“I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”

Sitatet er fra Lou Sullivan (1955-1991), amerikansk forfatter og aktivist. Han var den første åpne homofile transmannen. Han vokste opp i Wisconsin, men flyttet senere til San Francisco. I 1976 begynte han å søke om kjønnsbekreftende behandling, men fikk avslag tre ganger fra GID*-klinikker fordi han var homofil. I tekstene om ham står det at på den tiden var det å være homofil ansett som medisinsk uforenelig med å få kjønnsbekreftende behandling.

Vi må altså 30 år tilbake i tid for å finne de holdningene som fortsatt regjerer på det norske Rikshospitalet i 2012…

I likhet med meg skaffet Sullivan seg testosteron (1979) og kirurgi (øvre 1980, nedre 1986) fra leger utenfor GID-klinikkene. Takket være ham ble kravet om at transkjønna skulle være heterofile fjernet (men ikke fullstendig i Norge). Generelt gjorde han en uvurderlig innsats for transmenn, både gjennom organisering rundt San Francisco, utgivelse av pamfletter for transmenn, lobbyvirksomhet m.m.

Samme året som han gjennomgikk den nedre operasjonen, ble han diagnostisert med HIV. “I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”. Han døde av AIDS i 1991.

Lou Sullivan var en helt og et forbilde for meg. Jeg føler meg som hans lillebror. Det er skremmende hvor lite som har skjedd på 30 år innenfor GID-klinikkene, men godt at forskning på HIV og AIDS ikke har stått like stille.

Dessverre er det nesten ingen land som fører statistikk over hvor mange transfolk som er HIV-positive. I USA viste en undersøkelse at 27% av alle transkvinner er HIV-positive, men her i Norge har man ikke en gang brydd seg med å undersøke, langt mindre bevilge penger til HIV-preventivt arbeid blant transfolk. Og i Sverige kan Jonas Gardell påstå at transfolk ikke har anelse om hvordan «homopesten» rammet ham og hans venner.

Blant Lou Sullivans arvtagere er Lukas Romson (Sverige) og vår egen Stein Wolff Frydenlund. Måtte vi alle få leve lenge og oppleve reell likestilling!

 

*GID=Gender Identity Disorder

Kilder:

A Gender Variance Who’s Who

Lou Sullivan Society

Wikipedia

 

Interessant analyse av forholdet mellom ikke-trans homser og transhomser

Stolthet og fordom

En del heterofile har åpenbart store problemer med å forstå minoritetsgruppers stolthet. Jeg skal derfor påta meg å forklare fenomenet litt:

Jeg er er stolt homofil og transmann. Det er ikke en stolthet som den jeg føler for ting jeg har oppnådd, som diktsamlinga mi f.eks. Derimot er det en stolthet over å ha overlevd så langt, til tross for at enkelte vil mene at mennesker som meg ikke har livets rett. Min tilværelse som transhomse er resultat av mange dyrekjøpte erfaringer. I tillegg er det en stolthet over å tilhøre to grupper av mennesker som har erfaringer jeg mener tilfører samfunnet noe viktig, bl.a. mangfold og av og til et spennende perspektiv på kjønn. Sist men ikke minst er det stolthet over en historie av kamp for våre rettigheter, en stolthet over de som kjempa og tapte og til slutt vant slik at jeg kan ha et enklere liv enn det de fikk. Sånn sett kan det nok best sammenlignes med nasjonal stolthet, noe jeg ikke har så veldig mye av selv, men som jeg altså kan forstå ved å sammenligne det med min stolthet over å være en transkjønna homse.

Jeg vet ikke om denne forklaringa hjelper mot fordommene, men det er i alle fall alltid nyttig å formulere sånne ting for seg selv. Det dreier seg altså ikke om stolthet over å prestere homofili, så vanskelig er det tross alt ikke, selv for oss som er noe mangelfullt utstyrt nedentil. Heller ikke stolthet over å prestere en identitet. Hvordan gjør man det liksom? Derimot handler det om å ha klart seg mot alle odds, som gruppe og som enkeltmennesker, og de særtrekka det medfører.