? Kanskje ville du også velge å vente og se hva kirurgisk forskning kan tilby om 5-10 år? Eller resignere og prøve å leve med det du har?

Det er spørsmål jeg gjerne ville stilt Thore. Jeg kommer nok til å gjøre det en dag. I mellomtiden håper jeg mange cis-menn (ikke-trans-menn) svarer på spørsmålene, som for dem heldigvis er helt hypotetiske.

Og så må jeg også nevne en annen ting. Leger er generelt rare dyr. Fastlegen min spurte meg her en dag hvorfor jeg evt. ville ønske alternativ 2, ettersom mange av hans pasienter er cis-menn som synes de har for liten pikk og at det er problematisk for dem. Jeg svarte enkelt at ingen foreslår å kutte av dem det lille de har. Litt er betydelig bedre enn ingenting etter min mening.

Nå er jeg slett ikke sikker på om jeg tør å gjennomgå en operasjon som i verste fall kan gjøre underlivet ganske følelsesløst. Det er noe jeg fortsatt tenker på og overveier. Selvsagt skulle jeg gjerne hatt en penis (en som blir gjenkjent av andre som penis-lignende i det minste). Det hender stadig at jeg våkner og blir skuffa over at den penisen jeg hadde i drømme er borte. Men det måtte være for min egen del at jeg fikk en, ikke for at andre skulle tro jeg var såkalt normal, eller for at legene skulle kunne erklære meg som det jeg vet jeg er; en mann.

Hva er det viktigste for deg ved å ha pikk? Er det å vise den fram, bruke den til sex eller tisse med den?

Etter Aktuelt på NRK2

Selvbestemt kjønn

Det er ikke mye man får sagt på ti minutter, spesielt ikke når man deler ordet med to særdeles taleføre personer. Etter å ha sett programmet på nett-TV trekker jeg et lettelsens sukk over at jeg ikke sa noe dumt. Samtidig var det mye som burde vært sagt som det ikke ble plass til. Her er ei liste:

  • At en del mennesker kommer mentalt ødelagte ut fra GID-klinikken, enten de får behandling eller ikke.
  • At GID-klinikken anser mennesker som gamle før de har rundet 30 år. For gamle til å få behandling.
  • At det å være homo er en del av et avslagsgrunnlag.
  • Det samme gjelder det å ha barn. Jeg fikk for eksempel klar beskjed om at jeg burde oppfatte fødselen som en voldtekt av meg selv.
  • At GID-klinikkens praksis ikke er forsvarlig, verken rent medisinsk (manglende oppfølging og kvalitetssikring) eller etisk.
  • Hvor viktig det er at Stensveen fins og at staten burde være med på å finansiere videre drift.
  • At LLH jobber mye med disse spørsmålene og var den organisasjonen som tok initiativ til underskriftskampanjen for å oppheve GID klinikkens monopol.
  • Og så ville det vært fint å få nevnt bøkene mine, men det er langt fra det viktigste.

Det var utrolig synd at GID-klinikken ikke stilte opp. Esben Esther kjørte 30 mil på rappen for å si hva hin mener, mens Ira Haraldsen ikke kunne nedlate seg til å komme de få metrene fra Rikshospitalet.

Les videre

Råd ved avvisning fra GID-klinikken

GID-klinikken påstår at de samarbeider med primærhelsetjenesten og distriktspsykiatrien, og henviser folk tilbake dit ved avvisning. Det er ikke sant. LLH får en del telefoner fra fortvilte leger som har pasienter som nektes behandling ved GID-klinikken. Det er vanskelig å gi dem gode råd, ettersom det som kan hjelpe pasientene (bl.a. tilgang til hormoner) kan skape trøbbel for legen.

For et par uker siden fikk jeg spørsmål om hva jeg skulle ønske at helsevesenet gjorde med meg da jeg fikk avvisningen. Mitt helt ærlige svar er at jeg, slik tingenes tilstand var og er, ville foretrukket å bli lagt i kunstig koma til forholdene for kjønnsbekreftende behandling ble bedre. Det er det neppe noen som ville hatt samvittighet til å gjøre. Samtidig er det den sikreste måten å hindre at folk tar livet av seg. For svært mange er det å nektes behandling ved GID-klinikken det verste de kan forestille seg. Det etterlater oss uten håp.

