Språk, kjønn og utenforskap – innledning til arrangement i Mandal

Jeg driver og forbereder meg til arrangementet Broderfolk/Søsterfolk på Mandal bibliotek førstkommende onsdag (jeg bedriver som vanlig skippertak i siste liten). Jeg gleder meg til å møte Mara Lee (S) og Torben Munksgaard (DK). Til arrangementet er jeg bedt om å holde en kort innledning og jeg har nå formulert følgende:

«Språk er et viktig redskap for å forstå verden rundt oss og for å kunne leve blant andre mennesker. Hva skjer når den virkeligheten vi opplever mangler språk, når det ikke finnes ord som beskriver det vi opplever? Alle mennesker har behov for å bli sett og bekreftet, noen mer enn andre. Det bildet andre får av oss er forventet å samsvare til en viss grad med vår oppfatning av oss selv. Når det ikke skjer, kan vi miste forbindelsen til menneskene rundt oss. Hvis vi i tillegg ikke kan forklare dette fordi vi mangler ord for hvem vi er, kan det skape desperasjon og håpløshet. Dette er en av faktorene som gjør det vanskelig å være transkjønna.

Kjønn er i vårt samfunn nesten like grunnleggende som språket. Vi forstår andre mennesker og deres handlinger ut fra hvilket kjønn vi tror at de har, og i vår kultur er kjønn begrenset til to; mann og kvinne. Vi forstår dessuten oss selv som en del av en kjønnsgruppe. Selv om kjønnsrollene på en del områder ikke er like strenge som for 50 år siden, har vi bare såvidt begynt å innse at mennesker ikke kan begrenses til to statiske kjønn.

I tillegg til kjønn som rolle, er det viktig å være klar over at kjønn er mer enn det. Det biologiske/fysiske kjønnet er ofte underforstått og danner grunnlag for den vanlige forståelsen av kjønn. Mange vil si at en mann er en person med penis, men i det daglige ser vi svært få peniser og vi forholder oss likevel til noen mennesker som menn og andre som kvinner. Oftest trekker vi konklusjoner på bakgrunn av kjønnsuttrykk – klær, kroppsspråk, tilbehør, navn.

De fleste tenker ikke over at de også har en kjønnsidentitet. For de fleste samsvarer kjønnsidentiteten med både biologien og kjønnsuttrykket, og den oppleves derfor som selvsagt og «naturlig». Mange transfolk opplever derimot at en eller flere av disse aspektene av kjønn ikke stemmer overens. Dette kan skape store praktiske, psykologiske og/eller sosiale problemer. På toppen av dette krever staten å registrere innbyggernes kjønn; i Norge dreier det seg om pass og personnummer – det vi kaller juridisk kjønn. For å endre juridisk kjønn kreves det at man fjerner testikler eller eggstokker – et utilbørlig press som gjør at bl.a. Amnesty (med rette) kaller dette tvangssterilisering. Konsekvensen kan bli at personer som meg, med et mannlig kjønnsuttrykk og en mannlig kjønnsidentitet går rundt med identifikasjonspapirer som påstår at vi er kvinner. Dette skaper angst, praktiske problemer og gjør folk utsatt for hatkriminalitet.

Litteratur er et redskap for å formidle opplevelser og tanker gjennom språket. Litteratur er avhengig av et eksisterende språk, men gir også mulighet for å supplere språket med ord og forestillinger. Spesielt mener jeg at lyrikken er åpen for nettopp å skape nye ord, ny mening og ny forståelse. Dette kan på sikt for eksempel endre vår kulturelle forståelse av hva kjønn er og hvor mangfoldig kjønn egentlig er.

Kanskje er det litt overmodig å tenke at mine små selvbiografiske dikt kan endre kulturen og lovene. Men for at forandring skal være mulig må vi ha ord for hva som er galt og hva forandringen skal gå ut på. Det personlig er politisk og politikken er personlig. Vi som berøres sterkest av den innskrenka kjønnsforståelsen må kunne spre kunnskapen om kjønnsmangfoldet. Ett sted må vi begynne, og språket er et «naturlig» sted å begynne for meg. Språket er en kropp jeg kan forholde meg til, som jeg kan kalle min.»

(Ting jeg ikke fikk plass til: Lyrikk-misjonering, nynorsk/bokmål/samnorsk, heterofile menns femininitet, humor, kropp m.m.)

 

Fortsatt tvangskastrering etter valget?

LLH har gjort jobben med å innhente svar fra de politiske partiene om LHBT-politikk – oversikten finnes her. Derfra vil jeg sitere avsnittet om transpolitikk:

TRANS

Spørsmål: Er det riktig at transpersoner må sterilisere seg for å gjennomgå kjønnskorrigerende kirurgi?

Senterpartiet: 

Senterpartiet er kjent med at kvinner og menn med diagnosen F 64.0 transseksualisme tilbys kjønnskorrigerende kirurgi ved Oslo Universitetssykehus, og at kirurgi pr nå ikke tilbys andre pasientgrupper innen kjønnsidentitetsspekteret. Senterpartiet er videre kjent med at Harry Benjamin ressurssenter har vært i dialog med Bioteknologinemden angående mulighet for lagring av kjønnsceller for kjønnskorrigerende behandling iverksettes. Dette har fått støtte fra bioteknologinemden, og saken ligger nå til behandling i Helse- og omsorgsdepartementet.

