«Onanerer du?»

Jeg har fått tilgang til noen av standardskjemaene man må fylle ut når man ønsker kjønnsbekreftende behandling. Dette er altså en tykk bunke spørsmål som Rikshospitalet mener de trenger svar på for å kunne avgjøre om du er verdig behandling. Ofte møter man disse spørsmålene før man møter utrederne, og man tvinges derfor til å utlevere svært intime detaljer til personer man aldri har møtt. Her presenterer jeg et lite utvalg. Jeg har sortert dem etter fallgruve:

Feilkobling av kjønn

Hva likte du best å leke med i barnehagen? gutteleker/jenteleker/begge/ingen

Leker har ikke kjønn. Riktignok finnes det en utbredt forestilling om at noen leker er for jenter, andre for gutter, men hvilke leker dette er, varierer i ulike kontekster. I tillegg hviler dette spørsmålet (og flere tilsvarende) på antagelsen om at lekevalg i barndommen sier noe om kjønnsidentitet. Dette er en feilslutning med så mange feilkilder at jeg blir helt matt.

Har du følt seksuell opphisselse når du har på deg mannlige klær? (fra skjemaet for transmenn)

Dette er ett av spørsmålene som er ment å sile ut kanskje den mest stigmatiserte gruppen transfolk; de som knytter transerfaring til seksualitet. Det baserer seg på myten om autogynephilia. Den opprinnelige teorien handlet bare om transkvinner. Det empiriske belegget for teorien er mildt sagt omdiskutert og tynt. Noe tilsvarende har aldri vært beskrevet for transmenn. Rikshospitalet må derfor ha funnet det opp selv. I tillegg påføres transfolk skam over seksuelle følelser. Teorien ble opprinnelig laget for å forklare hvorfor homofile transfolk ikke kunne få behandling – en diskriminerende praksis som ellers i verden er historie, men altså ikke på Rikshospitalet.

Da du hadde seksuell kontakt første gang, var det med en kvinne eller en mann?

Hva dette skal kunne si om respondentens kjønnsidentitet er jeg ikke i stand til å forestille meg, annet enn at det selvsagt kan brukes til å sile ut homofile.

Det er god grunn til å tvile på at noen på Rikshospitalet i det hele tatt aner hva kjønnsidentitet er.

Krenkende

Nyter du dine følelser i penisen under seksuell kontakt? (fra skjemaet for transkvinner)

Dette er muligens relevant for å forstå hvilke behandlinger pasienten ønsker, men gir knapt noen innsikt i kjønnsidentiteten. Mer overordna er dette ikke noe som noen har noe med. Det krenker pasientens intimsone.

Her er mange spørsmål som dreier seg om hvilke(t) kjønn du har sex med og fantaserer om. Samtlige spørsmål tar for gitt at sex=samleie, heterofili og at alle mennesker kan deles inn i enten kvinner eller menn. Jeg husker at jeg følte meg tvunget til å gi en utførlig beskrivelse av alternative seksuelle handlinger av frykt for at utrederen skulle tro at jeg inntok en kvinnelig seksuell posisjon. (Uten at det hjalp.) Personenes fysiske kjønn begrenser bare i liten grad utvalget av seksuelle handlinger i den virkelige verden, i motsetning til hva Rikshospitalets utredere tror.

Oppskrift på psykisk uhelse

Spesielt ett av skjemaene utmerker seg med et tydelig budskap: Ekte transseksuelle hater kroppen sin. Jeg presenterer her samtlige påstander (hentet fra skjemaet for transkvinner, svaralternativer er: helt enig, enig, hverken ja eller nei, uenig, komplettt uenig):

