Posts Tagged ‘transfobi’

Dette er sannsynligvis den ene tingen jeg er aller mest redd for. Det absolutte mareritt. Derfor unngår jeg å snakke om det og tenker på det så sjelden som mulig. Jeg berørte det såvidt, uten at jeg tror jeg er synsk, i posten om filmen «Milk«. (mer…)

Advertisements

På torsdag var det altså Transgender Day of Remembrance (TGDR). Jeg var invitert til å holde foredrag i regi av Uglez i Bergen.

Først kom det ei dame fra politiet som snakka om voldsstatistikk generelt og ikke hadde den ringeste transkompetanse. Det var tørt og frustrerende.

Så var det min tur. Etter den begynnelsen var det kanskje ikke så rart at mitt foredrag falt i smak. Det er nok ikke så mange som kan bruke orda «fitte» og «narrasjonsteori» i samme foredrag. Folk lo på de tiltenkte plassene og jeg fikk en del spørsmål etterpå. Jeg drister meg til å kalle det en suksess, selv om det ikke var så mange tilhørere. Arrangørene var i alle fall fornøyd med foredraget mitt.

Her følger en liten del av det jeg snakka om:

(mer…)

Transfobi

Posted: søndag 21 september, 2008 by Tarald in Blogging, frigjøring, Politikk, Sitater, Trans
Tags: , ,

Lisa er opprørt over et blogginnlegg og har derfor skrevet en glimrende oversikt over hva transfobi er:

How about Janice Raymond?

«transsexuality must be morally mandated out of existence.»

How about Germaine Greer?

«The transsexual is identified as such solely on his/her own script, which can be as learned as any sex-typed behaviour and as editorialized as autobiographies usually are. The lack of insight that MTF transsexuals usually show about the extent of their acceptance as females should be an indication that their behaviour is less rational than it seems. There is a witness to the transsexual’s script, a witness who is never consulted. She is the person who built the transsexual’s body of her own flesh and brought it up as her son or daughter, the transsexual’s worst enemy, his/her mother. Whatever else it is gender reassignment is an exorcism of the mother. When a man decides to spend his life impersonating his mother (like Norman Bates in Psycho) it is as if he murders her and gets away with it, proving at a stroke that there was nothing to her. His intentions are no more honourable than any female impersonator’s; his achievement is to gag all those who would call his bluff. When he forces his way into the few private spaces women may enjoy and shouts down their objections, and bombards the women who will not accept him with threats and hate mail, he does as rapists have always done.”

Er det rart jeg ikke ønsker å kalle meg feminist?

Nedenfor følger bekymringsmeldingen som barnevernet mottok om meg i fjor i sin helhet:

Xxxx Lenore XXXXXXXX XXXXX bor i Tromsø og er snart tre år. Hun bor med sin mor som er i ferd med å gjennomgå en kjønnsskifte operasjon [sic!].

Etter et oppslag om denne operasjonen i VG ble vi oppmerksom på morens hjemmeside girlfag.weblogg.no hvor jeg har kikket innom i ny og ne.

Der blir hennes mentale helse diskutert og skildret. Det er urovekkende å lese mye av det som står der.

Det har stått noe om at hun er i kontakt med helsepersonell i Oslo (i forbindelse med utredningen av kjønnsoperasjonen) – og at de snakker om barnets situasjon. Jeg erlikevel [sic] ikke trygg på at barnets daglige behov blir tilstrekkelig ivaretatt.

Dessuten beskriver moren sine depressjoner, og stadige humørsvingninger kommer til uttrykk på hjemmesiden.

Dette kan umulig være et godt oppvekstvilkår for et barn.

Årsaken til denne bekymringsmeldingen til barnevernet er i hovedsak at jeg er urolig for om barnet har det godt midt i denne prosessen som moren går gjennom.

Jeg har møtt moren ved et par anledninger og da er det som mann hun både er kledd og presenterer seg. Navnet er da Tarald Stein. Han har et veldig sterkt fokus på seg selv og det nye livet som mann. Jeg opplever at morsrollen kommer i bakgrunnen av denne prosessen.

Anmoder at dere ser på saken og forsøker å finne en bedre løsning for ungen.

Hilsen «Bekymret»

Jeg merker at jeg fortsatt blir provosert. Hva hadde jeg gjort denne personen? Hadde det vært bedre om jeg blottstilte dattera mi på bloggen (dere kan se innleggene det er snakk om på den gamle bloggen)? Blir alle deprimerte foreldre meldt til barnevernet? Burde de det?

De første dagene visste jeg ikke hva det dreide seg om. Jeg fikk brev en fredag om at det var kommet en anonym bekymringsmelding på meg. Flaks at dattera mi var hos sin far! Jeg lå mesteparten av helga i fosterstilling i senga og grein og skalv, mens alle mulige forklaringer for gjennom hodet ustoppelig. Det er det verste jeg har vært med på.

