Posts Tagged ‘transmenn’

«Vi ser det som vår oppgave å hindre transpersoner i å leve sunt. Det er viktig at den luksusen det er å få leve lange, sunne liv forbeholdes oss som har det bra med kroppen vår fra før,» uttaler daglig leder ved Stas Exclusia.

Stadig flere transpersoner tør nå å komme ut av skapet og også garderobeskapet. «Dette er en utvikling vi ser på med bekymring. Tenk om alle skulle tørre å være seg selv? Det ville bli kaos», uttaler lederen for Norges Svømmehallforbund. «Svømming er først og fremst en estetisk opplevelse som ikke må forkludres av forvirrende kropper. Dette trodde vi alle forstod.»

«Jeg liker å glo på andre damers kjønnsorgan i dusjen. Som lesbe er det en av de store fordelene jeg har. Mannlige kjønnsorgan er kjempeekle og skikkelig turn-off.» Lederen for Flatbankerforeningen er også bekymret for at transpersoner på sikt kan føre til flere lukkede dusjbåser. «Hvor er kosen med det, liksom? Og hva med badstua, skal de ta den også?»

På Riskhospitalet avventer de utviklinga. Etter flere år med press om å fjerne diagnoser, såkalt depatologisering, øyner de nå håp om å beholde jobbene sine. En anonym kilde kan fortelle at det knytter seg store forventninger til mulighetene for å repatologisere transfolk så snart garderobeforbudet får tid til å virke. «Alle vil jo etter hvert se at transfolk blir sykere enn resten av befolkninga. Kanskje kan vi også sette i gang med den tradisjonsrike aversjonsterapien om noen år,» spør hun forhåpningsfullt.

*Så langt ironi og fiksjon basert på denne saken. Les videre for bakgrunn og fakta. (mer…)

Advertisements

Sitatet er fra Lou Sullivan (1955-1991), amerikansk forfatter og aktivist. Han var den første åpne homofile transmannen. Han vokste opp i Wisconsin, men flyttet senere til San Francisco. I 1976 begynte han å søke om kjønnsbekreftende behandling, men fikk avslag tre ganger fra GID*-klinikker fordi han var homofil. I tekstene om ham står det at på den tiden var det å være homofil ansett som medisinsk uforenelig med å få kjønnsbekreftende behandling.

Vi må altså 30 år tilbake i tid for å finne de holdningene som fortsatt regjerer på det norske Rikshospitalet i 2012…

I likhet med meg skaffet Sullivan seg testosteron (1979) og kirurgi (øvre 1980, nedre 1986) fra leger utenfor GID-klinikkene. Takket være ham ble kravet om at transkjønna skulle være heterofile fjernet (men ikke fullstendig i Norge). Generelt gjorde han en uvurderlig innsats for transmenn, både gjennom organisering rundt San Francisco, utgivelse av pamfletter for transmenn, lobbyvirksomhet m.m.

Samme året som han gjennomgikk den nedre operasjonen, ble han diagnostisert med HIV. “I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”. Han døde av AIDS i 1991.

Lou Sullivan var en helt og et forbilde for meg. Jeg føler meg som hans lillebror. Det er skremmende hvor lite som har skjedd på 30 år innenfor GID-klinikkene, men godt at forskning på HIV og AIDS ikke har stått like stille.

Dessverre er det nesten ingen land som fører statistikk over hvor mange transfolk som er HIV-positive. I USA viste en undersøkelse at 27% av alle transkvinner er HIV-positive, men her i Norge har man ikke en gang brydd seg med å undersøke, langt mindre bevilge penger til HIV-preventivt arbeid blant transfolk. Og i Sverige kan Jonas Gardell påstå at transfolk ikke har anelse om hvordan «homopesten» rammet ham og hans venner.

Blant Lou Sullivans arvtagere er Lukas Romson (Sverige) og vår egen Stein Wolff Frydenlund. Måtte vi alle få leve lenge og oppleve reell likestilling!