Sosialistisk venstreparti

Nei. SV er for et breiere spekter av behandling av transpersoner. Det må være mulig med større variasjon og vurdering fra flere fagmiljøer.

Venstre

Venstre vil tillate endring av juridisk kjønn uten krav om full behandling, og oppheve monopolet på vurdering av behandling av transpersoner.

Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet har i sitt program vedtatt at alle transpersoner og personer som opplever kjønnsidentitetsutfordringer skal få et likeverdig tilbud om behandling. Transpersoner bør få anledning til å endre sitt juridiske kjønn uten krav til sterilisering.

Høyre

Høyre er positive til å gjennomgå dagens politikk for bytte av juridisk kjønn for personer som ikke ønsker sterilisering.  Mangfold er bra, samfunnet må legge til rette for at alle mennesker får være seg selv, og leve i det kjønnsuttrykket som er naturlig for dem. Vi har foreslått økt støtte til Harry Benjamin Ressurssenter, og vil gjøre det enklere å få nytt personnummer etter en kjønnsbekreftende operasjon.

Fremskrittspartiet

Et viktig element i kjønnskorrigerende kirurgi vil innebære endring av kjønnsorgan, og i den prosessen vil det være naturlig at man fjerner så mye som mulig av det gamle. For pasienter som konverteres fra mann til kvinne er det derfor helt naturlig at bl.a. testikler fjernes for å sikre størst mulig grad av kjønnskorrigering.

Kristelig folkeparti

Vi mener tiden er moden for revurdere en absolutt regel på dette.

Miljøpartiet De grønne

Å sette som krav for å kunne leve som seg selv at man ikke skal kunne få egne barn er en umenneskelig praksis. De Grønne har programfestet en uavhengig klageinstans for transpersoner, slik at monopolet til Seksjon for transseksualisme ved Rikshospitalet stanses. Videre mener vi at transpersoner og andre kjønnsminoriteter selv skal ha mulighet til å bestemme sin egen juridiske kjønnsidentitet. Flere land har innført et «tredje kjønn» eller «annet». MDG har ikke tatt stilling til dette i arbeidsprogrammet spesielt, men kanskje er dette noe som må vurderes dersom identiteten til noen personer ikke samsvarer med noen av de eksisterende kategoriene?

Rødt

Nei. Rødt mener at man skal kunne gjennomgå kjønnskorrigerende kirurgi og at man skal kunne skifte kjønn på papiret uten å måtte gjennomgå sterilisering.

Med unntak av FrP som åpenbart ikke har skjønt en døyt (ikke at det overrasker meg) og Sp som bedriver aktiv ansvarsfraskrivelse, får alle partiene godkjent fra meg. Riktignok med et minus til Høyre som ser ut for å høre for mye på HBRS.  Jeg synes det er viktig å vurdere ikke bare uttalelser i partiprogram o.l., men også hvor stor tro du har på at de vil gjennomføre det de sier (troverdighet), før du bestemmer deg for hva du skal velge. Den sittende rød-grønne regjeringa har hatt 8år på å fikse dette, uten å gjøre en døyt, og scorer derfor veldig lavt på troverdighet. Selv holder jeg en knapp på Venstre.

Og så levde han lykkelig alle sine dager…

Det er sånn de ordentlige transhistoriene slutter. De som fortelles av HBRS og oss andre. Vi vil ikke bli syntes synd på, og de fleste har det tross alt bedre etter behandling enn før.

Som vanlig faller ikke jeg i kategorien «de fleste», men jeg vil heller ikke at noen synes synd på meg. Livet mitt kunne vært mye verre, eller ikke i det hele tatt. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt puster, men jeg er stort sett glad for de tilfeldighetene. Likevel klarer jeg ikke å leve opp til forventningene om at nå skal alt være greit. Og jeg tror på å sette ord på det, fortelle min historie så andre kan kjenne seg igjen (eller ikke) og kanskje få det bedre.

Begrepet kjønnsoperert

Det er fint at man forsøker å komme de uvitende massene i møte ved å bruke et såpass enkelt ord. Det tror jeg må til. Samtidig får jeg en vond smak i munnen av det, ser flere problemer ved det og kommer aldri til å bruke det om meg selv.

1.  Det forutsetter at man godkjennes på Rikshospitalet eller klarer å skrape sammen den formuen som ellers trengs. Dermed støtter bruken av begrepet opp under Rikshospitalets autoritet. Og det trenger de ikke oss til å gjøre, uansett hva man ellers mener om dem.
2. Det impliserer at kirurgi er viktigere enn hormoner. For meg var hormonene livsreddende og viktigere enn mastektomien jeg betalte for i fjor. Dette til tross for at jeg hadde relativt store byller på brystkassen. Jeg sier ikke at operasjonen ikke var nødvendig og livsviktig den også, men testosteronet har betydd og betyr mye mer for meg.
3. Begrepet kjønnsoperert tolkes lett slik at det er EN operasjon som teller. Hvis jeg ville kunne jeg sikkert bruke begrepet om meg selv etter mastektomien, men jeg er usikker på om jeg ville bli forstått. Jeg klarer ikke å fri meg fra mistanken om at det er kastreringa det siktes til, eller evt. kirurgisk endring av de ytre kjønnsorganene. Og i såfall ser det ut til at jeg aldri blir «ferdig kjønnsoperert».
4. I transkretser synes jeg begrepet stinker av en hierarkisk tenkning; at de som får hjelp eller har penger til å betale for den hjelpen de trenger er bedre enn resten. Og uansett min egen status vil jeg aldri delta i en slik kamp om å være «ektest», «renest» eller «best».