Jeg tror det er mange elementer som gjorde at jeg tross alt overlevde:

  • støttende familie og venner
  • sterk psyke
  • gode mentale strategier for å hindre sammenbrudd
  • alder og erfaring med nederlag
  • trygghet fra barndommen

Dette kan man slett ikke forvente av alle transpersoner.

Så hvilket råd kan jeg gi? At det alltid finnes et bittelite håp og det er man nødt til å klamre seg til.

  • Det finnes håp om at forholdene på GID-klinikken skal endre seg.
  • Det finnes muligheter for å få tak i hormoner, noe som for de fleste vil lette situasjonen og dempe desperasjonen.
  • Begynn med å spørre legen din. Du kan være heldig.
  • Be om hjelp.
  • Bruk de kontaktene du har.
  • Skaff deg nye. Delta i forum for transpersoner, hvor du kan få tips og konkrete råd.
  • Vær åpen om hvordan det føles.
  • Ha kontakt med psykolog som tar deg på alvor.

Hvordan forklare trans for barn?

Jeg har hatt dattera mi på besøk ei uke nå, og det har blitt mye prating, bl.a. om trans. Tidligere har jeg sagt at jeg var jente da jeg var liten og ble mann da jeg ble voksen. Nå er hun fem og et halvt år og var åpenbart klar for litt mer avanserte forklaringer. Les videre

Vi er flere

Jeg har nettopp sett Viggo på lørdag – et langt intervju med Claus Aase Knudsen. Hun er virkelig ei flott dame som jeg tror mange vil lytte til. Kanskje er hun min rake motsetning. Der jeg er ung og sint, er hun veletablert og mild. Mens jeg setter ting på spissen, glatter hun over.

Kanskje snakker vi for og til hver vår generasjon. Aase er ei dame jeg tror mine foreldre ville like. Nettopp derfor blir jeg så glad for å se henne og høre det hun har å si. Jeg er ikke nødvendigvis enig, men jeg synes det er flott at vi blir flere transpersoner i den norske offentligheten.

Se programmet her

Les intervju med Aase på gd.no

Les videre

Etaten for foreldrekontroll

Det har nå gått to og et halvt år siden jeg ble meldt til barnevernet , og ett og et halvt siden saken ble avslutta. Siden januar har faren hatt den daglige omsorgen. Jeg føler meg derfor ikke lenger like sårbar og tror tida er moden for å fortelle åpent om mine erfaringer. Jeg vil også prøve å sette mine erfaringer inn i en større sammenheng.

Hver dag tar jeg trikken til og fra jobb. Der henger en plakat for Redd Barnas «Vennligst forstyrr»-kampanje. Den provoserer meg. Ikke fordi jeg ikke tror det finnes barn som har det bedre andre steder enn hos sine foreldre. Barn er både foreldrene og samfunnets ansvar. Kampanjen provoserer meg fordi jeg vet litt om det å være den som blir forstyrra. Les videre

Viktig underskriftskampanje

Er det rimelig at det i Norge avhenger av en person hvorvidt man får kjønnsbekreftende behandling?

LLH og Skeiv Ungdom synes ikke det. Vi har starta underskriftskampanjen «Opphev Rikshospitalets diagnosemonopol!«:

«Vi krever at Regjeringen opphever Rikshospitalets monopol på å bestemme hvem som skal få kjønnsbekreftende behandling (stille Gender Identity Disorder (GID) -diagnoser). Dette innebærer:
a) at fagpersoner utenfor Rikshospitalet tillates å stille GID-diagnoser.
b) at Rikshospitalet må behandle pasienter som har fått GID-diagnoser av fagpersoner utenfor Rikshospitalet. Les videre

Politikk og identitet

Hvilken identitet jeg har, formidles til omverdenen gjennom mine handlinger. Uten at jeg gjør noe, vil ikke min identitet få betydning for noen andre enn meg selv. Identiteten er privat.

En handling i denne sammenhengen kan være å kle meg på en måte som signaliserer en type identitet. De fleste mennesker vil ha behov for å bli sett på en måte som samsvarer med deres identitet. Dette er også privat.