 

*GID=Gender Identity Disorder

Kilder:

A Gender Variance Who’s Who

Lou Sullivan Society

Wikipedia

 

Interessant analyse av forholdet mellom ikke-trans homser og transhomser

Matt Kailey har et glimrende innlegg (som vanlig) om forskjellen mellom disse tre konseptene. Bakgrunnen er et spørsmål om hvor langt man skal gå for å prøve å få folk til å forstå hva transseksualisme innebærer og hvorfor behandling (for noen) er nødvendig.

Når jeg får sånne spørsmål forklarer jeg ofte at jeg ikke forstår at noen ønsker å være kvinner, uansett opprinnelig fysisk kjønn. Jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen. Det at jeg ikke forstår det, betyr ikke at jeg ikke aksepterer det. Selvsagt skal folk få identifisere seg som kvinner selv om jeg ikke skjønner greia. (mer…)

Dårlig selvbilde – en HIV-risiko

Posted: tirsdag 1 april, 2008 by Tarald in homsesaker, Trans
Tags: , , , , , , , , , ,

Fredrik har skrevet et innlegg om FTMs og HIV som jeg støtter fullt ut. Jeg tror at dårlige operasjonsresultater resulterer i et, for mange, ekstremt behov for bekreftelse og liten respekt for egen kropp, og at dette kan føre til at man utsetter seg for risiko.

Jeg har tenkt i de samme banene når det gjelder yngre homser. Mange har et stort behov for bekreftelse og dårlig selvtillit. Det slår meg som en direkte farlig kombinasjon.

Men i trans-sammenheng har jeg tenkt at det er MTFs i sex-industrien som har størst risiko. Det har de kanskje også, men i Norge er de ikke så mange, verken prosent- eller tallmessig, som i USA, hvor forskningen utføres. Fredrik peker på operasjonsresultat som en mulig grunn for MTF til å ta bedre vare på kroppen sin. Og som sagt tror jeg han har rett.

Et annet aspekt er at homofile transmenn blir forsøkt tiet ihjel, i alle fall her i Norge, hvor jeg har fått beskjed om å holde kjeft fordi mine erfaringer ikke er representative for alle transkjønna. I et slikt klima blir det selvsagt vanskelig å drive HIV-forebyggende arbeid blant trans-homser, siden vi ikke burde finnes. Og i Norge, enn så lenge, er HIV fortsatt overrepresentert blant homser.

(mer…)

Dette er så langt den grundigste boka jeg har lest om transkjønna menn. Den er en antropologisk studie skrevet som en motsats til medisinsk litteratur. Styrken er at den identifiserer fordommer og hvordan fordommer gjør oss usynlige. Hvis du trenger fakta til å argumentere mot vanlige fordommer er den veldig nyttig. Fokuset på transmenns historie er også det beste jeg har lest hittil.

Dessverre gjør fagterminologien den litt vanskelig å lese for dem som ikke har høyere utdannelse, men jeg mener at det kan forsvares fordi den er så grundig.

Som så mange andre bøker om transkjønna menn har den et viktig blindpunkt: Selv om forfatteren skriver om transmenns varierte seksuelle identitet er homofile ganske usynlige, med unntak av kapittel 9 (Queering the Binaries: Transsituated Identities, Bodies and Sexualities). Den hevder også at de fleste transmenn har visst fra de var små at de er menn, noe jeg ut fra egen erfaring stiller meg tvilende til.

Det jeg reagerte sterkes på var likevel omtalen av oss som «female-bodied men». Det strider mot hvordan jeg ønsker å se meg selv, men etter å ha lest hele boka ble jeg vant til det og forstår hvorfor han bruker det. Jeg regner med at mange andre vil reagere sterkere enn meg.

Cromwell er klar på at hans informanter ikke gir et fullstendig bilde av FTM-befolkninga. De fleste er på en eller annen måte åpne om sin prosess og/eller involvert i transaktivisme og -politikk. Jeg mener dette er en styrke fordi det understreker bokas politiske verdi.

Jeg mener boka er revolusjonerende i sin motstand mot medisinske begreper og normalitets-tankegangen som råder både innen medisin og våre egne fora. Den utfordra i alle fall mine tanker om hva det vil si å være transkjønna mann.