Kjønn på nett

I begynnelsen, det vil i denne sammenheng si ca. 2001, var det befriende med nettets anonymitet. Jeg fikk være mann så lange jeg var online, selv om jeg levde som heterofil kvinne i et langvarig forhold. Overalt ellers ble jeg stilt overfor krav til kvinnelighet, men på nettet kunne jeg være meg selv, slippe ut av kroppens fengsel.

Jeg trodde til og med at jeg kunne fortsette slik; som bare deltidsmann på nett. Det resulterte i den første navneendringa mi. Jeg tok et etternavn som også kan være et mannlig fornavn. Dette viste seg fort å ikke være nok.

Nå er det ofte omvendt. At de jeg diskuterer med ikke ser skjegget mitt eller hører den mørke stemma mi, gjør det åpenbart lettere for dem å holde fast ved oppfatningen av meg som «egentlig» kvinne. Det skyldes selvsagt delvis at jeg nå er 100% åpen med at jeg er trans. Likevel setter det ting i perspektiv. Jeg møter ikke lenger så mange fordommer ute på gata, men desto flere på nett.

Nytt ord: Transisjonere (verb), transisjon (substantiv)

Nå er jeg lei av å mangle ord. Jeg har lenge vært misunnelig på det engelske «transition» som på norsk kan dekkes av «overgang», men ikke helt. Dessuten er ikke «overgang» et verb. Ordboka foreslår «å overgå», og det høres unektelig fint ut å overgå kjønn. Det er svært sjelden jeg gjør det, men jeg kjenner flere som overgår kjønn ganske ofte.

Esben Esther Pirelli Benestad innførte verbet «å transe» for det å overgå kjønn. Slik jeg forstår det, er det en midlertidig, ikke permanent handling. Å transe handler om å overskride kjønn og leke med kjønnsuttrykk. Jeg transer ikke hver morgen når jeg kler på meg, at jeg gror skjegg er ikke transing og jeg transa ikke da jeg fjerna brystene. «Å transe» handler om kjønnsuttrykk, mens å «transisjonere» handler om kjønnsidentitet. De er dessuten avledet av ulike engelske ord: Å transe kommer sannsynligvis av «to transgress» som betyr å overskride, mens å transisjonere er en oversettelse av «to transition».

Jeg mener det trengs et ord for den spesifikke sosiale overgangen fra et kjønn til et annet. «Å skifte kjønn» kunne vært brukt om den sosiale overgangen, men har fått betydningen operasjon av genitaliene, som er noe ganske annet.

HBRS endrer stadig oppfatning av hva som er korrekt, men har lenge protestert mot bruken av «å skifte kjønn», ut fra en annen argumentasjon enn min. Det siste jeg hørte var at de kalte det «kjønnskonvertering». I tråd med Rikshospitalets rigide praksis forutsetter en kjønnskonvertering at du foretar alle kirurgiske inngrep og hormonbehandling. Problemet med dette uttrykket er derfor det samme som med «å skifte kjønn». I tillegg har konvertering på norsk en spesifikk religiøs betydning som gjør det uegnet i denne sammenhengen.

Derfor er det behov for et ord som dekker en mer varig endring av sosialt kjønn, som ikke er avhengig av kirurgiske inngrep i genitaliene (men heller ikke utelukker det). Å transisjonere er en prosess og ikke en enkeltstående handling. Jeg begynte min transisjon i 2006. Jeg har transisjonert fra kvinne til mann og er derfor en transmann.

Juridisk kjønn og personnummer

(Også postet på Tarald Skjeggfagre)

Et av tallene i personnummeret ditt stempler deg som mann eller kvinne. For de fleste byr ikke det på noe problem. Dette tallet ble bestemt da du ble født og så ut som en gutt eller jente, eller ble operert for å passe i en av kategoriene.

I Norge uttrykkes juridisk kjønn først og fremst gjennom kjønnsspesifikke personnumre, men også i pass. Uten disse dokumentene er man ute av stand til å bevise hvem man er.

Mini-skriveverksted 18. juni, transfolk om sex 19.juni

I tillegg til PridePark på Rådhusplassen, inneholder Skeive Dager i Oslo i år også et PrideHouse. Det er Reaktorskolen i Dælengengata 26 som har åpna seg for oss. Blant arrangementene har jeg særlig ansvar for to:

Lørdag 18. juni blir det mini-skriveverksted kl. 17.00-18.30.
Alle skrivelystne kan delta. Verkstedet vil hovedsakelig inneholde korte oppgaver innen flere sjangre og målet er at deltakerne skal bli inspirert til å fortsette hjemme. Ingen påmelding. 20,-kr pr. deltaker. Ta med papir og blyant.