Noen mennesker vil føle sterkt ubehag over at kroppen signaliserer en annen kjønnsidentitet enn det de oppfatter som sin. Dette sterke ubehaget kan kureres gjennom hormonbehandling og kirurgi. Forutsatt at ubehaget ikke har andre årsaker, vil personen oppleve økt trivsel og bedre psykisk helse.

Samfunnet er tjent med at sykdom behandles og funksjonshemmede får hjelpemidler, slik at størst mulig andel av befolkningen kan bidra i arbeidslivet eller på andre måter. Med et sosialt system som det norske, er det altså et statlig ansvar at befolkninga har tilgang til helsetjenester.

Legg merke til at jeg så langt ikke har nevnt mann eller kvinne. Etter mitt syn er det totalt irrelevant hvorvidt en person oppfattes eller oppfatter seg selv som mann, kvinne, tredjekjønna, mellomkjønn, tokjønna o.s.v. Retten til kjønnsbekreftende behandling bør være lik for alle, enten man befinner seg innenfor eller utenfor to-kjønnssystemet.

Samtidig vil det være idioti å kreve at alle gjennomgår samme behandling. Alle personer med behov for kjønnsbekreftende behandling (uansett kjønn) bør selv få avgjøre hvilken behandlingsform hin trenger for å fungere optimalt. Det er altså styrken og omfanget av ubehaget ved den kjønna kroppen som bør legges til grunn for evt. behandling, ikke identiteten.

Dette er bare uttrykk for min personlige mening, som jeg gjerne vil diskutere med andre

Transgender Day of Remembrance i Bergen – rapport

På torsdag var det altså Transgender Day of Remembrance (TGDR). Jeg var invitert til å holde foredrag i regi av Uglez i Bergen.

Først kom det ei dame fra politiet som snakka om voldsstatistikk generelt og ikke hadde den ringeste transkompetanse. Det var tørt og frustrerende.

Så var det min tur. Etter den begynnelsen var det kanskje ikke så rart at mitt foredrag falt i smak. Det er nok ikke så mange som kan bruke orda «fitte» og «narrasjonsteori» i samme foredrag. Folk lo på de tiltenkte plassene og jeg fikk en del spørsmål etterpå. Jeg drister meg til å kalle det en suksess, selv om det ikke var så mange tilhørere. Arrangørene var i alle fall fornøyd med foredraget mitt.

Her følger en liten del av det jeg snakka om:

Les videre

På vei til EuroPride i Stockholm

I morra drar jeg til Stockholm og EuroPride! Jeg gleder meg så sinnssykt! Og begynner å bli en smule nervøs. Jeg har ansvar for to greier:

  • Et foredrag på engelsk, kalt «Transwriting» der jeg skal snakke om skrivinga mi, Framandkar og hvordan jeg opplevde mottakelsen. Se beskrivelse her.
  • Et skriveverksted i to deler, der første delen er like etter foredraget på PrideHouse på mandag og den andre er på RFSL-huset på torsdag.

Nok en gang; tusen takk til Punkfairy som ordna det og lar meg sove hos seg! Ei hel uke i ei gay/queer/trans-boble! WOW! Det skjer så utrolig mye i løpet av uka. Her er ei lita liste over det mest interessante:

  • Aktivistisk entreprenørskap
  • Aspiequeer – en sykdomsforklaring av heteronormen (der Fredrik er med)
  • Aseksuelle: Trans + aseksuell = sant?
  • Makten over våre kropper – makten over våre liv
  • Hvordan kan man tenke rundt HIV-prevensjon som FTM?
  • Making it – Or just being out there
  • Gendered bodies – my genetalia and my brain
  • Transdans – Kreativ dans for transgruppen
  • Queering the Bible (Transpersoner i Bibelen er dessverre avlyst, men dette virker som en ok erstatning)
  • Kjærlighetsmesse (jeg gikk glipp av den i fjor, men i år skal jeg absolutt få den med meg!)

Og dette er bare det jeg oppfatter som aller viktigst å få med seg! Det blir ei veldig hektisk, spennende og interessant uke!