Min lykkelige, kjønnsløse barndom

Dette innlegget har ligget og modna i snart et halvt år. Det begynte med et enkelt spørsmål fra min tante: «Jeg har tenkt på, etter at jeg fikk vite at du er transkjønna, hvordan vi kunne gjort det enklere for deg da du var liten. Hva burde vi gjort for deg?»

Sannheten er at store deler av barndommen min var lykkelig kjønnsløs. Jeg har tenkt mye på hva jeg ville svart hvis noen hadde spurt meg om jeg var gutt, eller om jeg skulle ønske at jeg var det, sånn rett ut, f.eks. da jeg var 7 år. Jeg tror kanskje at jeg ville svart ja, men jeg er ikke sikker. Enda mer tid har jeg brukt på spørsmålet om det ville gjort det lettere for meg. Egentlig tror jeg ikke det, bortsett fra at jeg da ville kommet til Rikshospitalet ti år tidligere og kanskje fått behandling. Men barndommen og ungdsomstida mi ville sannsynligvis blitt vanskeligere. Det er stor forskjell på å møte fordommerog diskriminering som barn og som voksen. Jeg føler meg heldig som var voksen da jeg kom ut for meg selv og andre. Jeg hadde rukket å gjøre noen erfaringer som har gjort meg sterkere (og noen som gjorde meg svakere). Stort sett var jeg  i stand til å ta vare på meg selv.

Det jeg sa til min tante, var at jeg skulle ønske at jeg fikk informasjon om at biologisk kjønn ikke alltid samsvarer med en persons egentlige kjønn (kjønnsidentitet). Jeg skulle ønske at slik informasjon var en del av pensum på barneskolen. Da ville jeg ikke føle meg utsatt, som den eneste transpersonen i verden. Jeg tror også at jeg da ville kommet ut i mitt eget tempo, ikke som resultat av intens selvransakelse og plutselig oppdagelse.

Videre skulle jeg ønske at samfunnet ikke knytta kjønnsidentitet så tett til seksualitet. I flere år trodde jeg at jeg måtte være jente fordi jeg var tiltrukket av gutter. Nå ser jeg at det var en feilslutning, å snu det hele på hodet. Heteronormativiteten må altså ta en del av skylda for at jeg brukte så lang tid på å nøste i trådene mine.

Mange slags menn

Altså: Ikke bare er kjønnskategoriene våre for snevre, de beskriver idealtyper, modellmennesker, grove skisser som ikke kan sammenlignes med levende folk. Det mangfoldet av egenskaper mange av oss bærer på, blir liggende utenfor det vi kaller mann eller kvinne. Og derfor: om jeg beskriver meg selv som mann, vil mesteparten av min eksistens, mitt indre liv, men også det ytre, den jeg er sammen med andre, bli liggende i mørke.

Slik skriver Geir Gulliksen i et fantastisk essay med tittelen «Se min kjole». Der uttrykker han sånt som gjør meg forelska. På mange måter nærmer han seg kjønn fra en motsatt siden i forhold til meg. Det er få ting som gjør meg så mo i knærne som menn som tør å uttrykke femininitet.

Men det var en digresjon. Jeg skal ikke skrive om hvor sexy tanker Gulliksen har. Derimot vil jeg skrive om at alle menn er ulike og at vi har sider ved oss som er viktigere for oss enn kjønnstilhørigheten. Min identitet som skrivende er viktigere for meg enn det at jeg er mann. På mange måter driver jeg fortsatt å orienterer meg i det mannlige landskapet for å finne ut hvem jeg er som mann.

Forståelse, aksept, toleranse

Matt Kailey har et glimrende innlegg (som vanlig) om forskjellen mellom disse tre konseptene. Bakgrunnen er et spørsmål om hvor langt man skal gå for å prøve å få folk til å forstå hva transseksualisme innebærer og hvorfor behandling (for noen) er nødvendig.

Når jeg får sånne spørsmål forklarer jeg ofte at jeg ikke forstår at noen ønsker å være kvinner, uansett opprinnelig fysisk kjønn. Jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen. Det at jeg ikke forstår det, betyr ikke at jeg ikke aksepterer det. Selvsagt skal folk få identifisere seg som kvinner selv om jeg ikke skjønner greia.

Transgender Day of Remembrance i Bergen – rapport

På torsdag var det altså Transgender Day of Remembrance (TGDR). Jeg var invitert til å holde foredrag i regi av Uglez i Bergen.

Først kom det ei dame fra politiet som snakka om voldsstatistikk generelt og ikke hadde den ringeste transkompetanse. Det var tørt og frustrerende.

Så var det min tur. Etter den begynnelsen var det kanskje ikke så rart at mitt foredrag falt i smak. Det er nok ikke så mange som kan bruke orda «fitte» og «narrasjonsteori» i samme foredrag. Folk lo på de tiltenkte plassene og jeg fikk en del spørsmål etterpå. Jeg drister meg til å kalle det en suksess, selv om det ikke var så mange tilhørere. Arrangørene var i alle fall fornøyd med foredraget mitt.

Her følger en liten del av det jeg snakka om:

FtMs: Hjelp meg å dokumentere trans-språk!

Dette semesteret skal jeg skrive oppgave i sosialantropologi om trans-språk, nærmere bestemt hvordan vi bruker språket for å rekonstruere kroppene og identiteten vår og gi dem mening i relasjon til omgivelsene. For å gjøre det trenger jeg konkrete eksempler på ord vi bruker om oss selv og våre kropper. Derfor har jeg laga et skjema som jeg håper flest mulig transmenn vil fylle ut. Spørsmåla er dessverre veldig private, men siden svarene er 100% anonyme håper jeg at dere tør å svare likevel. Oppgaven kommer til å bli lagt ut på hjemmesida mi når den er ferdig.

Link til spørre-skjemaet 

Nederlagene – på lørdag fyller jeg 30 år

I to år har jeg håpa at jeg ville innta min første dose testosteron innen fylte 30. Nå har jeg visst ei stund at det ikke kommer til å skje og det er på tide å skrive om det, selv om det er vanskelig.

Å fylle 30 burde ikke være noen katastrofe. Man er slett ikke gammel. Men man er ikke ung lenger heller. Jeg kommer til å være prepubertal på min 30års-dag. Ikke noe skjegg, ikke en liten puslete bart en gang. Fortsatt like lys stemme (selv om den er mørk til å tilhøre et biologisk kvinnemenneske).

Det føles definitivt som et nederlag. Egentlig burde jeg være glad for at jeg faktisk fyller 30. Det har ikke alltid vært like selvsagt at jeg skulle leve så lenge. Slett ikke alle transkjønna overlever 30 år uten behandling. Jeg er av de heldige. På veldig mange måter.