Søndag 19. juni kl. 18.00-19.30 har jeg og Cristina Barbo ansvar for en samtale om sex for transfolk og andre interesserte. Det vil handle om seksuell praksis, tenningsmønster, hormoneffekter, sikrere sex med mer.

Jeg håper at mange har mulighet og lyst til å delta på ett eller begge arrangementene. Sjekk også ut resten av programmet for Skeive Dager. Vi har klart å få til flere arrangementer med transtema i år enn tidligere.

Paraden går lørdag 25. juni, og også i år går vi under parolen «Kjønnsmangfold». Velkommen!

«Hvorfor søker du ikke om ny utredning?»

Dette er et spørsmål jeg får stadig oftere. I og for seg er det et fornuftig spørsmål. Det har nå gått snart tre år siden jeg fikk avslag med mulighet for å henvises tilbake.

Jeg pleier å svare at avslaget var begrunnet med at jeg var for gammel og hadde vært for treig med å finne ut av meg selv; ting som ikke endrer seg til det bedre med åra. Men det er bare halve svaret. Den bittelille muligheten for å bli godkjent etter en utredning nummer to bør ikke stå uprøvd.

Født i feil kropp?

Begrepet gir meg en vond smak i munnen, men det har hendt at jeg har brukt det selv. Det beskriver langt på vei erfaringen av å ha en kropp som lyver om deg. Det er lett å ty til når man skal forklare transerfaring for ikke-transpersoner. Likevel er ideen om å bli født i feil kropp problematisk.

Identitet: Trans

Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS, tidligere LFTS) tar nå avstand fra alle trans-begreper. Trans betyr over(gang) (tenk transatlantisk). Jeg skal ikke skrive hva jeg tror HBRS mener med å ta avstand fra begrepene. I stedet skal jeg forklare hvorfor jeg, i motsetning til dem, har en transkjønna identitet. Stikkord: Solidaritet og egen historie.

Identitet: Mann

Jeg har skrevet en del om hva det vil si å være mann tidligere. For meg er det ganske enkelt. Jeg forsøkte å passe inn i kategorien kvinne i mange år. Eller mer presist; jeg forsøkte å utvide kategorien kvinne til å inkludere meg. Det lyktes ikke. Det eneste det førte til var at begrepene mann og kvinne mistet betydning.

Svært få av de karaktertrekk, handlinger og stereotypier som tilhører kvinnekategorien passa på meg. Jeg følte meg aldri hjemme der, men slik føler mange kvinner det også. Så hva er annerledes med meg?

Juridisk kjønn – hvem bryr seg?

Juridisk kjønn er ditt offisielle kjønn. I Norge tildeles alle nyfødte et juridisk kjønn, manifestert gjennom et oddetall eller partall i personnummeret. Dette stemmer som oftest med deres kroppslige kjønn og den kjønnsidentiteten de utvikler.

Dette gjelder ikke alle. Noen barn fødes med uvanlig kroppslig kjønn og kroppene deres blir da så raskt som mulig korrigert for å passe inn i en av de to kategoriene for kjønn som er tillatt i Norge.

Andre vokser opp og opplever at kjønnsidentiteten slett ikke stemmer overens med kroppslig og juridisk kjønn. En del av disse transfolka henvises til Rikshospitelets seksjon for transseksualisme fordi de ønsker kjønnsbekreftende behandling. En liten andel av disse får den «riktige» diagnosen F64.0 Transseksualisme og blir dermed godkjent for behandling.

Tryggere sex for transmenn

I anledning verdens AIDS-dag poster jeg her den beste leksjonen i tryggere sex for transmenn jeg har vært i stand til å finne. Jeg så den først på transguys.com – et glimrende nettsted med mye nyttig (og litt unyttig) kunnskap.

Verdens AIDS-dag – statistikk og identitet

Tidligere år har jeg skrevet om HIV-risiko blant transfolk i ganske generelle ordelag, og framheva at den største HIV-risikoen er dårlig selvbilde/kroppsbildeproblemer, både blant homser og transmenn.

I løpet av det siste året har det kommet en rapport om sex-salg som blant annet skulle ta for seg menn og transpersoner som selger sex. Sammenstillingen er uheldig, fordi transpersonerne som selger sex i følge denne rapporten definerer seg som kvinner.

I land som har dårligere utbygd offentlig helsetilbud er transkvinner overrepresentert blant dem som selger sex. Dette skyldes blant annet at de utsettes for diskriminering i det vanlige arbeidsmarkedet, og at de har så store utgifter til operasjoner at de ikke tjener nok i en vanlig jobb. Og så finnes der et marked. Det finnes ikke noe tilsvarende marked for transmenn.

Når flere avvises fra GID-klinikken samtidig som muligheten for å dra til utlandet på egen regning blir bedre kjent, kan det føre til at noen tyr til salg av sex også i Norge. Vi vet at det allerede er et faktum. Og de som selger sex er svært høyt oppe på risikobarometeret for HIV.