1. Mitt liv ville være helt meningsløst hvis jeg måtte leve som mann.

2. Hver gang noen behandler meg som mann føler jeg meg såret.

3. Jeg blir ulykkelig når noen titulerer meg som mann.

4. Jeg er ulykkelig fordi jeg har en mannlig kropp.

5. Forestillingen å måtte forbli mann gjør meg veldig trist.

6. Jeg hater meg fordi jeg er mann.

7. Jeg føler meg ukomfortabel med å oppføre meg mannlig i alle situasjoner.

8. Bare som kvinne ville livet være verdt å leve.

9. Jeg mistrives med å stå og tisse.

10. Jeg er misfornøyd med å ha ansiktshår, fordi det virker mannlig.

11. Jeg mistrives med å få ereksjon.

12. Det hadde vært bedre å ikke leve enn å måtte leve som mann.

Ja, dette er virkeligheten for svært mange, og berører absolutt kjernen i hva det vil si å være trans. Problemene er at disse påstandene er blant de første som møter deg ved utredning, de inngår i en kontekst der de fleste vet at det finnes en fasit på svar du må gi for å få behandling og at de negative påstandene kan påvirke pasientens forhold til egen kropp, også etter fullført behandling (eller ved avslag på behandling). Et minimum burde være å formulere påstandene positivt, slik at respondentene aktivt måtte benekte dem. Men hovedproblemet er konteksten og kan bare løses ved å oppheve monopolet og innføre informert samtykke.

Det finnes flere fallgruver og mange andre problemer ved spørreskjemaene (der dårlig språk er det minste), men dette var det jeg anser som toppen av isfjellet, så får andre ta seg av resten.

Identitet: Trans

Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS, tidligere LFTS) tar nå avstand fra alle trans-begreper. Trans betyr over(gang) (tenk transatlantisk). Jeg skal ikke skrive hva jeg tror HBRS mener med å ta avstand fra begrepene. I stedet skal jeg forklare hvorfor jeg, i motsetning til dem, har en transkjønna identitet. Stikkord: Solidaritet og egen historie.

Transfolk – selvlysende og usynlige

Transkvinner er generelt mer synlige, inntil det selvlysende. Og det er slett ikke alltid selvvalgt. Det har sine ulemper. Mange transfolk vil helst ikke være så synlige. Det gjør dem utsatt for latterliggjøring og i verste fall hatmotivert vold på åpen gate. Testosteron fører til større endringer i skjellett, stemme og hårvekst enn østrogen. Har man først gjennomgått en mannlig pubertet vil ikke østrogen reversere utviklingen. De fleste transkvinner ønsker å se og høres ut som en hvilken som helst kvinne.

Transmenn er derimot ganske usynlige. Det kan være befriende å slippe andres vurderende blikk. Før vi begynner på testosteron må vi gjerne kjempe for å bli sett som noe annet enn kvinner. Etter ei stund på testosteron er mange av oss fortsatt småvokste til menn å være, men med dyp stemme, skjeggvekst og høyere viker ser vi stort sett ut som andre menn. Bortsett fra nakne. Siden mange ikke har tenkt over at det finnes transmenn, kan det komme som en ekstra overraskelse på folk. Overraskelse og frykt for det ukjente kan føre til farlige situasjoner, noe vi heldigvis ser sjelden i Norge. Det er også vanskelig å argumentere for bedre rettigheter for mennesker som er «usynlige».

Et annet aspekt er at kirurgien for transkvinner er mer utviklet enn den er for transmenn. Det betyr at man kan lage en vagina kirurgisk og få et bra resultat, mens en gjennomsnittlig stor og velfungerende penis i dag ikke er mulig å konstruere kirurgisk.

Jeg tror ikke det er lettere å være det ene enn det andre, men at vi har ulike fordeler og ulemper.

Jeg har valgt full åpenhet og dermed synlighet. Delvis fordi jeg ikke kan annet. Jeg er et av disse fryktelige menneskene som liker oppmerksomhet og ikke klarer å holde kjeft 😉 Men også fordi jeg mener det er viktig at vi blir synlige, med all vår variasjon. Dessuten ser jeg på synlighet som en slags forsikring. Skulle jeg bli utsatt for noe, tror jeg at min synlighet vil øke sjansen for at noen vil gripe inn eller i alle fall for at utøverne stilles til ansvar.