En gang i løpet av helga ringte jeg eksen min og ba ham overta ansvaret for dattera vår sporenstreks og spurte om han kunne være så snill å følge meg på møtet med barnevernet.

Etter hvert anstrengte jeg meg for å ikke spekulere på hvem som hadde sendt meldinga. Jeg hadde uansett ingen mulighet til å finne det ut, og merka paranoiaen som en skygge i bakgrunnen, klar til å kaste seg over meg i et ubevokta øyeblikk. Jeg aner fortsatt ikke hvem som ønska å knekke meg når jeg endelig begynte å kjenne fast grunn under føttene.

Jeg tror jeg lo da jeg leste brevet første gang. «Dette kan de da ikke ta seriøst», tenkte jeg. Men, joda. Jeg burde vel fått en anelse om hvor landet lå da de viste åpenbar overraskelse over at jeg hadde tatt med meg eksen. Alenemødre pleier nok ikke det når de klages inn for barnevernet. Han oppførte seg eksemplarisk og sa alt jeg hadde lyst til å si, men ikke turde.

Man kan ikke utrydde transofobe mennesker. Det finnes ingen vaksine mot dumhet eller ondskap. Derfor er det ikke brevskriveren jeg er mest forbanna på, men barnevernet. Burde alle deprimerte foreldre meldes til barnevernet? Og skal det virkelig være bedre å ikke søke hjelp for sine mentale problemer? Ville de tatt det alvorlig dersom noen meldte folk til barevernet fordi de hadde en annen hudfarge enn hvit?

Hendelsen fikk meg til å bli mindre privat på bloggen, men samtidig viste den med all mulig tydelighet at vi har et stykke igjen på flere områder i dette samfunnet, bl.a. når det gjelder transfobi og mentale lidelser. Anonyme meldinger som åpenbart er basert på fordommer bør ikke tas alvorlig. Det irriterer meg at jeg ikke tør å legge dette innlegget ut uten passord, men jeg tør ikke annet.

Saken ble endelig avslutta i mai i år, over ett år for seint.

Tidligere relaterte innlegg:

Ingen grunn til bekymring

Bloggen – en del av samfunnet (en smule bitter)

Gammelt blogginnlegg om dattera mi

Om GID og depresjon

Barn på GID-klinikken

Følgende mennesker fortjener en stor takk for støtten de ga meg i den vanskelige situasjonen:

Johanne
Thomas
Ingebjørg
Mamma
Fastlegen
Psykologen

Jeg skulle posta denne for lenge sia, men kom liksom aldri så langt. Dette brevet ble sendt til de to organisasjonene og underskrevet av meg og to andre LLH-medlemmer fra Nord-Norge. Vi mottok et hyggelig brev fra LLH, men så langt ingenting fra LFTS. Dette er noe av bakgrunnen for at jeg fremmer mistillitsforslag mot lederen i LFTS og foreslår endringer i vedtektene på det kommende årsmøtet.

En reaksjon på felles uttalelse fra LLH og LFTS

Vi reagerer sterkt på den felles uttalelsen fra sentralstyret i LLH og landsstyret i LFTS (Transskript nr.4 – 2007) av flere grunner. Teksten bærer dessuten sterkt preg av at LFTS har forfattet alt unntatt de to siste avsnittene, som bærer tydelig preg av LLHs forsøk på diplomati. Forsøket på å lytte til en annen minoritet har imidlertid ført til at andre, svakere grupper uten klar organisering blir overkjørt.

Lokalt selvstyre

Vi oppfatter dette som et forsøk på å overstyre fylkeslagene rundt i landet. Flere har, i likhet med oss, aktive medlemmer som er transkjønna og ønsker å inkluderes i homo-planene. Vi mener det er viktig å ta utgangspunkt i lokale forhold og dem som faktisk blir berørt av «homo-planene». Hva sentrale organer som LFTS (som ikke har noe lokallag nord for Trondheim) mener, har liten relevans for oss. Sentralstyret i LLH burde holde seg for gode til å gå inn på LFTS’ premisser på denne måten og forsøke å overstyre sine egne fylkeslag.
LFTS’s språkbruk