Alt etter hvilken seksuelle tjenester de tilbyr, vil transkvinner i varierende grad være utsatt for smitterisiko, ganske ulikt andre kvinner, men mer likt menn. Når de samtidig insisterer på å bli sett som kvinner også av hjelpeapparatet, fører det til usynliggjøring. Usynliggjøring fører igjen til at denne gruppens særegne utfordringer ikke tas på alvor, og de vil neppe møte noen som er klar over hvilken smitterisiko transkvinnene utsettes for.

Det er åpenbart en konflikt mellom å skaffe brukbar statistikk og individenes rett til selvdefinisjon. Selv om transkvinner rent biologisk ofte har en del til felles med menn, vil de neppe oppsøke arenaer der menn søker menn (annet enn muligens på nett). Jeg mener at det eneste logiske er å dele kjønnet opp i dets enkelte bestanddeler og ta med det som er relevant. I denne sammenheng dreier det seg om anatomi, anatomisk historikk og seksuell praksis. En kirurgisk konstruert vagina har enkelte særtrekk i forhold til en medfødt. Og skal man vurdere smitterisiko spiller dette en rolle. Jeg synes altså det er mer fornuftig å spørre alle prostituerte kvinner om de ar en vagina, om de bruker den i jobben og om de alltid har hatt den, enn å gruppere transkvinner sammen med menn eller på annen måte i strid med deres selvdefinisjon.

Forutsatt at noen andre enn individet skal gjøre en vurdering av smitterisiko. Dersom man skal kunne hindre HIV-spredning må vi opp på gruppenivå. Når vi vet noe om en gruppes smitterisiko (ut fra annet enn antakelser basert på utenlandsk statistikk slik jeg gjør her) kan vi drive målrettet forebyggende arbeid. Dersom LLH får materiale som tilsier at f.eks. en av fem transkvinner som får avslag fra Rikshospitalet selger sex for å få råd til operasjon i utlandet har vi enda et argument for at Rikshospitalet skal endre praksis. Dersom det viser seg at en blant 50 av disse igjen smittes med HIV, og derfor ikke har mulighet til å få behandling i utlandet, har vi en tragedie som selv politikere må lytte til.

I mellomtiden vil jeg understreke at LLH – landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner gjerne tar imot rapporter fra folk som har egne opplevelser med trans-diskriminering, uansett hvordan du definerer deg selv. Du kan også kontakte meg, så kan jeg videreformidle saken. Meningene i dette innlegget står (som vanlig her i bloggen) for egen regning som praivatperson.

Kjønnstilhørighet

Jeg leser Best med bart og flirer høyt for meg selv. Det er som å lese mine egne gamle blogginnlegg, bare morsommere. Luca skriver blant annet om å ikke passere som mann. Som Luca påpeker, er kjønnstilhørighet noe du ikke får sånn uten videre, men det er heller ikke noe som vedtas på noe årsmøte i f.eks. Mannligheten. Hadde det bare vært så enkelt, tenker jeg.

Nei, kjønnstilhørighet er noe du føler når du møter andre som oppfatter deg som tilhørende samme kjønnsgruppe som dem selv og du er enig med dem. Altså ganske avhengig av andres blikk. Kjønnsidentitet er derimot noe du kan ha helt uavhengig av hva andre måtte mene. Min kjønnsidentitet har vært mannlig siden jeg fant ut at jeg ville ha en kjønnsidentitet. Det er ikke så lenge siden som man skulle tro, for jeg er litt treig av meg.

Men kjønnstilhørighet er noe jeg har fått ganske nylig og nesten overraskende, selv om jeg burde ha forventa det. Den kom først snikende da folk slutta å tro at jeg presenterte meg som Taran, eller at Tarald var et jentenavn. Fortsatt har jeg ikke vent meg til det. Ingen ser på meg som et rart dyr lenger (og jeg som trivdes med å være et rart dyr!). Hvis jeg vil ha spørsmål om kjønn og sex og identitet må jeg først si selv at jeg er trans-ettellerannet eller homo. Og det er behagelig å ikke få sånne spørsmål i enhver sammenheng fra folk jeg ikke en gang vil i buksa på.

Jeg har ikke vært bortskjemt med mye tilhørighet i mitt liv (spesielt ikke geografisk eller kjønnslig), og trives nå best uten. Og så liker jeg å overraske. Så når anledningen byr seg, sitter jeg nå gjerne med skjeggstubb, mørk stemme og skjorte på en fest med intetanende ikke-transpersoner og forteller om da jeg var gravid, når temaet kommer opp. Eller et annet klart kjønnet tema fra min fortid. Hvorpå en rekke ulike ansiktsuttrykk kommer til syne blant tilhørerne. Jeg trives med å oppfattes som mann, men forbeholder meg retten til å fylle ordet med det jeg synes passer, og plage folk med avvikene mine når jeg får lyst.

De kan gjerne tilby meg kjønnstilhørighet, men jeg trenger den ikke lenger.