Hvis det hadde vært synlige homofile transmenn i Norge da jeg vokste opp, ville det neppe tatt meg hele 28 år å finne ut at jeg var en sånn. Da ville jeg kanskje også fått hjelp og behandling på Rikshospitalet. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det, for det er lite jeg kan gjøre med det. Men jeg har et sterkt ønske om at ingen skal behøve å gå gjennom det samme som meg. Det tror jeg at jeg kan bidra til med å være åpen og gjennom skrivinga mi.

(Innlegget ble påbegynt som svar til ElineJ)

Steinar Opstad: Eva

I nyere tid er det p­å norsk skrevet vakre dikt fra den transseksuel­l­e erfaring, um det so kan kal­l­ast. Steinar Opstad beskriver i diktet «Eva» (fra Avhymni­nger, 2009) den motsatte veien, den fra mann til­ kvinne, p­å en måte som gir frysninger:

«Det var jeg som sminket ham
knyttet sjal­et om hal­sen
og festet p­erl­ene i ørene
før jeg kysset kvinnen han var bl­itt
p­å kinnet og sa farvel­.»

Dette skreiv Cornelius Jakhelln i anmeldelsen sin av Frikar i Morgenbladet og gjorde meg dermed oppmerksom på dette nydelige diktet.

Verdens AIDS-dag – statistikk og identitet

Tidligere år har jeg skrevet om HIV-risiko blant transfolk i ganske generelle ordelag, og framheva at den største HIV-risikoen er dårlig selvbilde/kroppsbildeproblemer, både blant homser og transmenn.

I løpet av det siste året har det kommet en rapport om sex-salg som blant annet skulle ta for seg menn og transpersoner som selger sex. Sammenstillingen er uheldig, fordi transpersonerne som selger sex i følge denne rapporten definerer seg som kvinner.

I land som har dårligere utbygd offentlig helsetilbud er transkvinner overrepresentert blant dem som selger sex. Dette skyldes blant annet at de utsettes for diskriminering i det vanlige arbeidsmarkedet, og at de har så store utgifter til operasjoner at de ikke tjener nok i en vanlig jobb. Og så finnes der et marked. Det finnes ikke noe tilsvarende marked for transmenn.

Når flere avvises fra GID-klinikken samtidig som muligheten for å dra til utlandet på egen regning blir bedre kjent, kan det føre til at noen tyr til salg av sex også i Norge. Vi vet at det allerede er et faktum. Og de som selger sex er svært høyt oppe på risikobarometeret for HIV.

Alt etter hvilken seksuelle tjenester de tilbyr, vil transkvinner i varierende grad være utsatt for smitterisiko, ganske ulikt andre kvinner, men mer likt menn. Når de samtidig insisterer på å bli sett som kvinner også av hjelpeapparatet, fører det til usynliggjøring. Usynliggjøring fører igjen til at denne gruppens særegne utfordringer ikke tas på alvor, og de vil neppe møte noen som er klar over hvilken smitterisiko transkvinnene utsettes for.

Det er åpenbart en konflikt mellom å skaffe brukbar statistikk og individenes rett til selvdefinisjon. Selv om transkvinner rent biologisk ofte har en del til felles med menn, vil de neppe oppsøke arenaer der menn søker menn (annet enn muligens på nett). Jeg mener at det eneste logiske er å dele kjønnet opp i dets enkelte bestanddeler og ta med det som er relevant. I denne sammenheng dreier det seg om anatomi, anatomisk historikk og seksuell praksis. En kirurgisk konstruert vagina har enkelte særtrekk i forhold til en medfødt. Og skal man vurdere smitterisiko spiller dette en rolle. Jeg synes altså det er mer fornuftig å spørre alle prostituerte kvinner om de ar en vagina, om de bruker den i jobben og om de alltid har hatt den, enn å gruppere transkvinner sammen med menn eller på annen måte i strid med deres selvdefinisjon.