Videre reagerer vi på måten LFTS omtaler homoplaner. «LFTS derimot opplever det som problematisk at deres gruppe skal bli inkludert i slike homoplaner.» De får her homoplaner til å høres ut som et skjellsord. At styret i LFTS gir uttrykk for skjult homofobi på denne måten, og ikke minst at LLH godtar det, overrasker oss.
Etter å ha stemplet alle som fortsatt bruker ordet transseksuell som ufølsomme og kunnskapsløse etter innføringen av transkjønnet som nytt begrep for noen år siden, ønsker LFTS nå «å komme bort fra betegnelsen transkjønnet». Vi mener at LLH ikke bør involvere seg i denne jungelen av skiftende begreper. At LFTS dessuten organiserer dem som stikker hodet i sanden og hevder at transkjønna er akkurat som alle andre menn og kvinner burde være et argument mot organisasjonens eksistens. I alle fall gjør skiftende begrepsbruk og sykdomsfokuset det vanskelig for oss som prøver å forklare allmuen hva transkjønnethet er. At LFTS ønsker å øke forståelsen for denne gruppen er derfor vanskelig å forstå.
Det er åpenbart problematisk å inngå samarbeid med en organisasjon som først og fremst fungerer som en pasientforening (og burde holde seg til det), all den tid det ikke er mange tiår siden homofile frigjorde seg fra våre diagnoser. Årsmøtet i LFTS 2007 vedtok å utsette saken om å endre begrepsbruk til 2008, delvis fordi det var uenighet om man ønsket større sykdomsfokus. At organisasjonens landsstyre ikke respekterer dette mener vi er symptomatisk for organisasjonens udemokratiske kultur.

Ved å markere avstand til begrepet transkjønnet klarer LFTS også å distansere seg fra meningsmotstandere i egne rekker ved å proklamere at vi ikke tilhører deres gruppe. Dette er en velkjent taktikk som også var i bruk på årsmøtet 2007 overfor flere medlemmer. Vi reagerer sterkt på en slik hersketeknikk og advarer LLH mot å godta dette. LFTS organiserer bare en liten del av alle transkjønna i Norge og kommer til å bli enda mindre i de kommende årene hvis de fortsetter slik.

Situasjonen i andre land

«I de fleste land er håpet om en egen stemme knapt nok noe denne gruppen kan drømme om. I den grad noen overhodet arbeider for dem, har de blitt en del av LGBT-organisasjoner. I Norge er situasjonen heldigvis annerledes […]». Dette vil vi på det sterkest protestere mot. I de fleste land ser man at transkjønna utgjør en liten gruppe og at man står sterkere sammen i det politiske arbeidet for rettferdighet, frigjøring og likeverd. To av unntakene er de sterkeste stemmene for transkjønnas rettigheter, nemlig FTM International og Press for Change. At LFTS’ landsstyret ikke kjenner til dem finner vi foruroligende.

Ofte trekker man fram land man «finner det naturlig å sammenligne oss med». Her er Sverige et glimrende eksempel. Opprinnelig fantes det en organisasjon, Benjamin, for «transsexuella» (som det fortsatt heter der). Denne organisasjonen har blitt meget marginalisert de senere år, bl.a. fordi de satte strengere kriterier for hva en «ekte» transkjønna var, enn det medisinske og juridiske apparatet og de internasjonale diagnosemanualene og «Standards of Care» (SOC).

RFSL, LLHs søsterorganisasjon i Sverige, har i mange år inkludert transkjønna. Aktiviteten på dette området har vært sterkt varierende, men har blant annet gitt rom for en kapasitet som Lukas Romson og gjort transinkludering til en viktig del av f.eks. Stockholm Pride. Her ser man frihet fra transfobi og homofobi som to sider av samme sak og dermed et felles mål. En slik åpenhet vil vi arbeide for at LLH også viser.

FTM Sverige er en relativt nystartet organisasjon for transkjønna menn som hovedsakelig har drevet opplysning og skapt sosiale møteplasser. De hadde også ansvar for seminarene om kjønnskorrigerende behandling under Stockholm Pride 2007.

I vår ble en ny organisasjon stiftet. KIM står for kjønn, identitet og mangfold, og skal arbeide for alle transpersoner og transkjønna. Organisasjonen er åpen for alle kjønn og legninger. Å utarbeide svenske proteser for transkjønna menn og få dem dekka av «vården» har vært den viktigste saken så langt, men seksualopplysning og generelt opplysningsarbeid har også vært tatt opp.

Vi vil si at situasjonen dessverre er annerledes i Norge. LFTS er på god vei til å havne i samme grøft som Benjamin har gjort, og LLH legger seg flat og svikter dermed også egne medlemmer. Ennå har ingen stiftet KIM Norge, men dette må ansees å være et tidsspørsmål, dersom ikke LLH og/eller LFTS endrer kurs. Vi mener imidlertid at vi har alt å vinne på samarbeid og samorganisering, og mye å tape på ytterligere separatisme mellom grupper som har flere fellestrekk, om enn ikke kjønn og legning.

Avslutning

Forøvrig håper også vi på flere mangfoldsplaner, men mener at innholdet er viktigere enn navnet, og vil derfor arbeide for å inkludere transkjønna, eller menn og kvinner som søker somatisk kjønnskorrigerende behandling som det nå visstnok heter.