Svar til en leser

Jeg fikk spørsmål fra en av studentene som har Frikar på pensum; om hva som evt. skiller transkjønna kjærlighetslyrikk fra annen kjærlighetslyrikk og hva trans-perspektivet evt. kan tilføre. Slik svarte jeg:

Jeg tror at kjærlighetslyrikk fra et trans-perspektiv i beste fall hever leserens blikk fra kjønnet til de involverte, og kanskje rendyrker kjærlighetsperspektivet. Kanskje paradoksalt. Andre kjærlighetsskildringer kan også gjøre det, men jeg tror det er vanskeligere for mennesker i en uproblematisert kjønna posisjon å ikke fokusere på kjønn, fordi kjønn for dem gjerne er nettopp uproblematisk, et blindt punkt ofte.
Ikke dermed sagt at jeg har klart det i alle diktene 😉
I kjærlighetslyrikk med et mer tradisjonelt utgangspunkt kan karakterenes kjønn ofte avgjøre hvem leseren identifiserer seg med, og om det er mulig å få personlig utbytte av det. Det er i alle fall min erfaring. For eksempel husker jeg fra grunnfag at vi hadde et dikt på pensum, skrevet av en mann om sin heterofile kjærlighet, der kvinnen var ekstremt objektivisert. Ettersom jeg aldri har hatt kvinner som kjærlighetsobjekt, hindret det meg i å få utbytte av diktet.
Jeg tror at den transkjønna erfaringa kan være veldig nyttig for å undersøke hva kjønn er. Som transkjønna opplever man at kjønn ikke er noe entydig; at definisjonene varierer, at kjønnsuttrykk kan lyve eller forvirre, og at man må ta aktiv stilling til det og handle aktivt for å formidle sitt kjønn. Dette får selvsagt også følger for kjærligheten; evnen til erotisk utfoldelse, muligheten for å tiltrekke seg de menneskene man selv tiltrekkes av o.s.v. Når et forhold først er opprettet krever det ofte en uvanlig høy grad av gjensidig kommunikasjon for ikke å falle fra hverandre i ulike definisjoner og kategoriseringer. Akkurat dette tror jeg ikke-transpersoner kan lære litt av; å ikke ta noe for gitt og å stadig fortsette å kommunisere med hverandre om hvem man er, hvem den andre er og hva man vil med forholdet.
I diktene mine prøver jeg ofte å pille fra hverandre begreper og forestillinger om kropp og kjønn for å finne ut hva de egentlig består av. Resultatet er rent personlig, hvilken betydning de har for meg, men prosessen tror jeg kan være interessant for flere.

Manifest for behandling av kjønnsdysfori

Jeg har flere ganger skrevet om hvordan utredning og behandling av kjønnsdysfori i Norge ikke fungerer. Med kjønnsdysfori mener jeg opplevelsen av at kroppslig kjønn ikke stemmer med kjønnsidentiteten. Her vil jeg presentere noen grunnleggende endringer som jeg mener må til for å dempe lidelsen blant mennesker med kjønnsdysfori, ofte kalt transpersoner med behov for behandling, transkjønnede eller transseksuelle.

Utredning

Det er ikke identiteten som skal avgjøre om en person skal få behandling, men behovet for kroppslige forandinger knyttet til hvilket kjønn man oppfattes som.

Utredningen må ta innover seg at mange ikke anerkjenner den todelingen av kjønn som forfektes i samfunnet i dag. En del har ikke noen identitet som kvinne eller mann, men definerer seg som begge deler, ingen av delene eller noe helt annet. Det bør ikke hindre at de får den behandlingen de har behov for. Pasienten skal informeres om alternativer til medisinsk behandling, i tillegg til å få inngående informasjon om aktuelle medisinske behandlingsmetoder.

Den kjønnsforståelsen som brukes ved GID-klinikken i dag er utdatert og hører hjemme på 1950-tallet. Utredningen må ta innover seg at kjønnsuttrykk endrer seg over tid og tilpasse seg samfunnet rundt.

Ikke på noen måte må pasientens etnisitet, seksualitet, kjønn, geografisk tilhørighet, familiesituasjon, grad av utdannelse, inntekt eller alder hindre at vedkommende får nødvendig behandling! Nødvendig behandling skal tilpasses den enkelte, spesielt i tilfeller der pasienten også har andre helsemessige utfordringer som kan komme i konflikt med behandlingen. Pasienten skal være deltakende i denne prosessen i den grad hin er i stand til det.

Utredningen må få en øvre tidsgrense. Det skal ikke være mulig å bli holdt i konstant eksistensiell usikkerhet over flere år, i dag ofte så lenge som fem år. Dagens praksis er svært skadelig for pasientenes mentale helse og kan ødelegge livskvaliteten også på sikt. Ideelt sett bør utredningstiden være maksimalt ett år og minimum tre måneder.

I dag har utredningen sterke psykoanalytiske trekk og er dominert av psykiatri. Dette er feil fokus. Sexologer bør i større grad trekkes inn. I stedet for utredning og krav som må oppfylles før behandling kan iverksettes, bør denne delen fokusere på å gi pasienten redskaper for å forstå egen prosess, ta realistiske avgjørelser om egen behandling og bli i stand til å overvinne funksjonshemninger knyttet til kjønn.