Forutsatt at noen andre enn individet skal gjøre en vurdering av smitterisiko. Dersom man skal kunne hindre HIV-spredning må vi opp på gruppenivå. Når vi vet noe om en gruppes smitterisiko (ut fra annet enn antakelser basert på utenlandsk statistikk slik jeg gjør her) kan vi drive målrettet forebyggende arbeid. Dersom LLH får materiale som tilsier at f.eks. en av fem transkvinner som får avslag fra Rikshospitalet selger sex for å få råd til operasjon i utlandet har vi enda et argument for at Rikshospitalet skal endre praksis. Dersom det viser seg at en blant 50 av disse igjen smittes med HIV, og derfor ikke har mulighet til å få behandling i utlandet, har vi en tragedie som selv politikere må lytte til.

I mellomtiden vil jeg understreke at LLH – landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner gjerne tar imot rapporter fra folk som har egne opplevelser med trans-diskriminering, uansett hvordan du definerer deg selv. Du kan også kontakte meg, så kan jeg videreformidle saken. Meningene i dette innlegget står (som vanlig her i bloggen) for egen regning som praivatperson.

Trans-etikette for media

I de aller fleste tilfellene er dette så enkelt som å spørre intervjuobjektet om hvilket pronomen de foretrekker, hvilket navn de bruker og hvordan de definerer seg selv.

Her har jeg satt opp en veiledning for de tilfellene der det ikke er mulig:

Å være transvestitt er ingen legning eller seksuell orientering. Derimot handler det om å ønske eller ha behov for et annet kjønnsuttrykk (klær, frisyre, kroppsspråk o.s.v.) enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. Det vanligste er at en heterofil mann ifører seg dameklær.

Å være transseksuell (av diagnosen transseksualisme, også kjent som gender identity disorder eller kjønnsidentitetsforstyrrelse) har også veldig lite med seksualitet å gjøre. Derimot betyr det å ha en annen kjønnsidentitet enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. En del mennesker i denne kategorien trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er veldig vanskelig å få i Norge, noe jeg har skrevet ganske mye om her på bloggen.

Mellom disse to gruppene finnes en mengde andre kjønnsvariasjoner. Jeg bruker derfor begrepet transpersoner som et samlebegrep i offentlig/politisk sammenheng.

Generelt gjelder regelen om at personer iført sminke, såkalte «kvinneklær», feminine smykker o.s.v. skal omtales med pronomenet «hun». I mange sammenhenger vil en slik person omtales om transkvinne eller mtf (=male to female).

På samme måte skal personer med et mannlig kjønnsuttrykk omtales med mannlig pronomen. Bruk det navnet som personen presenterer seg med. Det kan gi en pekepinn om hva som er riktig pronomen.

Når det gjelder transpersoner som er foreldre kan det virke forvirrende på mange at noen kan ha en mor som er mann eller en far som er kvinne. Årsaken til at en del transpersoner ikke ønsker å skifte foreldre-benevnelse er som oftest et ønske om å redusere tapsfølelsen hos barnet eller barna. Dette bør media respektere.

Til slutt: Det er lov å bruke hodet og sunt vett. Vær gjerne kritisk til enkelte transpersoner som prøver å definere andre transpersoner med nedsettende ordvalg.

P.S. Kom gjerne med forslag til hva som bør med i denne oversikten!

Transseksualisme som funksjonshemning

Jeg burde lagt meg for lenge siden, men blei så inspirert av Trollhares siste post at jeg må skrive litt om det. For meg er transseksualisme en funksjonshemning. Det er ting i hverdagen jeg ikke kan gjøre fordi jeg er transseksuell; som å pisse ved urinaler eller ute i det fri slik vanlige mannfolk kan, ha sex på den måten som faller meg naturlig uten hjelpemidler, gå i bar overkropp når det er ulidelig varmt ute o.s.v. Bare det siste kommer til å endres.

Min funksjonshemning kan lindres med riktige hormoner og kirurgi. Men den kan ikke kureres. Forhåpentligvis vil jeg lære meg å leve med det uten å tenke over det hvert våkne minutt. Ingen kirurg kan gi meg en kropp som fungerer og ser ut slik den skulle.