Pasienten bør informeres om det mangfold av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som eksisterer og i størst mulig grad gjøres i stand til å ta kontroll over egen kropp og kjønnsuttrykk. Utredningen må også ta høyde for pasientens seksualitet og ha som mål at pasienten skal kunne fungere best mulig og i tråd med egen seksualitet og kroppslig autonomi.

Målet med utredningen må være økt livskvalitet for hver enkelt pasient sett i forhold til individets ressurser. Pasienten skal i størst mulig grad selv ta en informert avgjørelse om hvilke(n) behandling(er) hin trenger og ønsker.

Hormonbehandling

Ved oppstart av hormonbehandling skal pasienten informeres om både fysiske og psykiske virkninger og bivirkninger. Pasienten skal kunne ha tillit til at hin kan få annen behandling selv om hormonbehandling ikke gjennomføres. Det er spesielt viktig at kroppens egenproduksjon av kjønnshormoner ikke stoppes irreversibelt (ved kastraksjon) uten at det er undersøkt om kroppen kan tilpasse seg tilførsel av ønskede kjønnshormoner.

Pasienten skal ha rett til nær oppfølging av endokrinolog eller fastlege med kompetanse på dette. Jevnlige blodprøver skal være en inkludert og selvsagt del av hormonbehandlingen.

Det må være enklere enn i dag å få tilgang på lave doser testosteron. En lav dose testosteron må kunne brukes i inntil ett år som en del av utredningen for at pasienten skal kunne ta informerte avgjørelser om videre behandling. Dihydrotestosteron (DHT) skal gjøres tilgjengelig for dem som ønsker det, med tett oppfølging så lenge dette ikke er tilstrekkelig utprøvd.

Kirurgi

Pasienten skal i løpet av utredningsfasen få fullstendig informasjon om kirurgiske alternativer og et realistisk bilde av resultatet, samt risiko forbundet med de ulike operasjonene. Hvorvidt kirurgi skal gjennomføres skal i størst mulig grad avgjøres av pasienten selv, ikke nødvendigvis innenfor utredningens tidsbegrensning.

Tilgjengelig kirurgisk behandling skal for somatiske kvinner være fjerning av bryster, livmor og eggstokker, samt tilvirking av en best mulig penis tilpasset pasientens behov. For somatiske menn skal følgende kirurgiske behandlinger være tilgjengelig: brystforstørrelse, fjerning av testikler, tilvirking av vagina og klitoris, og femininisering av ansikt.

Hjelpemidler

Alternativer til kirurgi og hormonbehandling skal gjøres tilgjengelig. Dette innebærer at følgende hjelpemidler skal dekkes: Parykk og brystproteser for mtf. Penisproteser og kompresjonsvester for ftm. Her kan det om nødvendig iverksettes fornuftige økonomiske begrensninger pr. pasient. Samarbeid med produsenter og importører bør oppmuntres.

Generelt

Det skal ikke stilles krav til at pasienten gjennomgår flere behandlinger enn de pasienten selv opplever som absolutt nødvendige. Pasienten skal, i motsetning til i dag, behandles med respekt og på en måte som er tilpasset hins ressurser, alder og forutsetninger generelt.  Menneskerettighetene skal ivaretas.

En økonomisk behovsprøving kan foretas for å redusere kostnadene. Pasientene bør informeres om muligheten for å gjennomgå kirurgi andre steder for egen regning og presenteres for realistiske resultater. Det er urealistisk at et lite land som Norge med en liten trans-befolkning skal kunne tilby kirurgi på høyt internasjonalt nivå. Det bør legges til rette for at pasienter kan velge å betale for behandling privat i utlandet. Det må også vurderes offentlig samarbeid på nordisk eller europeisk nivå på dette området.

Om utredning og behandling av personer under 18 år

Utredningstiden må reduseres! Tilgangen til pubertetsutsettende behandling må bedres. Informasjon om alternativer til medisinsk behandling er ekstremt viktig i forhold til denne aldersgruppen. Etter mitt syn kan behandling av denne gruppen (med unntak av pubertetsutsettende) være restriktiv.

Om lokalisering og sentralisering

LLH har gått inn for en desentralisering av utredningen. Dette skyldes primært behovet for å gjøre en «second opinion» mulig, sekundært å nyttiggjøre kompetanse utenfor GID-klinikken. Jeg støtter LLH i dette. Det burde være en selvfølge at også pasienter som ønsker kjønnsbekreftende behandling har rett til en ny, uavhengig vurdering («second opinion») på lik linje med alle andre pasienter.

Samtidig er det absolutt nødvendig at GID-klinikken gjennomgår en fullstendig endring i alle ledd, med utskifting av personalet (som jeg anser inkompetent til å delta i ovenstående endringer). Dersom dette ikke skjer mener jeg det er bedre å legge ned hele klinikken. Slik det er i dag er GID-klinikken til større skade enn gavn for den norske transbefolkning, med enkelte individuelle unntak.

Å leve på overtid

Immanuel har fått diagnosen transseksualisme, men har fortsatt mareritt om å bli «bortsorterad». Hans største frykt er min virkelighet.

En del vil påstå at det ikke kan være så ille å få resten av livet sitt i retur på GID-klinikken: Jeg lever jo fortsatt. Det får meg til å lure på om de hadde forstått alvoret hvis jeg ikke levde lenger. Sannheten er at det er lettere å glemme de døde enn de levende, så jeg klamrer meg fast fortsatt.

Å få avslag på GID-klinikken opplevdes som en dødsdom. Nå har jeg levd snart to år på ren trass og testosteron, snart to år på overtid. Jeg er sliten langt inn i margen. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle overleve avslaget. Heldigvis fikk jeg testosteron fra legen min. Det ga meg det lille håpet jeg trengte om at utsiden en dag kommer til å matche innsiden.

Jeg prøver å lappe livet mitt sammen så godt jeg kan, men det mangler store biter; følelsen av at kroppen min er min, trygghet på at jeg får lov til å være meg selv, mulighet til å senke skuldrene og være meg selv, tro på at hva jeg sier og hvem jeg er betyr noe som helst, evne til å stole på helsepersonell m.m.. Men har jeg klart to år i dette ingenmannsland, skal jeg vel klare en dag til og enda en og enda en… Jeg har ikke tenkt å gi opp. Jeg tror tross alt at det er vanskeligere å bortforklare, overse og glemme de levende enn de døde. Og jeg tilhører merkelig nok de førstnevnte og planlegger å fortsette med det.

Hvorfor har man pikk?

Jeg har prøvd å ikke bry meg om det Thore Langfelt sa i går; om transmenn som ikke ønsker å endre utseendet på kjønnsorganene. Kanskje er det litt dårlig gjort å skrive det her og ikke direkte til ham, men han er slett ikke den eneste som tror at uvilje mot slike operasjoner beror på manglende mannlighet.

De aller fleste transmenn ville juble og hoppe i taket dersom du tilbød dem en normal, fungerende penis uten stor helserisiko. En del av oss ville begynne å gråte av glede.

Det er nemlig ikke mulig pr. i dag. Kirurgien har to alternativer for sånne som meg:

1. En penis laga av hud fra et annet område av kroppen. Denne kan bli seende helt normal ut hvis man er heldig. Men den kan ikke brukes til noe. Man kan ikke tisse med den. Man kan få satt inn silikonstaver som gjør det mulig å bruke den til knulling, men dette anbefales bare for vaginal sex. En del stygge historier tilsier at den ikke tåler den ekstra friksjonen som oppstår ved analt samleie. Den vil dessuten ikke ha flere nerveceller enn det stedet man transplanterte huden fra. Og det er faktisk forskjell på følsomheten man har i f.eks. låret og den man ønsker å ha i en penis.
2. En penis laga av den eksisterende klitoris. Testosteron gjør at klitoris vokser. Man kan så kirurgisk løsne noen bånd (ligamenter) under overflata og dermed gjøre den lengre. Ettersom en hvilken som helst klitoris kan bli erigert, vil det også gjelde den forstørra utgaven. Dette resulterer i en penis på størrelse med det en nyfødt gutt har. Det er også mulig å forlenge urinrøret slik at man kan tisse med den. Ulempen er faren for komplikasjoner. Under operasjonen kan kirurgen komme til å kutte nerver som gjør at du uansett ikke får følelse i den. Det forlenga urinrøret har en tendens til å gro og åpne seg på uforutsigbare steder. Man kan ende opp med noe som ligner mer på en vannspreder enn et tisseredskap.

Er det virkelig så merkelig at en del ikke synes dette er godt nok? Hva skal man med en penis hvis man verken kan knulle eller tisse med den? Hva ville du valgt? Og synes du det er et rettferdig valg å gjøre? Kanskje ville du også velge å vente og se hva kirurgisk forskning kan tilby om 5-10 år? Eller resignere og prøve å leve med det du har?

Det er spørsmål jeg gjerne ville stilt Thore. Jeg kommer nok til å gjøre det en dag. I mellomtiden håper jeg mange cis-menn (ikke-trans-menn) svarer på spørsmålene, som for dem heldigvis er helt hypotetiske.

Og så må jeg også nevne en annen ting. Leger er generelt rare dyr. Fastlegen min spurte meg her en dag hvorfor jeg evt. ville ønske alternativ 2, ettersom mange av hans pasienter er cis-menn som synes de har for liten pikk og at det er problematisk for dem. Jeg svarte enkelt at ingen foreslår å kutte av dem det lille de har. Litt er betydelig bedre enn ingenting etter min mening.

Nå er jeg slett ikke sikker på om jeg tør å gjennomgå en operasjon som i verste fall kan gjøre underlivet ganske følelsesløst. Det er noe jeg fortsatt tenker på og overveier. Selvsagt skulle jeg gjerne hatt en penis (en som blir gjenkjent av andre som penis-lignende i det minste). Det hender stadig at jeg våkner og blir skuffa over at den penisen jeg hadde i drømme er borte. Men det måtte være for min egen del at jeg fikk en, ikke for at andre skulle tro jeg var såkalt normal, eller for at legene skulle kunne erklære meg som det jeg vet jeg er; en mann.

Hva er det viktigste for deg ved å ha pikk? Er det å vise den fram, bruke den til sex eller tisse med den?